1955
| 1955 {{{romertall}}} |
|
◄ | 1930-årene | 1940-årene | ◄ 1950-årene ► | 1960-årene | 1970-årene | ► ◄ | 1950 | 1951 | 1952 | 1953 | 1954 | ◄ 1955 ► | 1956 | 1957 | 1958 | 1959 | 1960 | ► |
| Begivenheter i 1955 |
|---|
| Dødsfall - Fødsler |
| Etableringer - Opphør |
| Fotografi fra 1955 |
Artikler
| |
Dødsfall
 Hamang Papirfabrikk med jernbanesporet fra fabrikkens første periode. Foto: Ukjent fotograf/AB-leksikon Peder Aalseth (født 8. oktober 1890 i Snertingdalen, død 1955) var gardbruker, skogeier og lokalpolitiker for Bondepartiet og Nasjonal Samling. Han vokste opp som odelsgutt på Nordre Ålset i Snertingdalen i daværende Biri herred, som sønn av Bernt Cæsar Aalseth (1860–1933) og Josefine f. Jørstad. Farsslekta hadde hatt Ålset siden 1708, mens mora Josefine var fra Aulestad i Gausdal. Etter blant annet Sem landbruksskole overtok Peder Aalseth farsgarden i 1914, som hadde ei matrikkelskyld på 30,82 mark. Eiendommen besto av omtrent 170 mål dyrka mark og 10 000 mål skog. Les mer …Barbra Mathilde Ring (født 4. juli 1870 i Drammen, død 6. mai 1955) var forfatter og litteratur- og teateranmelder. Hun ble særlig kjent for sine barne- og ungpikebøker, men skrev også romaner for voksne. Hun var kontroversiell, for sine høyreorienterte, til dels reaksjonære standpunkter i politikken, såvel som for sine liberale holdninger når det gjaldt for eksempel kvinnefrigjøring og kvinnelig erotikk. Også barns rettigheter stod sentralt for henne i samfunnsdebatten, og det avspeiles i mye av hennes diktning. Barbra Ring debuterte i 1904 med ungdomsboka Babbens Dagbog, som ble en suksess, og siden fulgte en lang rekke barne- og ungpikebøker. Hun debuterte som forfatter for voksne i 1914 med den historiske romanen Jomfruen. Ring utga også tre erindringsbøker, og en samling familiebrev fra sin oldemor Hanna Winsnes, samt en biografi om henne. I 1924 ga Barbra Ring anonymt ut boka «Vi fraskilte barn. Ved ett av dem.» Boken ble framstilt som en erindringbok fra hennes egen barndom, men kan ikke ha vært det da hennes egne foreldre aldri ble skilt. Barbra Ring ble imidlertid selv skilt, og boken kan derfor ha vært et forsøk på å skrive en erindringsbok på vegne av sin egen datter. Boken handler om en borgerlig familie i oppløsning på 1920-tallet, og datteren Jettes tanker og undertrykte emosjoner i det familien går til grunne. Les mer …Meyer Nilsen Foshaug (født 15. juni 1868, død 6. juni 1955) var en gardbruker og fisker fra Målselv, som representerte Det Norske Arbeiderparti på Stortinget fra 1903 til 1946, med unntak for periodene 1925 til 1927 og 1931 til 1933. Da Foshaug sa fra seg gjenvalg etter annen verdenskrig, var han den stortingsrepresentanten som hadde lengst ansiennitet av alle i nasjonalforsamlingen. Det var Karlsøy-presten Alfred Eriksen som stimulerte Foshaug til å satse på rikspolitikken. På lokalplanet engasjerte han seg allerede noen år tidligere og ble medlem av Målselv herredsstyre i 1900. Opprinnelig soknet Foshaug til «den radikale fløy» i Venstre, men innså like etter århundreskiftet at «venstre ikke lenger var et parti for det arbeidende folk», ifølge en portrettartikkel på 80-årsdagen. I 1902 sluttet han seg til Arbeiderpartiet og sto på partiets program fram til partisplittelsen i 1921, da han valgte å følge sosialdemokratene. På Stortinget var Foshaug særlig engasjert i samferdselspolitikk, ikke minst arbeidet han for å bygge ut vei- og jernbane i Nord-Norge. Les mer …
