 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Feiring kirke, innvia i 1875. Kirka er den tredje på denne tomta. ligger i Feiring i Eidsvoll kommune. Feringkjerka har adresse Kjerkelinna, og har gitt navn til denne vegen i tillegg til Gamle Kjerkelinna. Den nåværende kirkebygningen, den tredje på stedet, er ei langkirke i lafta tømmer med utvendig kledning, oppført i 1875 etter tegninger av byggmester Gudbrand Johnsen fra Nes. Fra kirka og kirkegården er det vid utsikt mot Mjøsa. På kirkegården er det bevart et gammalt hjulkors og ei gravplate av jern fra 1821. Les mer …
 Eidsvoll folkehøgskole var Arnstein Arnebergs første sjølstendige byggeoppgave. Foto: 1908-18 (Akershusbasen) var i virksomhet fra 1908 til 1918. Den ble etablert på Vilberg i Eidsvoll kommune, vel halvannen kilometer fra Eidsvoll stasjon. Skolen ble i samtid og ettertid, og i de forskjelligste miljøer, vurdert som et meget vellykket tiltak. Det ble både et lokalt sosialt samlingspunkt og et kultursentrum for store deler av det sentrale Østlandet. Lærerstaben telte en rekke (seinere) landskjente personer. Skolebygningen, som var nybygd for formålet, var tegnet av Arnstein Arneberg. Bygningen huset fra 1922 Eidsvoll landsgymnas.Skolen kom i gang som følge av at Stortinget i 1907 bevilget støttebidrag til en ønsket «Østlandets videregående folkehøgskole», og mange kommuner viste sterk interesse for å bli vertskommune for denne nydannelsen. Den fremste pådriver for å få skolen etablert på Eidsvoll, var Jon Sørensen, som var bestyrer for Akershus amtsskole. Den ambulerende amtsskolen hadde hatt tilhold i Eidsvoll i de nest foregående to åra (1906-1908). Det lyktes å få myndighetene til å støtte Sørensens planer på Eidsvoll. Han ble da eier av og bestyrer for den nye folkehøgskolen. Hans kone, danskfødte Agnes Winding Sørensen, var husmor for internatet og underviste i husstell og annet. Les mer …
Agnes Lie (født 11. september 1852 i Ullensaker, død 12. desember 1915 på Eidsvoll) ble valgt inn som første kvinne i kommunestyret i Eidsvoll kommune for Venstre. Hun ble valgt inn i 1901, det første året kvinner hadde stemmerett ved kommunevalg. Agnes Lie ble født i Ullensaker som datter av lensmann, gårdbruker og selveier Poul Lie og kona Fredrikke C. M. M. Lie.
Hele sitt voksne liv drev Agnes Lie gården Vegamot på Eidsvoll. I folketellingen for 1900 er hun oppført som gårdbruker, som «lever delvis av formuen». Hun er husmor på Vegamot, ugift. Sammen med Agnes på Vegamot bodde, i tillegg til kokke, stuepike, budeie og gårdsgutt, postmester Ellen Schiøtz, ifølge folketellingene for 1900 og 1910. Ellen Schiøtz stilte for øvrig som kandidat på den konservative valglisten i 1901, og ble innvalgt som suppleant (vara) til herredsstyret. Les mer …
 Eidsvollsbygningen. Foto: Kjetil Bjørnsrud (2005) Eidsvollsbygningen er bygningen Riksforsamlingen var samlet i under arbeidet med Grunnloven i 1814. Den står på Eidsvoll Verk, og ble reist omkring 1770. Den opprinnelige bygningen var det som i dag er den østre halvdelen. Rundt 1800 fikk den sitt nåværende utseende da Carsten Anker bygget den ut og tok den i bruk som verkseierbolig på Eidsvoll Jernverk. Samlet gulvareal er på mer enn 2000 kvadratmeter.
Det opprinnelige inventaret ble solgt da Anker gikk konkurs i 1823. Noe av det har siden kommet tilbake gjennom kjøp og gaver, men det meste av det som står i bygningen i dag er periodemøbler som er kjøpt fra andre steder. Les mer … | 
.jpg)
