| Om Modum kommune
|
 Haugfossen i Simoa, Modum Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) |
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Peder Lobben (født 10. mai 1858 i Modum, død 19. oktober 1954) var en anerkjent ingeniør og lærebokforfatter. I flere perioder bodde han i USA, men i 1914 flyttet han tilbake til Norge, der han kjøpte eiendommen Vestheim i daværende Kråkstad kommune. Vel hjemme igjen satte han i gang arbeidet med å etablere en brevskole etter forbilde av The International Correspondance School der han selv hadde tatt sin tekniske utdannelse. Peder Lobbens Tekniske Korrespondance-Skole ble startet i Kristiania i 1916. Skolen kunne tilby kurs i matematikk, fysikk, kjemi og elektronikk. Mange, både i Norge og i andre land, benyttet seg av denne brevskolen. I 1938 hadde skolen hatt rundt 16.000 elever. Les mer …
<onlyinclude>  Postkort fra ca 1905 med motiv fra Gustadbakken Gustadbakken var en hoppbakke i Geithus i Modum kommune. Bakken ble bygd på ettersommeren 1901. Det ble snart satt verdensrekorder i bakken. Hovedlandsrennet, en stor begivenhet, var her i 1915. Det ble arrangert renn her i mange år, og bakkerekorden ble stadig flyttet. Det siste rennet var i 1964.
Verdensrekorder
Den første vinteren, 1902, var det ikke noe offisielt renn, men Nils Gjestvang hoppet 41 meter søndag 2. mars 1902. Det var verdensrekord! Dette skjedde i privat regi sammen med en annen geithusing, Ludvig Moen. Man kan man lese om det lenger nede i artikkelen.
I 1912 satte Gunnar Andersen fra Lyn verdensrekord her på 47 meter.
Gustadrennene
 Søndag 13. januar 1903 sto det denne annonsen i Buskeruds Blad Det første rennet ble arrangert i 1903, lørdag 24. og søndag 25 januar. I 1904 gikk rennet den samme helga i januar. I de følgende år var Gustadrennet en av de store
skibegivenheter i landet, med langrenn oftest fra
Folkvang på lørdag og hopprenn i «Gusta’n» på søndag.
Langrennet gikk ofte over Bergsjø, som alltid var
islagt på den tiden, over jordene, opp på Øståsen og
tilbake over Bergsjø. En annen variant var å legge
løypa gjennom Geithus på et eller annet vis og oppover
mot Brunes, Badet, Moane og tilbake.
Omtrent alle de beste skiløperne i landet deltok i
Gustadrennet.
Bakkerekorder
- 1902: 41 meter, Nils Gjestvang, Geithus (verdensrekord)
- 1912: 47 meter, Gunnar Andersen, Lyn (verdensrekord)
- 1924: 50 meter, Henry Moen, Modum.
- 1926: 50,5 meter, Hjalmar Braathen, Sysle
- 1928: 51,5 og 52 meter, Aage Pettersen og Gunnar Andersen, Modum.
- 1931: 52,5 meter, Hans Beck, Kongsberg.
- 1935: 54,5 meter, Willy Pedersen,Drafn.
- 1936: 60,5 meter, Nils Bottegård, Modum.
- 1951: 71,5 meter, Erling Kroken.
Les flere detaljer i Gamle Modum 2014.
Hovedlandsrennet i 1915
 Hovedlandsrennet i Gustadbakken 1915 En av de største idrettsbegivenheter på Modum gjennom tidene er Hovedlandsrennet som ble arrangert av Modum skiklub den 18., 20. og 21. februar 1915. Da var H. M. Kong Haakon til stede.
Til rennet var det anmeldt 200 løpere fordelt på 5 klasser:
- Langrenn 30 km
- hoppløp for seniorer
- kombinert kl. A
- kombinert kl. B
- hoppløp yngste klasse
Torsdag den 18. kom regnvær. Det var en stor skuffelse. Løypa gikk opp de bratte liene mot Hovlandsfjellet.
