 Det var ikke rart at villa Gyllenborg vakte oppsikt da den ble bygd. Her kan huset ses til høyre for reperbanen der Gyllenborg skole senere ble bygd, fritt beliggende, uten naboer. Foto: Jørgen Wickstrøm, Ca. 1890 i Tromsø var en av byens mest fornemme villaer, men forfalt og ble revet. Siden 1980-tallet har tomta vært en kommunal lekeplass. - Tidligere adresse: Øvre skolegate 54. - Eiendommen ble utskilt fra matr.nr. 598 ( Skolegata 36) i 1905. - Omkring 1910 ble nr. 38b utskilt, som kårstue.
Den store villaen ”Gyllenborg” ble bygd av kjøpmann Johan H. Henriksen på 1870-tallet. Huset lå for seg selv og kneiset over byen, ikke rart det ble kalt «Flottenborg» på folkemunne. Henriksen drev opprinnelig krambu i Fredrik Langes gate 9, men slo seg opp med vin- og kolonialhandel. I 1878 kjøpte han Andersongården, Storgata 87, etter Holst. Tromsø opplevde flere økonomiske tilbakeslag på 1870-tallet og Henriksen gikk konkurs i 1879. Da ble huset til «Falittenborg».
I 1885 bodde skoledirektør Jens Killengreen her med sin kone Inga, fire barn og tjenestepiken Jensine Hansine Larsen, stiftsprost Christian Hall med kona Sara (f. Brodtkorb), to døtre, tjenestepikene Marthe Pedersen og Eline Eilertsen samt fhv. tjenestepike Oleanna Olsen. Killengreen døde i 1897. Les mer …
 Her har Harald Johannessen nettopp overtatt etter Arne Johansen. (1970) , gammelt matr.nr. 167, er et av de eldste husene i Tromsø. Her har det vært forretningsdrift sammenhengende i nesten 200 år, først som handelshus, så varemagasin, deretter manufaktur og klær, fram til dagens treningsstudio. – Fram til 1877 var også Bankgata 7 en del av denne eiendommen, da åpnet Norges Bank sitt nybygg der. Michael Wide Holmboe, født 1792, oppførte våningshuset sitt her i 1819. Det var en toetasjes bygning med tegltak. Firmaet M.W. Holmboe ble etablert i 1817, og sønnen Conrad Holmboe ble opptatt som kompanjong i 1854. M.W. Holmboe & Søn var et solid handelshus. «Rederi, bondehandel og handel en gros med kornvarer, salt, fiskevarer, etc. Ekspeditør av de Bergenske og Nordenfjeldske, Postvæsenets og Tromsø Amts dampskip» (1869). Les mer …
 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
 Harstadutstillingen 1911 ble åpnet av stiftsamtmand Boye Strøm på Hamnneset i Harstad den 8. juli 1911. ble avviklet på Hamnneset i Harstad fra 8. til 24. juli 1911. Det begynte med en ide om en landbruks- og fiskeriutstilling og endte opp med det største Nord-Norge hadde sett til da..
Under Tromsø amts landhusholdningsselskaps årsmøte i 1909 foreslo ordføreren i Trondenes, høyesterettsadvokat Karl Andreas Hanssen, «at kunne faa avholdt i eller ved Harstad en husdyr, landbruks og husflidsutstilling for amtet – og muligens i forbindelse med denne, fiskeriutstilling». Det ble enighet om å avholde utstillingen sommeren 1911. Utstillingsområdet ble lagt til Hamnneset, ettersom det hadde nærhet både til havna og Harstad sentrum. Publikumstilstrømningen ble så stor at vi knapt tror det var mulig: 50 000 gjestet utstillingen på det lille strandstedet med knapt 200 hus og ca. 2000 innbyggere. Det som i utgangspunktet skulle være en fylkesutstilling utviklet seg til å bli et arrangement som kom til å fremme interessen for Nord-Norge. At valget falt på Harstad var naturlig: Harstad ligger midt i landsdelen, var senter for landsdelens landbruk så-vel som fiske. Presse og publikum fra det ganske land invaderte Norges yngste by. Hurtigruta brakte mange besøkende til Harstads «naturskjønne omgivelser» som gjorde stedet til «et af de vakreste steder». Like turistvennlig var det dog ikke: «Fotografiapparater maa ikke medbringes paa udstillingspladsen», skrev arrangørene i programmet, som var ei bok på 280 sider. Det ble laget film som ble vist både i Kristiania og Harstad. Og utstillinga ga overskudd, 3500 kroner av statsbidraget ble tilbakeført statskassen! Les mer …
 Harstadhamn i 1950-årene mens flere av hermetikkindustriens fabrikkbygninger fortsatt sto der. hadde sin storhetstid etter at enorme mengder sild kom inn i fjordene rundt Harstad i årene 1915 og 1916. Det skapte stor optimisme og investeringslyst innen hermetikkindustrien. Stavanger-folk som hadde tjent seg rike på hermetikk der, rettet nå blikket mot Harstad. Det var plass og marked for flere bedrifter, og etterhvert ble Hamnneset preget av at seks-sju loddpiper raget høyt over takene på fabrikkbygningene.
