 Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920. Foto: Ukjent/Digitalt museum (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i NKP.
Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.
Les mer …
Herlof Harstad (født 13. januar 1909 i Kristiansund, død 22. desember 1968 i Oslo) var NS-redaktør før andre verdenskrig, seinere en respektert redaktør av Vi menn.
Han var sønn av lagersjef Kristian Harstad og Jonetta f. Sjømæling, som begge var fra Øre. Etter eksamen artium på reallinja ved Kristiansunds offentlige skole begynte karrieren i pressen. Han var Kristiansunds-korrespondent for aviser i Oslo ( Aftenposten) og Trondheim, og var så «en tid i Oslo som pressemann og ved forlag». Her redigerte han nærmere bestemt Nasjonal Samlings partiavis Nasjonal Samling fra mars 1934 til mars 1936, om enn Vidkun Quisling sto som «politisk redaktør» og liknende titler. I 1935 var Harstad også sjef for lokalavisa Oslo-Arbeideren i en periode. Da NS bytta navn på sitt hovedorgan, kom Harstad så over til Fritt Folk fra starten i 1936 og redigerte den ut året. Ved starten av 1937 gikk NS nærmest i oppløsning. Les mer …
M/K «Hermes» ble bygd ved J. M. Klevset båtbyggeri, Skålvikfjorden på Nordmøre, i 1937 for stortingsmann Paul Dahlø fra Sør-Frøya. «Hermes» er en såkalt «Nygaardsvoldkutter», også kalt «statsbåt». Betegnelsen henspiller på det hjelpeprogrammet Arbeiderpartiet satte i gang i 1930-årene for å bedre vilkårene for kystfiskerne. I 1930-årene var økonomien i fiskeriene svært dårlig, og mange holdt fremdeles fast på de åpne båtene. Nygaardsvoldkutterne bidro til både å øke sikkerheten og bedre arbeidsforholdene for fiskerne. «Hermes» er skrogmessig uendret siden den ble bygget i 1938, og riksantikvaren har valgt å prioritere «Hermes» som representant for denne viktige epoken i norsk fiskerihistorie. Les mer …
<onlyinclude> Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og og direksjonsmedlem i Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
| 