Lørdag den 20. var det enda værre førefolhold: Det regnet i bygda og det snødde i høyden.
Søndag den 21. var det hopprenn i Gustadbakken. Bakken var full av folk.
Premielisten kan leses på side 3 i Dagbladet mandag 22. februar 1915.
Du kan lese om hovedlandrennet i Gamle Modum 1986 og 2014.
Historiebildet i Bygdeposten
27. februar 2014 skriver avisa Bygdeposten på siste sida:
| Historiebildet: Gustadbakken som lå i Geithus, ble åpnet i 1902 og var eid av Modum SK og Geithus IL. Da satt Nils Gjestvang to verdensrekorder, en på 38 meter og en på 41,5 meter. 10 år seinere, i 1912, forlenget Gunnar Andersen verdensrekorden til 47 meter. Den siste bakkerekorden ble satt av Erling Kroken, og var på hele 71,5 meter. Når dette var vet vi ikke. Bakken ble lagt ned rundt 1980 tallet.
|
|
|
Historien om den første verdensrekorden i 1902
Denne historien kunne man lese i Buskerud Blad 22. mars 1930 (fra en avskrift som Erling Diesen har):
| Da Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meter
Litt om den store begivenheten for 28 år siden
Folk som bodde i nærheten spekulerte hardt på hva Elling Sleviken, eieren av gården Gustad, tenkte på å legge an med da det en dag på ettersommeren 1901 begynte å drønne kraftige dynamittskudd oppe i kleiven like ovenfor innmarken hans.
Den kjente vei- og anleggsarbeider Sæther hadde nemlig begynt å hamre på borstål i bergryggen øverst i kleiven, han sang sine lystige anleggsviser så folk som reiste forbi nede på storveien, stoppet op, lyttet, og når han ropte faresignalet ”v a r s k o h e r …”, med sin kraftige bassrøst, så hørtes det nesten likeså langt som klokkene i Heggen-kirken.
Som sagt, folk undrede på hva dette skulde bety. Det blev imidlertid straks bekjent, at det var Modum Skiklubb som hadde fått den vanvittige idé å bygge en skibakke i den stupbratte kleiven. Men da blev det leven i rosenes leir. Hvem ville våge å hoppe ut for en slik avgrunn!
Slikt var jo galmannsverk, det var jo oplagt selvmordsforsøk! Imens drev Sæther med sitt planeringsarbeide, bergryggen pulverisertes til pukkstein, og ask- og bjørkestubber sprengtes til filler. Ut på høstparten var det i ulendet oparbeidet en smal rendsle, øverst ca. 5 meter bred med jevn utvidelse til ca.10 meter nederst i overgangen til gårdens dyrkede mark. Dette var Gustadbakkens unnarenn. Tilrennet med overgangen til hoppet var ferdig fra naturens hånd, så med dette hadde klubben lite bryderi.
Det var vel ikke fritt for at noen hver, enten han var skiløper eller ikke, kjente det grøsse i sig ved tanken på å sette utfor denne avgrunn, når han stod på toppen og så utover.
Sæther hadde vel en lignende fornemmelse, for da han var ferdig med sitt arbeide i bakken, døpte han den for ”Drepen”. Men senere, da bakken viste sig snild og ufarlig, døpte han den om til ”Himmelspretten”.
Utpå vinteren, da det var kommet tilstrekkelig med sne, begynte enkelte av de vågaleste skiløpere med stor forsiktighet å prøve bakken. Sant å si skulde det en viss porsjon mot til bare å stå slettløipe, for unnarennet var så langt at farten efterhvert øket så en fikk fornemmelse av å sveve i luften. Så det blev betraktet som en ren sportsbedrift av mange å kunne stå slettløipe i Gustadbakken. Selveste Trysil-Knut ville ikke ha klart sitt bekjente kunststykke. I farten å ta av sig jakken og henge den op i en furugren den ene løipe og ta den på sig igjen den neste.
