 Familien Tanemsmo, far Thomas Tanemsmo i midten til venstre. Foto: Ukjent (18905). ( 1849- 1928) ble født på gården Stokke eller Stokkmo som den kaltes i Selbu kommune. Hans far var John Stokke. Thomas giftet seg i romjula i 1874 med Sigrid Ingebrigtsdatter Østby fra Ås i Tydal (1854-1944). I Selbu fikk de barna Ingeborg født i 1874 og Jon født i 1876. De hadde ikke egen boplass for familen og flyttet til Tanemsmoen i Klæbu høsten 1878. Husmannsplassen Tanemsmoen er på ca. 30 mål dyrka mark og 70 mål skog. I 2012 eies plassen av Kjell Ramlo, men Magne Rønning, Arnts sønn bor i et bolighus på plassen. Samme høst fikk de sønnen Ingebrigt som døde bare 6 uker gammel i romjula 1878 (her oppgir Klæbuboka feil, at han døde 3 år gammel. Noen familemedlemmer mener de fikk to sønner med samme navn som begge døde som små barn. Dette er ikke bekreftet i kirkebøkene). Juleaften i 1880 ble Julius født, og fikk navnet da han var født på julaften. Senere kommer sønnene Iver i 1883, Bernt i 1886, Arnt i 1890 og lille Ragna Elisabeth i 1894. Familien var i Trondheim og fotograferte seg i anledning Ingeborg sin utvandring til Minnesota i Amerika. Der ventet hennes forlover Peder Kulseth fra Kulsethtrøen i Selbu på henne. Les mer …
Thomas Angells Stiftelser ble oppretta etter at Thomas Albertsen Angell døde den 19. september 1767. Etter at Thomas Angell hadde brutt med sin niese Karen Angell og hennes mann Peter Fredrik Suhm hadde den rike kjøpmannen ikke lenger noen naturlige arvinger. Den 28. september 1762 skrev han derfor et testamente, der han ga sin arv til flere forskjellge veldedige formål, til fordel for innbyggerne i Trondheim. Stiftelsene eksisterer fortsatt, og ledes per 2017 av direktør Ingrid Stenboe Svendsen.
Da Angell døde, besto formuen av 18 av 180 parter i Røros kobberverk, et stort antall gårdparter – blant annet 143 i Nordland og 70 i Selbu og Tydal – med tilhørende kongetiende, flere kirker i Strinda prestegjeld, aksjer, obligasjoner, utestående fordringer og en kontantbeholdning på 11 845 riksdaler. Totalt var det verdier for 300 000 riksdaler, og mye av dette var også eiendommer som ville gi inntekter i lang tid framover. Det regnes som en av de aller største formuene i landet i 1760-åra. Les mer …
 Peder Christensen Tønder. Portrett på Dønnes, som Tønder eide. Ukjent maler Foto: Helgeland museum/Rana museum Peder Christoffersen Tønder (født 8. september 1641, død 1. juni 1694) var kommissær i Trondheim fra 1670. Han ble bestallet som viselagmann 4. juni 1675 fordi lagmann Peder Carstensen Dreyer hadde så mange verv i tilegg til lagmannsembetet at han hadde bruk for en stedfortreder. Peder Tønder ble toller i Trondheim i 1677. Han bodde i en staselig gård med have i Kongens gate kalt Kommisariegården. I 1677 ble han amtmann over Nordlandene. Peder Tønder flyttet til Dønnes og bodde på hovedgården Dønnes gård. Han ble gift med Folchen Fremmersdatter som døde ca 1684 på Dønnesgodset. Hun var gift tre ganger og alle hennes ektefeller var forpaktere for Dønnesgodset. Peder var barnløs og kjøpte godset og testamenterte det til sine brorsønner.
Tønder var sønn av fogd på Nordmøre, Christoffer Tønder. Peder Tønders søster Susanne Christophersdatter var gift 1. 1655 m. lagmann Anders Madsen i Stavanger og 2. 1664 m. Eiler Caspersen Schøller, bror av viselagmann Christoffer Caspersen Schøller . Les mer …
«Glade Grei» er ei revyvise. Ifølge Karleric Liliedahls bok The Gramophone Co Acoustic recordings in Scandinavia var melodien skrevet av Carlo Wigum. I boka De gode gamle trøndervisan : -og 15 nye : «Trøndervisan» i utvidet utgave samt i Visearkivet er melodien angitt som tradisjonell. Teksten ble imidlertid skrevet av Alv Schiefloe.
Bakgrunn
I 1911 rodde fiskeren, Peder Seivåg, alene fra Hitra til Kristiania, en distanse på 1800 kilometer. Grunnen til dette var at Seivåg skulle kreve sin sambygding og stortingsrepresentant Sivertsen for en gjeld på 30 kroner (etter verdien hundre år senere). Turen sørover tok innpå hele sommeren. Seivåg ble gjenstand for stor oppmerksomhet fra pressen etter hvert som han la nye kyststrekninger bak seg på vei til Norges hovedstad. Les mer …
 Komponist Ole Olsen i uniform, 1909. Komponisten Ole Olsen (født 7. april 1850 i Hammerfest, død 11. april 1927) vokste opp i Hammerfest. Han var sønn av snekker og kjøpmann Iver Olsen (1813–79), som også var organist i byen, og Olava Magdalene Brun (1830–1851). Han gikk på skole i Tromsø før han 15 år gammel kom til Trondheim. Her gikk han først i urmakerlære, men han skulle bli en av sin tids store komponister med utdannelse fra Leipzig, og karrière som militærmusiker.
I 1870 dro han til Leipzig for å studere musikk, hvor han var i fire år før han bosatte seg hovedstadsområdet. I 1879 giftet han seg med Marie født Hals (1855 – 1941), datter av pianofabrikant Karl Hals (1822–98), og flyttet så igjen til Tyskland i en fireårsperiode.
Ved hjemkomsten i 1883 ble han militærmusiker, og i 1899 ble han Norges første armémusikkinspektør med faglig ansvar for de militære musikkorpsene. I denne perioden samlet han gamle norske melodier som han brukte til militærmarsjer. Han løftet også fram Gammel Jegermarsj ved at han skrev nytt arrangement for den, og den inngikk fra 1888 i det seremonielle liv på Slottet.
Blant hans verker kan nevnes «Solefaldssang» fra eventyrkomedien Svein Uræd med tekst av Nordahl Rolfsen, samt bestillingsverk til Holbergfesten 1884, Hammerfest byjubileum 1889 (kantater) og Trondheims 900-årsjubileum 1897 (oratorium). Les mer …
Dagfinn Slettan (født 13. november 1941 i Holum i Vest-Agder, død 5. juni 1999 på Karmøy) var ein av høvdingane i norsk lokalhistorie dei siste par tiåra av 1900-talet. Slettan hadde lærarskule før han tok hovedfag i historie ved Universitetet i Trondheim i 1972 med hovudoppgåva Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt. Ho kom seinare ut som bok på Universitetsforlaget.
I åra etter avlagt hovudfagseksamen var Slettan m.a. dels assistent og dels vikar for professor Edvard Bull. I 1978 ble han tilsett ved Trøndelag folkemuseum som «trønderamanuensis», ei stilling som var delt mellom universitetet og museet, der han skulle støtte opp om den lokalhistoriske verksemda i trøndelagsfylka i brei forstand. Dette var eit arbeid han gjekk inn i med stor entusiasme og gode resultat. Les mer …
| 