Arbeidsplassene i «hermetikken» var viktige for byen og omlandet i en økonomisk krisetid. På det beste ga fabrikkene arbeid til over 600 personer. Men bare i de periodene det var tilgang på råstoff. Dette var i en tid da firmakonkurser hørte med til dagens orden, og denne skjebnen rammet også hermetikkindustrien på Hamnneset. Men virksomhetene startet gjerne opp igjen med nye eiere og nye firmanavn. Det har derfor vært vanskelige i ettertid å skaffe seg full oversikt over historien til de enkelte bedriftene, da kildene er lite tilgjengelige og har vært tolket ulikt. Det er f.eks. skrevet lite om fabrikkarbeiderskene bortsett fra at Hanna Kvanmo skriver at de ikke hadde fast arbeidstid, men måtte møte opp når silda kom – uansett tid på døgnet. Les mer …
 Logoen til Norges Kooperative Kvinneforbund - stiftet i 1910. ble stiftet under navnet Harstad Kooperative Kvindeforening den 11. desember 1924 i godtemplarlokalet. Her møtte 14 kvinner og fire menn som valgte Magda Hofsø til sin første formann. Da foreningen høsten 1925 ble registrert som medlem i Harstad kooperative Forening, fikk den medlemsnummer 356. Da Harstad Samvirkelag ble stiftet under navnet Harstad kooperative Forening på Hans Egedes fødselsdag 31. januar 1921, var det av en forsamling som var praktisk talt fri for kvinnelig deltagelse. Ett unntak kan likevel nevnes; Sofie Schei, mangeårig styremedlem og kasserer i Harstad Arbeidersamfund. Hun ble harstadkooperativets andre revisor. Forbrukerkooperasjonen var tidlig oppmerksom på kvinnenes rolle som hjemmenes økonomer. Derfor var det viktig å vinne kvinnene for saken. Les mer …
 Generalmajor Odd Lindbäck-Larsen. (født 21. april 1897 i Kristiania, død 18. august 1975) var en generalmajor og krigshelt som sto i forgrunnen under det tyske felttoget mot Nord-Norge i 1940. Han var sønn av Ludvig Martinius Larsen ( 1871– 1947) og Fanny Olivia Lindbäck ( 1874– 1953), og gift med Dagny Kaspara Lund, datter av verksmester Konrad Julius Lund ( 1873– 1952) og Klara Mathilde Eliasson ( 1871– 1946). Linbäck-Larsen var også en habil skribent og skrev krigshistorie, en rekke militærfaglige skrifter og artikler, og han var mye benyttet som foredragsholder. Under kampene ved Narvik var Lindbäck-Larsen generalmajor Carl Gustav Fleischers høyre hånd, fra mislykkede kamphandlinger i april til vellykkede operasjoner senere under felttoget i fjellene ved Narvik. Etter at general Fleischer forlot Norge sammen med kongen og regjeringen 7. juni, fikk Lindbäck-Larsen og fylkesmann Hans Julius Gabrielsen nøkkelrollene i forbindelse med demobiliseringen. Les mer … | 
.jpeg)