Men Gustadbakken blev ikke bygget for å stå slettløipe i.
Da Jørgen Bergquist, Daniel Eie, Arnt Skaaden, M. Berg og Chr. Øhren ”opdaget” kleiven var forutsetningen den, at det her skulde bli en h o p p bakke, som det skulde stå ry av utover landet.
Imidlertid så det ut til, at det den første vinter ikke ville bli synderlig lengere hopp her enn i de gamle jordkneikene som hittil var benyttet. Riktignok klartes hopp på 25-26 meter med letthet av hvilkensomhelst skiløper, og enkelte nådde 30-32 meter. O g efter datidens begreper var jo et 30 meters hopp temmelig respektabelt.
Men det stod en viss skrekk av Gustadbakken i begynnelsen, unnarenent var i smaleste laget, og enkelte stubber og bergknauser stod igjen, faretruende langt frem. Av forsiktighetshensyn undlot klubben å arrangere sitt premieskirenn der den første vinteren. Det så således ut til at alt slit og strev og påkostninger klubben hadde hatt skulde være bortkastet.
Men så var det en søndagseftermiddag, langt utpå vinteren, at min gode kamerat Nils Gjestvang og jeg blev forlikte om å ta en tur ut i ”Drepen” for å prøve både den og oss ennå en gang. Nils var en uvøren krabat, han stupte fra de høieste ”dopper” i Bergsjø, han lot det stå til på bremsefri sykkel utover den lange bratte Vikebakken, og det fantes ikke skibakke på østsiden som han ikke hoppet i ”dompa” i. Han ga en go dag i enten han stupte eller stod bare han hoppet langt, og for å komme lengst mulig la han seg til den uvane å ”trekke op” både en og to ganger. Dette resulterte i at han ofte kom ned på bakenden, men i almindelighet reiste han sig op igjen og stod videre.
Det var kommet ca. 20 cm med nysne, og vi tråkket bakken så den blev jevn og fin å se på. Ytterst på stupet subbet vi sammen et lite spretthopp på ca. 25 cm høide og laget en ”medde” et stykke opover tilrennet for å være sikre på å komme ned nogenlunde midt i bakken. Vi har et 20 meter justert båndmål med oss og fester dette 25 meter nedenfor hoppet. Det var ypperlig skiføre den dagen, aldeles vindstille og himmelen var overskyet så solen generte ikke. Jeg haker først og klarer mig bra. Så er det Nils´ tur, og jeg plasserer mig nedi bakken for å ta hopplengden hans. Han hopper 34 meter og står støtt som fjell. Neste omgang skal Nils hoppe først, og jeg er skråsikker om, at han kommer til å tøie sig lengere. Han tar et par meter lengere tilrenn og hopper 38 meter feilfritt.
Dette går bra, Nils, sier jeg. Vil du prøve igjen. Ja, ei løipe til, svarer han. Han har fått blod på tann, han er passelig varm og føler sig oplagt. Vi tråkker bakken igjen og steller litt på det vesle hoppet. Nils gnir mer parafinvoks på skiene sine og rusler opover tilrennet. Kom når du er ferdig, sier jeg, jeg skal holde bakken klar. I mellomtiden var det nemlig kommen noen få tilskuere bort til bakken.
