 Skreiabanen ved Lena stasjon, sett fra taket på Toten kornsilo. Postkort utlånt av Knut Borg. Skreiabanen er en nedlagt jernbanestrekning, en av Gjøvikbanens sidebaner. Den 22 kilometer lange banen, i kommunene Vestre og Østre Toten, strakte seg fra Reinsvoll stasjon på Gjøvikbanen til Skreia. 6. august 1897 vedtok Stortinget traseen, og drøyt fem år seinere, 26. november 1902, åpna prins Carl banen. I åra som fulgte grodde det opp stasjonsbyer som Skreia og Lena, Bøverbru og Kolbu, i tillegg til mindre tettbebyggelser rundt noen av småstasjonene og holdeplassene.
Skreialinja, som den også ble kalt, hadde persontrafikk fram til 1963. I april 1987 gikk det siste godstoget. Året etter vedtok Stortinget at Skreiabanen, øvre del av Valdresbanen, Numedalsbanen og andre sidebaner skulle nedlegges. Les mer …
Krigsminnesmerker i Gjøvik. I Gjøvik kommune finnes ei rekke minnesmerker om andre verdenskrig. Minnesmerkene kan deles inn i statuer, bautaer, plaketter, gravminner og veinavn. De mest kjente er en bauta på Lindbakken i Hunndalen og en statue i Minneparken i Gjøvik sentrum. 7. juni 1947 ble krigsminnesmerket i Gjøvik sentrum avduket av daværende biskop Kristian Schjelderup. Nic. Schiøll har laget monumentet i granitt, som består av en statue av to mannspersoner samt en minnetavle. Under overskriften «De ga sitt liv for fedrelandet» er her listet opp 20 personer, 19 menn og 1 kvinne som mistet livet under andre verdenskrig. Den ene kvinnen er Ruth Jaffe; familien Jaffe på fem personer mistet livet i Auschwitz i 1942. På minnesmerket står det at «Gjøviks borgere reiste minnet»; Gjøvik Bys Vel og Gjøvik kommune var også delaktige i at den ble satt opp. Les mer …
John (Pauli) Høye (født 7. januar 1910 i Trysil, død 6. juli 1993 i Østre Toten) var sivilingeniør. Han var sønn av skogvokter og gardbruker Nils Olsen og Ragnhild Høye i Trysil og tok i 1937 eksamen ved kjemiavdelingen ved NTH i Trondheim. Etter fullførte studier var han doktorgradsstipendiat samme sted, og arbeidde med ei avhandling om bleiking av cellulose. På grunn av krigen ble imidlertid ikke avhandlinga publisert. Fra 1943 til 1947 var John Høye ansatt som laboratoriesjef ved Nobø fabrikker i Trondheim, men lengst var han ved Toten Cellulose i Hunndalen, Gjøvik kommune. Les mer …
Chausseen Heggshusbrua-Stubberud er en veg i Nordlia i Østre Toten kommune, åpna til Haug i 1889 og Stubberud i 1891. Dette var første del av hovedvegen mellom Kapp og Raufoss, som ble bygd ut etappevis. Chauseen ble ofte kalt Linna, og i 2009 vedtok Østre Toten kommune at parsellen fra Solvang til Haugkrysset skulle få det offisielle navnet Bjørnsgårdlinna. Strekningen fra Haugkrysset til Vestre Toten-grensa kalles Nordlihøgda. Bygginga av vegen er dokumentert i blant annet noteringsboka til Ole Christian Haug, som var en av forkjemperne for denne chauseen.
Vegen var for gardbrukerne i Nordlia særlig viktig som forbindelse til Kapp, der det var både dampbåtbrygge og mjølkefabrikk. Fabrikken sto ferdig samme år som chausseen. Den nye Kapp-vegen ble kortere og fikk mye høgere standard enn de gamle bygdevegene som før ble brukt. Ikke minst hadde det betydning at stigningsforholda ble bedre. 1800-tallets chausseer, også kalt flatveger, ga mulighet for frakt av langt tyngre lass. I Nordlia hadde vegen i tillegg en videre samfunnsmessig betydning. Det er svært sannsynlig at denne chausseen utløste bygging av både Solbjørsparken og landhandleriet på Nøkleberg. Les mer …
 Truleg brudlaupsbilde av Ranveig og Hans, frå familiealbumet. Bunaden røpar opphavet på Voss. (fødd Vinsand 2. februar 1895 på Voss, død same stad 24. april 1977) var bondedotter frå garden Vinsand ved Vangsvatnet på Voss. Ho gifta seg i 1932 med Hans Kalrudstad (1883-1945) frå Nordlia i Østre Toten. Tidleg på 1950-talet flytta ho attende til oppveksttraktene, etter at Hans var død. Ranveig var ein av dei få vestlendingane i Toten-bygdene på denne tida. Ranveig Kalrudstads familiealbum er ei viktig kjelde til livet i eit småbondemiljø på Toten i mellomkrigsåra. Dette var eit granne- og familiesamfunn som ikkje har etterlete seg mange skriftlege spor, og på grunn av flytting og få etterkommarar har heller ikkje mykje tradisjon vorte vidareført. Les mer … | 
