 Hovedbygningen på Hverven ble satt opp av Ole Hverven i 1816. Foto: Jensens (2007). (født 25. mars 1774, død 16. mai 1832) eller Ole Olsen Bolstad var en bonde på Hverven i Stange. Han bygde den bebyggelsen som garden har i dag. Han ble liknet for 247 spesidaler i sølvskatten 1816, og var den største skatteyteren i Stange. Ole kom fra Østre Bolstad i Åmot, og var sønn av Ole Pedersen Nygård (1727-1816) og Marte Olsdatter Bolstad (1728-1788). Han var yngstemann i en barneflokk på ti der seks vokste opp. Les mer …
 Henrik Egeberg Foto: Ukjent. (fødd i Romedal, nå Stange kommune 19. mai 1882, død 31. august 1950) var småbrukar, redaktør og organisasjonsmann. Han er mest kjend for å ha vore med og stifta Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og for sin mangeårige innsats som sekretær, leiar og redaktør innan denne samskipnaden. Av utdanning hadde han mellomskule og/eller amtsskule, handelsskule og landbruksskule. I folketeljinga 1900 finn vi Egeberg som skuleelev i Elverum. Han losjerer hos amtsskulestyrar Halfdan Cock-Jensen på garden Fossmo. Det danna seg eit livsvarig vennskap og fellesskap i fagleg interesse mellom dei to. I 1909 kjøpte Cock-Jensen småbruket Mailand i Lørenskog. Han og Egeberg dreiv bruket i fellesskap, og dei arbeidde det opp til eit mønsterbruk for småbruksdrift og smånæringar. Fram til Cock-Jensens død i 1923 dreiv dei ei omfattande kursverksemd der for småbrukarar. Les mer …
 Ungdomsbilde av Kristoffer Støren. Foto: Ukjent, hentet fra W. K. Støren: Slekten Støren 1739-1959. Trondheim 1960. (født 11. mai 1873 i Trysil, død 21. september 1958 på Ås) var kjemiingeniør og professor i meieriteknologi. Han var en foregangsperson inne norsk meieridrift og meierivitenskap, og sto bak en rekke publikasjoner innen faget.Kristoffer Støren var sønn av sogneprest Abraham Wilhelm Støren (1829-1910) og Lagertha Johanne Dircks (1835-1896). Farsslekten kom fra Støren i Trøndelag. Han var bror av biskop Johan Nicolai Støren (1871-1956). Støren forble ugift. Les mer …
John (Pauli) Høye (født 7. januar 1910 i Trysil, død 6. juli 1993 i Østre Toten) var sivilingeniør. Han var sønn av skogvokter og gardbruker Nils Olsen og Ragnhild Høye i Trysil og tok i 1937 eksamen ved kjemiavdelingen ved NTH i Trondheim. Etter fullførte studier var han doktorgradsstipendiat samme sted, og arbeidde med ei avhandling om bleiking av cellulose. På grunn av krigen ble imidlertid ikke avhandlinga publisert. Fra 1943 til 1947 var John Høye ansatt som laboratoriesjef ved Nobø fabrikker i Trondheim, men lengst var han ved Toten Cellulose i Hunndalen, Gjøvik kommune. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | 
