Telefonkiosk
Telefonkiosker ble først satt opp i Christiania i 1880-åra, som et tilbud til det store flertallet som ikke hadde mulighet til å få lagt inn egen telefon. De spredde seg etter hvert også til andre byer. De første kioskene ble gjerne omtalt som «talestationer», og i 1893 var det ifølge telefonkatalogen 56 slike. Talestasjonene var offentlige telefoner plassert på jernbanestasjoner, offentlige bygninger og serveringssteder. De var plassert åpent, ikke i egne avlukker, og dette førte til klager på bråk fra andre kunder. Dermed så man at det ville være hensiktsmessig med de egentlige telefonkiosker, avlukker som ga mer privatliv for den som ringte og mindre støy for andre.
De første kioskene kunne ha forskjellige utforminger. I 1932 bestemte Oslo Telefonanlegg at det skulle innføres en standardtype, og det ble utlyst en arkitektkonkurranse. Den ble i 1933 vunnet av bergensarkitekten Georg Fredrik Fasting, med modellen «Riks». Den røde kiosken med trekk fra funksjonalisme er den formen de fleste forbinder med telefonkiosker også i dag. Den første kiosken ble satt opp på Den norske Amerikalinjes kai i Oslo. Det ble produsert omkring 6000 av dem, den siste i 1995. Det ble gjort noen tekniske endringer gjennom årene, men i hovedsak var utseendet det samme. Endring av materiale førte til at de senere utgavene veide under 400 kg, mens de første veide over 800 kg.
I 1997 bestemte Riksantikvaren, i samarbeid med Telemuseet og Telenor, at kioskene var å regne som verneverdige, og det ble inngått avtale om at 100 kiosker skulle gis spesielt vern. De andre kioskene som sto igjen er regna som bevaringsverdige og kan ikke uten videre fjernes eller endres. Totalt er det pr. 2013 omkring 300 slike kiosker i landet. Telefonene i kioskene er bytta ut med moderne apparater. En kiosk har blitt plassert på Norsk Folkemuseum, og en annen på Maihaugen.
På en del steder finner man andre typer telefonkiosker, der det ikke er et fullt avlukke, men i stedet en mindre skjerm som demper lyden. Disse har det blitt stadig færre av på grunn av utbredelsen av mobiltelefoner.
Kiosker som er verna
Numrene som er oppgitt er fra Telemuseets liste over de hundre verna kioskene. Gatenummer som er oppgitt er til en bygning rett ved telefonkiosken, ikke til selve kiosken. For Oslos del er bydel oppgitt sammen med kommunenavnet.
Galleri
I galleriet ligger også bilder av telefonkiosker som ikke er med i verneavtalen. Flere av disse kan være fjernet etter bildet ble tatt.
- Kiosk ved Myrens verksted i Oslo.Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
- Keyserkiosk i Einars vei, Oslo.Foto: Vidar Iversen (2015).
- Kiosk på Bø museum, Telemark.Foto: Heidi Thöni Sletten (2015).
- Telefonkiosk ved Henie-Onstad Kunstsenter.Foto: Heidi Thöni Sletten (2015).
- Telefonkiosk ved Romsdalsmuseet.Foto: Heidi Thöni Sletten (2016).
- Telefonkiosk på Simonstad stasjon, Åmli.Foto: Heidi Thöni Sletten (2016).
- Telefonkiosk ved nedlagt bensinstasjon på Nøtterøy.Foto: Knut Kjørkleiv (2018)
- Telefonkiosk i Auragata på Sunndalsøra.Foto: Vidar Iversen (2018).
- Telefonkiosk i tre, på verftstomta til Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad, malt i samme farge som oroginalen og er ellers en tro kopi av den originale Telenor-kiosken som arkitekt Georg Fredrik Fasting tegnet i 1932. Den ble bygd på dugnad av verftsarbeiderne - slik at de skulle slippe å gå opp på et av kontorene for å ringe ut eller motta beskjeder.Foto: Gunnar E. Kristiansen (2016).
Kilder
- Brand, David: Fra talestasjoner til telefonkiosker i Oslo (pdf) i Byminner 2/2009
- Telefonkiosken fredes på Riksantikvarens hjemmeside
- De røde telefonkioskene får evig liv på Riksantikvarens hjemmeside
- Den røde telefonkiosken på Telemuseets hjemmeside
- Telefonkiosk på Wikipedia på bokmål og riksmål