Emil Eriksen (født 2. januar 1864 i Vang på Hedmarken, død 16. november 1955) var lege. Tidlig i karrieren var Eriksen vikarierende kommunelege i Biri i 1891, så i nabokommunene Lardal og Ytre Sandsvær fra 1892 til 1895. Han bodde så i hovedstaden en periode, før han fikk erfaring fra Finnmark, både som konstituert distriktslege i Måsøy (1904) og fra 1910 i Hammerfest. «Å skildre farene under virket i Finnmark vilde bli en hel bok», ble han sitert på. På den annen side holdt familien seg med «Huslærerinde» i Hammerfest. Les mer … Peter Mathias Bretanus Røwde (født 23. september 1876 i Rovde i Sande, Møre og Romsdal, død 21. april 1955 i Oslo) - gjerne kalt P. M. Røwde - var industrileder, en pionér innen den norske gummivareindustrien, grunnlegger av Viking Gummivarefabrikk og Askim Gummivarefabrikk. Peter Røwde vokste opp med mor og besteforeldre på Store Rovde i Sande på Sunnmøre. Han begynte tidlig med småhandel i hjembygda, og allerede som 15-åring flyttet han hjemmefra med noen oppsparte midler. Røwde hadde flere handels- og kontorjobber i Ålesund og Bergen, før han på midten av 1890-tallet avtjente militærtjenesten i H. M. Kongens garde i Kristiania. Etter denne tjenesten, og middelskoleeksamen, begynte han som handelsreisende for Olsen, Jahrmann & Co., før han i 1898 etablerte sin egen agenturforretning i tekstil. Les mer …Tormod Knutson (født 25. september 1863 i Fyresdal, død 19. oktober 1955) var skolemann, i en årrekke tilknyttet Grorud skole i Aker. Han var også en dedikert avholdsmann - i Det Norske Totalavholdsselskap. Tormod Knutson begynte som lærer i hjembygda da han var 19 år gammel. Senere var han noen år lærer i Holt i Aust-Agder (nåværende Tvedestrand kommune), og i Fjære i Aust-Agder (nåværende Grimstad kommune), før han i 1902 kom til Grorud skole i Aker herred som lærer. Grorud skole var opprettet i 1900. Les mer … Peter Andreas Ravn Sollied (født 15. mai 1869 i Bergen, død 11. september 1955) er kjent som slektshistoriker. Han var utdannet kjemiingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1891 og var ansatt som overlærer ved de tekniske skolene i Bergen, Trondheim og Oslo. Mellom 1918 og 1921 var han direktør i Statens Fettdirektorat. Videre var han stifter, første formann og senere æresmedlem av Vernepliktige Offiserers Forening. Les mer …
Cissy Mathiesen (født i Fredrikstad 1. april 1872, død s.st. 8. april 1955) representerte partiet Høyre eller «Moderat-konservativ Gruppe» i Fredrikstad bystyre i perioden 1902-1907. Sammen med Natalia Bing, også fra Høyre, og Ingertha Johnsen og Josefine Johansen fra Avholdsgruppen, var hun en av de første kvinnene som ble valgt inn i Fredrikstad bystyre. Cissy var medlem av fattigstyret i en årrekke. I 1909 ble hun vara for overligningsmennene, og fra 1910 ble hun overligningsmann i Fredrikstad. Hun var også styremedlem for Fredrikstad Guttehjem. Les mer … Edvard Grimstad (fødd 30. mai 1886 i Skjåk, død 11. september 1955) var lærar, folkeminnesamlar og bibliotekinspektør i Oppland. Han var særleg engasjert i kulturhistoria i Gudbrandsdalen. Grimstad voks opp på garden øvre Grimstad i Skjåk, som son av Peder og Anne Grimstad. Han gjekk ut frå Elverum lærerskole i 1907 og tok eit gymnastikkurs i Oslo i 1911. Han tok òg eit teiknekurs på Hamar i 1916 og eit lærarkurs på Mysen i 1919, medan han i 1922 drog på stipendferd til Sverige og Danmark. Grimstad byrja som lærar ved framhaldsskulen i Lesja (1907-08) og var deretter tilsett ved skular i Alvdal (1908-10), Fåberg (Nordre Ål skole, 1910-11), Skjåk (1911-14) og Stange (1914-17). I perioden 1918-22 var han lærar ved Ihle skole i Vestre Toten og arbeidde seinare i Lillehammer-skulen. I 1935 vart han tilsett som bibliotekinspektør i Oppland. Les mer …
Christian Bøbak (fødd 2. januar 1891 på Bøbakken i Bøgrende i Lesja, død 29. desember 1955 i Bergen) var ein landskjent fotograf. «Mange har regnet Bøbak som en av landets, kanskje Skandinavias fremste portrettfotografer» står det i omtalen av han på Nasjonalbibliotekets oversyn over fotografar i Noreg. Fotohistorikaren Roger Erlandsen lister Bøbak som nr. 2 blant 8 sentrale norske portrettfotografar i det han kallar «portrettets gullalder» (tida kring første verdskrigen). Kristian Hosar har referert den mangeårige formannen i Norges Fotografforbund, H. Johnsrud: «Hans portretter, representerer i utpreget grad fotografiets absolutte virkelighet. Han viser for oss mennesket, uretusjert og i all sin opprinnelighet, uten forloren pynt.» Bøbak arbeidde lengst i Bergen. Les mer … Ole Konrad Steinholt (født 8. desember 1888 i Sjøvegan, Salangen, død 21. april 1955) var prost i Trondenes prosti i 20 år. Steinholt