 Portrettbilde av Anne Brannfjell. Foto: Albert Løkke (eg. Anne-Marie Andersdotter, senere omtalt som Anne Evensen Brandfjeld; født 19. april 1815 i Vardal, død 2. januar 1905 i Oslo) var regna som signekone og helbrederske. Hun bodde og virka en del år på husmannsplassen Ekeberglien ved Brannfjell på Ekeberg, og det er fra dette høydedraget hun har sitt tilnavn. Anne var datter av husmann Anders Didriksson og hans kone Marte Olsdotter, og vokste opp på plassen Sæter under Mustad i Vardal, som nå ligger i Gjøvik kommune. Hun kom til Christiania omkring 1841, som tjenestepike hos gullsmed Herman Øyseth og hans familie. Øyseth var en anerkjent håndverker, som blant annet er kjent for å ha laga arvefyrstekrona i 1846. Hun fikk to barn utenfor ekteskap med ham, først Christian (1843–1925) og så Anders Oluf (1845–1851). Christian ble født den 7. desember 1843 på England under Ekeberg. For Christians vedkommende ble matros Ole Hansen oppgitt som barnefar. Christian skrev selv på baksiden av sin dåpsattest at dette ikke var sant; det var Øyseth som var faren. Les mer …
Simensbråtenlinjen var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt skarp stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
 En av de første vognene, produsert av Skabo og kalt «Vikingeskip» på grunn av formen, etter å ha passert Holtet holdeplass på vei mot byen. Banens vognhall i bakgrunnen. (1917-1920) i Oslo åpnet 11. juni 1917 som en forstadsbane mellom Stortorget og Sæter, i 1941 forlenget til Ljabru. Den går fra Gamlebyen og oppover i egen trasé utenfor offentlig vei. Etter kommunesammenslåingen mellom Aker og Oslo i 1948 ble den innkoblet på trikkenettet i byen, og betjenes fra 2013 av linje 18 og 19. Banen hadde sin storhetstid i årene før, under og umiddelbart etter andre verdenskrig, og gikk med overskudd helt fram til 1949.
Banen var også et viktig politisk virkemiddel for å sørge for og oppmuntre til utbyggen av Nordstrand.
Historien om Ekebergbanen er også en historie om folkelig mobilisering i årtier mot nedleggelse, som var initert av byens politiske ledelse og Sporveiledelsen. Den er også en fortelling om en politisk snuoperasjon i særlig Høyre i årene 1974/1975.
Les mer …
 Jens Theodor Jensen Foto: ukjent Jens Theodor Jensen (født 12. september 1861 i Kråkstad, død 1904) Jens var født i Kråkstad, på Midtsemplass Nordre, og i likhet med sin far og bror var han
slakter. Et eldgammelt yrke som han deler med veldig mange andre i Jensen slekten. Tøffe hardhauser alle som en.
Som ung mann flytter han til Kristiania der han får tittelen Slagterborger, noe som gir rettigheter og privilegier. Den 25 år gamle slakterborgeren gifter seg i Garnisonsmenigheden i 1886, med den 22 årige Julie Valborg f.Dahl. Året etter nedkommer hun med Aagot og litt senere tre barn til på rekke og rad. Jens lykkes til de grader med forretningsdriften at han etterhvert får råd til å flytte virksomheten til småbruket Utsikten på Nordstrand. Navnet er fortjent, bedre utsikt er det vanskelig å få her man skuer utover Bundeforden. Han kjøper stedet i 1892 for 10. 000 kroner, 27 mål, og bygger nytt flott hus, i sveitserstil, som han kaller Birkelunden. Han selger en stor del av eiendommen med det opprinnelige huset på Utsikten. Men beholder selv den største delen, Birkelund, med det nye våningshuset og flere driftsbygninger. Birkelund står der den dag i dag. (Utsynsveien 7) Herfra drev han slakteri, salteri og pølsemakervirksomhet i stor stil. Utsalg hadde han i Brogaden 10 i Kristiania. På Nordstrand ble fire barn til født og de måtte alle tidlig krøkes. Jens var svært streng og barna måtte tidlig i jobb. Sønnen Josef husker de stivfrosne beksømstøvlene han måtte ta på seg tidlig om morgenen. Tøffe tak for små barn.
Jens kjøpte og solgte dyr i stor stil, var ofte i Sverige og kjøpte hester, okser og kuer som pent måtte vandre på sine ben til Nordstrand-slakteriet, noe som vel har tatt sin tid. Han kjøpte også dyr på østlandet og Handelsfjøset i Kristiania. Det kunne være dyre-auksjoner ute eller hjemme på Birkelund, med lensmann og auksjonarius. Og kjøpskål var viktig. Når dyrene skulle drives frem var det ofte ikke nok bare med hjelp fra barna, da ble hestene bundet til hverandre i halen i en lang rekke. Et gammelt triks. En gang var det så mye dyr at han måtte få hjelp av politiet til å få dyrene opp på Nordstrand. Men en dag rammer tragedien, kona hans dør i barsel 1897, med sitt åttende barn. Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
 Bekkelagsveien 2 i Oslo, fra 1902 til 1931 kjent som Frk. Thilesens skole. var en privatskole som lå nederst i Bekkelagsveien i Oslo (daværende Aker herred). Fra 1890-årene gikk de fleste barna på Nedre Bekkelaget på privatskole. Den ble først drevet av Fransiska Dorff og søsteren Karen i Mosseveien 149. Hun overdro skolen i 1896 til en av sine lærerinner, frøken Sofie Thilesen. Etter kort tid flyttet frk. Thilesen skolen til landhandler Stenhammers hus i Mosseveien 146 og i 1902 til eget hus i Bekkelagsveien 2. Her ble skolen værende til den ble nedlagt i 1931. På folkemunne het skolen bare ”Tilla”. Fra 1905 til 1916 førte skolen elevene fram til middelskoleeksamen, men hadde ikke eksamensrett, så elevene måtte gå opp som privatister. Tilla ble en veldig populær skole, og elevtallet steg etter hvert til ca. 100. Fra 1916 til 1931 ble den drevet som forskole som forberedelse til opptak på middelskole. Etter at skolen ble nedlagt, var det en tid postkontor i huset. Blant elevene ved skolen kan nevnes fly- og polarpioneren Hjalmar Riiser-Larsen (1890-1965).Ungene kunne begynne på skolen når de var 5 år gamle. På skolen gikk to og to klasser sammen. Men første klasse gikk for seg, og så var andre og tredje klasse sammen og fjerde og femte klasse gikk sammen mens sjetteklasse gikk også for seg. Guttene og jentene hadde gymnastikk sammen. Jentene puttet foldeskjørtene ned i sine store bukser, sånne som var lodne på innsiden. Når jentene skulle turne, da gjaldt det å ha skjørtet skikkelig ned i buksene. Les mer … | 
