Nils Skandfer (født 13. juli 1870, død 27. juni 1954 i Harstad) var båtbygger, verftseier og ordfører i Vefsn. Han kom opprinnelig fra Renså, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune, seinere Skånland i Troms. Skandfer gikk ett år i lære hos båtbyggerlegenden Colin Archer i Larvik som 28-åring, og startet opp båtbyggeri på det nedlagte handelstedet Kulstadsjøen i Vefsnfjorden i 1903. På båtbyggeriet i Kulstadsjøen bygget han skøyter, kuttere og klippere, som fikk omdømme som meget gode båter. Båtbyggeriet var åpenbart av stor betydning for lokalsamfunnet, både som arbeidsgiver og i kraft av de økonomiske ringvirkningene virksomheten hadde for ymse underleverandører i Vefsn. Les mer …
 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
 Fergeanløp i Mosjøen havn. På bildet sees Jürgensens gamle havnelager. Foto: Zahl ( Bech Jürgensen) er en familie av handelsmenn og skipsmeklere i Mosjøen. Asmus Jürgensen fra Flensborg kom i den første delen av 1800-tallet til Helgeland. Han giftet seg med Anna Catharina Bech, og fra hennes slekt kom blant annet et handelssted i nordenden av Mosjøen inn i familien. Sønnen Andreas Bech Jürgensen overtok i 1866 denne handelsvirksomheten. Familien oppnådde etterhvert en fremtredende stilling i byens næringsliv. Blant annet var Jürgensen den første ordføreren i byen og en av mennene som grunnla Mosjøen Handelsstandsforening. Grace Bech Jürgensen ( 1888– 1968) eiet og drev barnehage i sitt hjem i Jonas Lies gate 3. Hun omtales som en pioner innen barnehagearbeidet i Mosjøen. Les mer …
 Vefsnholmen i Sandsundvær Foto: Børge Evensen, 2006 er en samling lave, nesten jordløse holmer, skjær og fluer langt ute i havet, utenfor Skibbåtsværet nordvest i Herøy kommune på Helgeland. De viktigste holmene i Sandsundvær er Vardtangen, Innerloddet, Hjerthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret, som ligger kloss inntil hverandre, og danner en naturlig havn med form som en lang kile, derav navnet Kila (eller “Kilo” på lokal dialekt). Noen steder kan en gå fra ene holmen til den andre ved fjære sjø. I dag er dessuten de sentrale holmene forbundet med molo eller steinfylling. I tillegg til Vefsnholmen og Skarholmen er det disse holmene som har hatt bebyggelse. Høyeste punktet på de holmene der folk har holdt til er på Hjarthaugen, 5-7 meter over havet. Skarholmen, der fyret står, er 14 meter over havet på det høyeste. Les mer …
 Senkede og skadde skip etter de innledende kampene i Narvik havn Foto: Gerd Böttger Slaget om Narvik var de omfattende kamphandlingene i Narvik og omegn under andre verdenskrig. Det begynte med det tyske angrepet den 9. april 1940, og endte da de allierte styrkene trakk seg tilbake den 8. juni samme år og den norske 6. Divisjon kapitulerte. Slaget etterlot en by som for en stor del var i ruiner.
Den isfrie havna i Narvik har siden 1902 vært viktigste utskipingshavn for jernmalm fra Kiruna. Både de allierte og tyskerne kjøpte malm til krigsindustrien fra det nøytrale Sverige, og havna ble derfor tillagt stor strategisk betydning. Den 8. april 1940 la britene miner i Vestfjorden for å stoppe malmtransportene. Dette var et brudd på Norges nøytralitet. Fra tysk side ble mineleggingen brukt som påskudd fra angrepet, men det står klart at invasjonensplanene allerede var satt i gang da britene utførte sin operasjon. Les mer … | 