var gift med Helga (f. Gjølberg) Steinholt, fra Onsøy i Østfold. Steinholt var nest eldst av de ni barna til kjøpmann Markus Benjamin Olsen (1848-1931) og Kirsten Elvevold (1863-1946). Han tok examen artium i 1909 ved Trondhjems katedralskole og teologisk embetseksamen ved Universitetets teologiske fakultet,Oslo i 1914. I studetiden arbeidet han også en tid som kullarbeider på Svalbard. Rett etter utdannelsen ble han ansatt som sokneprest i Lebesby i Hammerfest prosti. Her var en del av befolkningen samisktalende, og Steinholdt tok eksamen i samisk i 1917. Les mer …Andreas Hermod Olsen Vorren (født 15. september 1871 i Leikang i Herøy på Sunnmøre, død 31. januar 1955 i Neiden, Sør-Varanger), gift med Simonetta Nikolaisdtr (født 1876 i Harstad), var forretningsmann, forsikringsagent, banksjef, politiker og lærer. Han var utdannet lærer ved Tromsø Seminar 1891, og hadde post i Lyngen (1891) og på Sandtorg (1894). Vi vet ikke nøyaktig når han slo seg ned i Harstad, men i 1904 finnes han omtalt i protokollen til Harstad Arbeidersamfund, hvor han det året ble valgt til nestformann, hvilket kan tyde på at han må ha vært medlem i noen tid før. Etter bokverket Norske skolefolk ble han lærer i Harstad i 1899.
Vorren ble en av stedets mest fremtredende borgere. På den kulturelle siden var han speiderleder og var med og stiftet Harstad Dramatiske Forening. Her tok han også handelsskolen og ble forretningsmann (med egen brygge), og lokalpolitiker og var første formann i Harstad Handelsstands Forening. Han var forsikringsselskapet Gjensidiges agent for Harstad om omegn da selskapet opprettet kontor i byen 1920 og bestyrer i Harstad Øl- og Vinsamlag til ny alkohollov stanset denne virksomheten i 1917. Samlaget holdt til i det som senere ble Harstad Sparebanks karakteristiske gård på Rikard Kaarbøs plass. Harstad Sparebank flyttet inn i lokalene i 1907, og Vorren ble banksjef med Anna Bertheussen som kasserer fra 1912. Les mer … Opphør
Finnmarkskontoret i Harstad var et statlig organ under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som ble opprettet i 1945 med formål å administrere gjenreisningsarbeidet etter krigsherjingene i Nord-Troms og Finnmark. Kontoret hadde på det meste bortimot 200 ansatt ved hovedkontoret i Harstad og 600 ved distrikts- og byggekontorene. Diderich H. Lund var kontorets første direktør fram til i 1947 da Bue Fjermeros overtok ledelsen etter først å ha vært sjef for kontorets juridiske avdeling. Det hadde sitt hovedkontor i den største tyskerbrakka ved Harstad Stadion (eller «Idrettsplassen» som den het den gang). men også lokaler i den såkalte Brakkeleiren på Sama (der Tine har sin fabrikk). Dette var en stor bedrift som satte sitt preg på byen i de årene virksomheten varte. Opprinnelig var det planlagt å bygge 2000 boliger i Nord-Troms og Finnmark, men det ble bygd nærmere 15.000 provisoriske hus. Det ble satt store krav til at kontoret skulle levere mye på kort tid, og det var ikke alt som gikk like greit, slik at kontoret for mange ble et eksempel på statlig byråkrati og manglende evne til å løse problemene effektivt og økonomisk forsvarlig. Ledelsen for kontoret var ikke enig i denne kritikken. Da kontoret ble nedlagt, overtok Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken videreføringen av kontorets funksjoner. Fra 1946 ble leiren administrert av et avviklingskontor i Sosialdepartementet. Det bodde evakuerte personer i leiren helt til den ble avviklet i 1951. Les mer …Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.[1] Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo. Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …Vøiens Bomuldsspinderie ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering. I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer … |
Fødsler
Tore Hermundsson Vigerust (født 14. september 1955 i Sør-Varanger, død 31. oktober 2010 i Porsgrunn) var en historiker som arbeidet spesielt med slekts- og lokalhistorie. I Oslo var han lokalpolitiker (H) i Gamlebyen. Han var nestleder i bydelsutvalget 2003–07.
