 Refstad allé 2009. Foto: Trond Strandsberg Bydel Bjerke er en av Oslos bydeler. Navnet kommer fra gården Bjerke, som har navn etter treslaget. Administrasjonen ligger på Linderud senter, men er planlagt flyttet til Økernsenteret. Bydelen hadde omtrent 32 580 innbyggere pr. 1. januar 2020, fordelt på et areal på 7,7 km².
Trondheimsveien går gjennom bydelen fra Sinsenkrysset i vest til Rødtvet i øst. Langs denne finner man størstedelen av boligbebyggelsen, samt blant annet Aker sykehus og bydelsentrene Bjerke, Årvoll, Linderud og Veitvet. Bebyggelsen er variert, med alt fra småhus og villaer på Årvoll til drabantbybebyggelse fra 1950- og 1960- tallet på blant annet Sletteløkka og Veitvet. Området langs Østre Aker vei er et viktig næringsområde. Helt i sørvest ligger Økern, som er et viktig trafikknutepunkt. Andre områder i bydelen er Tonsenhagen, Refstad, Risløkka og Vollebekk. Krigsskolen ligger nord i bydelen, og Bjerkebanen er en institusjon som lenge har preget folkelivet i området. Les mer …
 Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet. Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. Les mer …
Flyktningene fra Ungarn som kom til Norge på 1950-tallet, har en helt spesiell historie. Den sovjetiske invasjonen i Ungarn og den massive undertrykkingen førte til at tusenvis flyktet fra landet. Minst 180 000 flyktet over grensen til Østerrike fram til våren 1958, de fleste i november og desember 1956. Presset på Østerrike var enormt, og det vokste opp mange store flyktningeleirer. Til slutt måtte Østerrike stenge grensene, og flyktningemassen vendte mot Jugoslavia. Totalt flyktet omlag 200 000 ungarere fra fedrelandet som følge av den sovjetiske invasjonen. Ungarerne som kom til Norge, var arbeidsdyktige personer med kvalifikasjoner det norske arbeidsmarkedet trengte. Det norske uttaksstyret valgte bevisst faglærte ungarere. Mange kvinner hadde bakgrunn i tekstilindustri, mens mennene var jern- og metallarbeidere eller mekanikere. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 Nydalens Compagnie omkring 1878. Arbeiderne har stilt seg opp foran veveriet. Nydalens Compagnie ble opprettet på initiativ av Adam Severin Hiorth og Oluf Nicolai Roll i 1845 som et bomullsspinneri under navnet Nydalens Bomuldsspinderi. Firmaet var i drift fra 1847. Det første interessentskapet besto ellers av fogd Ole Gjerdrum og grosserer Hans Gulbranson.
Garnet ble snart etterspurt, og i 1856 ble bedriften utvidet med et nytt spinneri. I 1858 ble Peter Petersen (1821–1896) først disponent og fra 1867 direktør som han var fram til sin død. I 1864 ble driften utvidet nok en gang, denne gang med et veveri, arkitekt Peter Høier Holtermann. Firmaet ble aksjeselskap fra 1867 under navnet Nydalens Compagnie. Driften ble ytterligere utvidet, og i tillegg til spinneriet og veveriet omfattet bedriften renseri, farveri, blekeri og trykkeri. Parallelt med denne prosessen økte også antall ansatte, og i 1909 var Nydalens Compagnie Norges nest største arbeidsplass, med over 1000 ansatte. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering. I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer … | 
