Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten.
Veideristningene langs Mjøsa stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
Portrett av Inger Barth Foto: Fra Hamar og omegns næringsliv ved begyndelsen af det 20de aarhundrede. (1908)
Inger Barth (født 21. august 1858, død 3. mai 1952 på Mysen) var fotograf på Hamar og Lillehammer.
Hun var datter av jeger og forstmester Jacob Bøckmann Barth (1822–1892) og Adelaide Magdalene Lange, og søster av Charlotte Barth og Adelaide Barth. Hun ble i 1891 gift med kaptein Hans Olaus Døsen. Ble utdannet sammen med Charlotte hos Josephine Grundseth og overtok sammen med henne dennes atelier, da hun sammen med sønnen Christian emigrerte til USA i 1882. Etter at de hadde drevet atelieret i Lillehammer sammen noen år, reiste Inger Barth til Hamar og opprettet atelier der. Dette ble fra 1892, etter at hun hadde giftet seg, en tid bestyrt av søsteren Adelaide. Etter kort tid overtok hun selv igjen inntil Christian Grundseth kom tilbake fra USA, og overtok bestyrelsen. I 1906 overtok han firmaet og drev det til 1951. Etter at han trakk seg tilbake, fortsetter firmaet under navnet Chr. Grundseths Eftf., Grønnegt. 64, Hamar. Inger B. bestyrte også en tid etter at Charlotte hadde giftet seg, fra 1889 dennes forretning på Lillehammer, med Karen Grythe som assistent. Etterhvert overtok Grythe helt og bestyrte atelieret frem til 1935, da Einar Valdø overtok. Les mer …
Lillehammer kirke i 2007. Foto: Mahlum
Lillehammer kirke og kirkegård ligger sentralt i Lillehammer, Oppland fylke. Den nåværende kirka ble bygd i 1882 og er ei monumental langkirke i mur, med tårnoppbygg mot vest. Den erstatta ei mindre korskirke i tømmer, som ble innvia i 1733. Den gamle kirka lå like ved den nåværende, men ble revet da den nye ble tatt i bruk. Lillehammers aller første kirke var ei stavkirke av ukjent alder, som ble brukt til korskirka ble bygd i 1730-åra.
Rundt Lillehammer kirke er det også kirkegård. Les mer …
Marcus Thrane. Foto: Ukjent, ukjent år Marcus Møller Thrane (født 14. oktober 1817 i Christiania, død 30. april 1890 i Eau Claire, Wisconsin, USA) er mest kjent som mannen bak thranerørsla eller thranittene. Dette var den første politiske massebevegelsen i Norge, og arbeiderforeningene Thrane grunnla var en sentral forløper for den senere arbeiderbevegelsen. Den var ikke utelukkende en arbeiderbevegelse, for også husmennene var viktige deltagere. Thrane var sønn av kjøpmann og riksbankdirektør David Thrane og Helene Sophie Bull. Selv gifta han seg med Marie Josephine Buch den 11. august 1841. Slekta var en av de mest velstående i Christiania. Formuen stamma fra farfaren Paul Thrane, som hadde drevet stort innen trelast. Men kort tid etter at Marcus ble født hadde faren spekulert vekk formuen, og gjorde underslag på 95 000 spesiedaler i Rigsbanken. Les mer …
Krigsfangeleire i Norge under andre verdenskrig ble i det meste av krigen brukt til sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. De norske krigsfangene fra den første perioden ble for det meste sluppet raskt ut, med unntak av noen som gikk rett over til å bli politiske fanger. Etter krigens slutt fikk de tyske soldatene i landet status som krigsfanger, og ble holdt internert eller satt til minerydding og andre oppgaver. Denne artikkelen omhandler primært de tyske leirene som ble drevet fra 1941 til 1945. Les mer …
|