Jeg har aldri med sånn spenning ventet på en hoppløper verken før eller siden. Jeg var overbevist om at han denne gangen ville hoppe ca. 40 meter. Men åssen ville det gå om han ramlet i slik fart og i denne smale bakken! Kanskje det endte med en ulykke, så bakken vår ville komme i vanry. Men jeg trøstet mig med at h v i s Nils ramlet, så blev det vel på den vanlige måten – å sette sig pent på skiene. Jeg stirrer stivt på det vesle hoppet der oppe og venter hvert øieblikk på at nå er´n der. Han skulde vel aldri ha fått betenkeligheter. Aa nei, kjenner jeg ham for rett så er det ikke snakk om tilbaketog der i gården. Endelig ser jeg ham som et lyn på hoppet, han skvetter kraftig i og skyter rett til værs med pen strekk, tuppa hverken op eller ned, skiene kommer efter hvert i flukt med bakken, han svinger en barkvist med den høire handa og det hviner i buksene hans som storm i taugverket på en fullrigger, da han farer forbi mig i luften. Bare ikke trekk op, Nils, tenker jeg, men det gjør han heller ikke han synes vel det er for langt igjen til dompa, han tar nedslaget flott med den høire skien litt frem og står støtt som aldri før. Han gjør en bra Kristianiasving på sletta, så sneføika står som fra den roterende, og kommer smilende som alltid, opover mot mig for å høre hopplengden. Og den er i dette tilfele ikke vanskelig å fastslå. Det er bare e t t nedslag i bakken, et r e n t nedslag uten subbing og vårt stålmål ligger bare et par meter til siden, så her behøves ikke lang siktingen for å finne resultatet. Aa langt var det! roper Nils. Aa langt trur du! svarer jeg. Rakk jeg førr! Det var 41 meter, Nils!
Det er verdensrekord det, get!
Vi satte merker i treleggene på begge sider av bakken rett ut for nedslaget, så hvem som helst tviler kunne komme å konstatere at vi hadde målt riktig. Vi hadde nemlig på følelsen at vår påstand om 41 m. stående hopp ville bli mottatt som en diger skrøne, og deri tok vi ikke feil. Det var jo ikke i no almindelig premierenn med autoriserte dommere og hoppmålere at den 19 år gamle Geithusgutten Nils Gjestvang satte verdensrekord i Gustadbakken med 41 meters stående hopp den 2. mars 1902. Derfor blev han ikke tiljublet og ropt bravo for heller. Men en del av oss spleiset sammen til en minnemedalje som han fikk, da han en måneds tid senere utvandret til ”Junaiten”. Han har ikke vært hjemme og over there har han så vidt jeg vet ikke deltatt i skirenn, tiltross for henstilling fra The National Ski Association og U.S. Eastern Ski Association.
|
| – Ludv. J. Moen.
|
Historien kan også leses i Buskerud Blad 22. mars 1930, side 9
Bilder
Postkort fra ca. 1905 med motiv fra Gustadbakken
Hovedlandsrennet i Gustadbakken 1915
Kongetribunen i Gustadbakken 1915. Foran: Rennleder Marius Berg. T.v.: Kong Haakon.
Gustadbakken var i sin tid verdens største hoppbakke. Foto: Ranheim: Norske skiløpere
Gustadbakken i 1956. Personen i midten har Cortina-genser som tyder på at bildet er fra 1956.
Fra venstre Johan og Magne Kristoffersen, Kåre? Solum, ukjent og ukjent.
Resultater fra det siste rennet i Gustadbakken 8. mars 1964
Rester av hoppet i Gustadbakken i 2022.
Små historier
Viggo Bunæs forteller
|
Jeg hadde min første «betalte» jobb i Gustadbakken sånn ca. 1958 eller 59.
Det hadde kommet ny trapp opp langs unnarennet på plass - og jeg fikk jobben med å smøre inn trappa med Antiparasitt!
Den gode gamle grønne som var svært giftig! Kom hjem til Sevaldsjordet «godt pussa» hver kveld.
|
|
|
Kilder og litteratur
Koordinater: 59.91020° N 9.96049° Ø Les mer …
 Et tog på vei ut fra Krøderen stasjon. Bygningen til høyre benyttes til innlosjering av frivillig personale på banen. (2004) Krøderbanen er en jernbanelinje på 26 km som går fra Vikersund til sørenden av innsjøen Krøderen i Buskerud. Byggingen ble påbegynt i 1870 og åpnet i 1872. På Vikersund var det forbindelse til Randsfjordbanen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1958 mens godstrafikken fortsatte frem til 1985. Stortinget vedtok samme år at Krøderbanen sammen med Krøderen stasjon skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane.
