Tollef Kilde, også kjent som Tollef Hansen Kilde, (født 17. juli 1853 i Åmot kommune, død 2. januar 1947 samme sted) var gårdbruker, skogeier, industrigründer og politiker. Han er særlig kjent for sine planer om kanalisering av Glomma og bygging av jernbane mellom Rena og Trysil, samt som initiativtaker til Rena Kartonfabrik A/S.
Kilde var en framsynt mann med mange store planer for utvikling av næringsliv og kommunikasjoner i Østerdalen, og han var en ivrig forkjemper for at dalen skulle få mulighet til å utnytte sine store naturrikdommer. Særlig tok han utgangspunkt i hjembygda Rena, og sørget blant annet for at stedet fikk en regueringsplan, langt tidligere enn hva som var vanlig for tilsvarende steder.
Kilde arbeidet aktivt for utvikling av skoletilbudet og aksepterte ikke at man på landsbygda skulle ha et dårligere skoletilbud enn i byene. Dette førte blant annet til at Rena allerede i 1905 fikk en stor moderne folke- og middelskole, arkitekt var Henrik Bull. Denne bygningen ble senere en del av anlegget til Høgskolen i Innlandet, avdeling Rena.
Han så at Rena trengte elektifisering og en stor og stabil krafttilførsel og det skulle kunne utvikles industri på stedet, og presset igjennom utbyggingen av Osfaldet kraftverk i årene 1911 til 1914. Les mer …
 Stabbur på Åmottunet. Til venstre stabburet fra Berger, til høgre stabburet fra Løsset. Foto: Jensens (2008) Åmottunet på Glomdalsmuseet består av et stort våningshus, ei stue, et loft, to stabbur og en låve, alle fra Åmot i Østerdalen. Fire av bygningene på tunet kommer fra garden Nedstu Berger (gnr 50/15), og ble overlatt til museet av brukeren Per Løken Walmsness (1899—1955). De to resterende bygningene kommer fra gardene Nordre Åset (gnr 5/4) og Løsset (gnr 35). Utenfor tunet står dessuten et brannsprøytehus som sto mellom gardene Alme og Kåsa, og som disse gardene hadde på deling.
Åmottunet står midt mellom Rendalstunet, Stor-Elvdalstunet og Elverumstunet. Tunet slik det står på museet viser et inntun med låve, men uten fjøs. Les mer …
 Ole Olsen Aaset. Foto: Ukjent kunstnar. (fødd i Åmot, Hedmark 25. mars 1767, død same stad 22. mai 1825) var storbonde og skogeigar, forretningsdrivande og stortingsmann. Næringsverksemda var mangfaldig, og inkluderte trelasthandel, skipsfart, landhandleri og meir til. Han hadde eit vidt forgreina forretningsmessig, vennskapeleg og politisk kontaktnett til borgarskap og storbønder over store delar av Søraustlandet. Som politikar tilhøyrde han den fyrste bondeopposisjonen på Stortinget i 1821 og 1822, i krinsen rundt Jacob Hoel. Han hadde også lenge før 1814 og stortingspolitikken synt stort samfunnsengasjement og aksjonsvilje. Les mer …
Grøvelsjøen ( norsk) eller Grövelsjön ( svensk), sørsamisk Guevteljaevrie, er ein smal, nord–sørgåande innsjø som ligg i Engerdal kommune i Innlandet fylke i Norge og i Idre i Älvdalens kommun i Dalarnas län i Sverige. Namnet heng saman med det usamansette elvenamnet Grövlan (lokal uttale Grövla). Grövlan renn frå Grøvelsjøen nedetter Gröveldalen og munnar ut i Storån, som i sin tur munnar ut i Idresjön. Grøvelsjøen ligg 762 meter over havet og er 4,1 km² i utstrekning. Han er langsmal, med 6,6 km avstand frå nordligaste til sørligaste punktet og største breidd på i underkant av 800 meter. Ved vestsida krummar vatnet seg lett kring sida av Sjøhøgda ( Sjöhöjden, 1121 moh.) med ymse andre toppar attom, inkludert Digerhogna (1294 moh.). Les mer …
 Enok Berg - fra heftet om Inntrøndelagen fylke av Det norske totalistlag (født i Åmot 11. april 1856, død i Lånke 6. mars 1895) var en avholdsmann som arbeidet på jernbaneanlegg. 19 år gammel, i 1875 ble han gift med den seks år eldre Mari Eriksdatter Myttingshaugen fra Ringebu.Det er usikkert når og hvorfor disse har «utvandret» fra Åmot til Stjørdal. Men vi veit at Enok ble med på bygginga av Meråkerbanen, som per definisjon starter på Hell og går gjennom Meråker over Riksgrensen til Storlien.I 1876 fikk paret kjøpt et stykke udyra jord i Lånke, som de med alle krefter rydda og fikk bygd på. Dette var på den tida at det gikk en åndelig vekkelse gjennom bygda, som blant flere ble ledet av avholdsveteranen Ole Kallem. Det ble i sær Kallems virke som kom til å prege Enok Bergs seinere livssyn. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | 
.jpg)