Tore Vigerusts farsætt var fra Gudbrandsdalen, og morsætten kom fra Schleswig-Holstein. Vigerust var offisersutdannet og tjenestegjorde i Hæren fra 1975; han ble cand.philol. i 1991 med historie hovedfag ved Universitetet i Oslo. Hans spesialfelt var genealogi, klosterhistorie og adelshistorie. Tore Vigerust samlet slekts- og lokalhistorisk materiale, skrev og utga slektshistoriske arbeider, holdt mange foredrag og arrangerte møter og lignende i slektshistoriske foreninger. Hans temaer var hentet fra flere deler av landet og fra alle samfunnsklasser. Han arbeidet mye med temaet norske adelsslekter, blant annet i det såkalte Adelsprosjektet, og skrev også om lokalhistoriske og heraldiske emner. Les mer …Arne Bugge Amundsen (født 13. august 1955) er en teolog og kulturhistoriker som er bosatt i Fredrikstad. Han er professor i folkloristikk ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo. I 1987 disputerte Amundsen på en folkloristisk avhandling om folkelig religiøsitet i Norge på 1800-tallet, før han gikk inn i en stilling som førstekonservator og avdelingsleder ved Borgarsyssel Museum i Sarpsborg. Han gikk derfra til en stilling som professor i folkoristikk i 1996. Les mer … Morten Stene er utdannet siviløkonom HAE. Født 19. desember 1955 i Steinkjer. Sønn av Tordis Norvik og Johan M. Stene. Stene har arbeidet som konsulent hos Det Norske Veritas (1980-1982) og I.P.Sharp (1982–1983); amanuensis, førsteamanuensis, informasjonsleder og studiesjef ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (1984–2008) og seniorforsker og forskningformidler, Trøndelag Forskning og Utvikling AS (fra 2008). Stene har siden først på 1990-tallet vært interessert i lokalhistorie og publisert ca 150 artikler i Steinkjer-Avisa, skrevet flere bøker og er redaktør for nettstedet Steinkjerleksikonet.[1]. 8. november 2009 kunne dette nettstedet feire 3 millioner «besøkende». Les mer …Etableringer
Sommeren 1955 var byggingen av Ski rådhus i full gang. Det nye bygget sto klart til innflytting året etter. Seinere har bygget blitt utvidet med kinosal og høybygg. Som følge av Kommunereformen 2014–2018 ble det besluttet at Oppegård kommune skulle slås sammen med Ski kommune til Nordre Follo kommune med virkning fra 1. januar 2020. Det ble også besluttet at den nye kommunens administrasjonssenter skal ligge i Ski. Fordi man trengte plass til flere ansatte etter kommunesammenslåing, ble rådhuset bygd om slik at det ble plass til omkring 220 medarbeidere der. Historien om Ski rådhus begynner egentlig mange år tidligere. På sett og vis kan vi si at den begynner med en dramatisk brann utpå kvelden søndag 3.oktober 1937. Denne kvelden, under en kinoframsyning, brant Samfunnsbygningen i Ski ned til grunnen. Riktignok var det ikke kommunale kontorer i bygningen, men den var et viktig forsamlingslokale der også kommunestyret hadde sine møter. Det verserte planer om gjenreising en stund uten at noe ble gjort, og så kom krigen.
Etter krigen var det uaktuelt å gjenreise Samfunnsbygningen, men kommunen trengte et rådhus. De kommunale kontorene var spredt over store deler av sentrum noe som medførte en stor ulempe for brukerne og gjorde driften av kommunen mindre effektiv. Les mer …
Kjemåga stasjon var ein jarnbanestasjon mellom Lønsdal stasjon og Rognan stasjon på Nordlandsbanen. Stasjonen fikk namn etter elva Kjemåga. Denne stasjonen, så vel som Trettnes stasjon, Rusåga stasjon og Røkland stasjon, blei opna torsdag den 1. desember 1955 da Nordlandsbanen vart forlenga frå Lønsdal til Røkland. Kjemåga stasjon vart nedlagt onsdag den 1. desember 1971. Les mer … |