Krøderbanen var ved åpningen smalsporet (1067 mm sporvidde), men ble ombygget til normalspor (1435 mm) i 1909. Tømmertransport fra Hallingdal til Drammen var banens viktigste inntektskilde. Fra Krøderen stasjon i sørenden av innsjøen var det forbindelse med dampbåt til Gulsvik. Båtturen tok 2 1/2 time med D/S «Haakon Adelsten» (fra 1861), «Krøderen» og «Norefjeld». Siste dampbåt gikk i 1925. Da strekningen Voss - Gulsvik på Bergensbanen ble tatt i bruk 10. juni 1908, var det stor trafikk på Krøderbanen, men etter at Bergensbanen åpnet til Hønefoss og Oslo i 1909, ble det kun lokaltrafikk på Krøderbanen.
Krøderbanen er i dag museumsjernbane. I sommerhalvåret kjører Norsk Jernbaneklubb tog med damplokomotiv som har blitt en turistattraksjon. Stasjonsområdet på endestasjonen Krøderen er fredet. I tillegg til endestasjonene er det stasjoner på Snarum, Sysle og Kløftefoss. Les mer …
 Postkort som viser Katfos. Originalen tilhører Otto Fotland. Foto: Ukjent var en papir- og cellulosefabrikk som lå ved Kattfoss i Drammenselva ved Geithus i Modum kommune. Bedriften ble etablert i 1898 som Katfos Cellulosefabrik og var den siste treforedlingsbedriften som ble etablert på Modum. Selskapet skulle produsere sulfittcellulose og dannes med en kapital på 600 000. Ved aksjeinnbydelsen var dette forhøyd til 700 000, men det skulle vise seg at behovet for anleggs- og driftskapital var om lag dobbelt så høyt. Fortjenestemulighetene innen tremasse ble ansett for uttømt i midten av 1890-årene og man mente at mulighetene nå lå i cellulose og papir. Celluloseteknologien var fortsatt ung. Bare en liten del av vannfallet ble tenkt unyttet og bedriften hadde derfor muligheten til å gå over til elektrisk-kjemisk fremgangsmåte i stedet for å fyre med kull. Produksjonen ble beregnet til 5 000 tonn cellulose. Bedriften ble solgt til Follum Fabrikker i 1970, og papirproduksjonen ble avviklet i 1983. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Modum kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
- Bingen (Buskerud)
- Sandtjern (Holtefjell)
- Fogderudmoen (Øvre Eiker, 177/31)
- Futerud (Øvre Eiker, 177/16)
- Vestby (Øvre Eiker, 177/19)
- Bråkedalen (Øvre Eiker)
- Granøya (Øvre Eiker, 180/50)
- Tajet (Øvre Eiker, 180/49)
- Biringvad (Øvre Eiker, 180/21)
- Trehjørningen (Øvre Eiker, 181/14)
- Svartbekk damrett (Øvre Eiker, 181/16)
- Fossheim (Øvre Eiker, 176/24)
- Øvre Borge (Øvre Eiker, 174/3)
- Furuås (Øvre Eiker, 174/14)
- Nedre Borge (Øvre Eiker, 175/1)
- Fjellheim (Øvre Eiker, 173/15)
- Bråtedalstykket (Øvre Eiker, 170/2)
- Holte fjellskog (Øvre Eiker, 170/8)
- Vestøya (Øvre Eiker, 170/18)
- Jordet (Øvre Eiker, 171/7)
- Nordre Holte (Øvre Eiker, 172/1)
- Solliengen (Øvre Eiker, 178/8)
- Embretsfos Fabrikker
- Vikersund Uldvarefabrik
- Fossum hovedgård (Modum)
- Sønsteby (Modum)
- Sagbrukssteder i Drammensvassdraget
- Morgen (Munch)
- Boplasser på Vestre Spone
- Arnt Berget
|
|
|
|
