 Helge Fæhn ved lansering av boka Gudstjenesteliv i den norske kirke. Fra Samhold-Velgeren, tirsdag 15. mars 1994. Helge Fæhn (fødd 13. desember 1918 i Skien, daud 21. oktober 2008 i Sandvika) var professor og doktor i teologi. Han var heilt sentral i utviklinga av dei nye liturgiane som Den norske kyrkja tok i bruk i 1970- og 1980-åra. Fæhn er óg rekna som ein av dei framste liturgihistorikarane i Norden.Han vaks opp i Skien, der han tok examen artium på latinlinja i 1938. Han studerte så teologi ved Universitetet i Oslo og ved Lunds Universitet i Sverige. Han avla teologisk embetseksamen i Oslo i 1945, og praktisk-teologisk eksamen i 1947. Etter nokra månader som hjelpeprest i Furnes prestegjeld vart han knytta til Teologisk fakultet som stipendiat, og i 1957 tok han doktorgraden. Avhandlinga Ritualspørsmålet i Norge 1785–1813. En liturgisk og kirkehistorisk undersøkelse med særlig henblikk på geistlighetens stilling til tidens reformplaner vart starten på eit yrkesliv der liturgien stod i sentrum.
Han var ein tid kallskapellan i Nes på Romerike. I 1965 vart han så henta attende til universitetet for å arbeide med revisjon av liturgien. Så var han sokneprest i Haslum prestegjeld ein tid, inntil han vart professor i kyrkjehistorie ved Universitetet i Oslo i 1974. I 1986 pensjonerte han seg, men han var seniorforskar ved UiO til 1988. Les mer …
 Christian Braunmann Tullin Foto: Collett, Alf: Gamle Christiania-billeder, Cappelen, Christiania, 1893/ NasjonalbiblioteketChristian Braunmann Tullin (født 6. september 1728 i Christiania, død 21. januar 1765 samme sted) var forretningsmann, embetsmann og dikter. Tullin var både en fremtredende forretningsmann og rådmann i Christiania, som også vant ry som Danmark-Norges største poetiske begavelse i perioden mellom Ludvig Holberg (1684-1754) og Johannes Ewald (1743-1781).
Tullins far kom fra gården Tull-lien, også kalt Tullien og Tullia, på Ringebu i Gudbrandsdalen. Han hadde en periode vært i tjeneste hos Christian Braunmann i Kristiansand, og oppkalte sin sønn etter ham. Faren hadde slått seg ned i Christiania hvor han tok borgerskp som småhandler i 1724, og opparbeidet seg etter hvert til å bli ganske velstående.
Den unge Christian utmerket seg ved katekisasjoner (religionundervisning ved spørsmål og svar) og ble tatt opp ved Christiania katedralskole. Han ble dimitert derfra i 1745 for examen artium ved Københavns Universitet hvor han tok teologisk embetseksamen i 1748. Både eksamen og hans dimisspreken (prøvepreken for å kunne få et geistelig embete) sto til laudabilis.
Tilbake i Christiania slo han fra seg en geistlig karriere, og studerte i stedet litteratur, språk og juridiske tema. Les mer …
 Gravminne, Haslum kirkegård. Johan Martin von der Fehr (født 13. desember 1888 i Bergen, død 27. mai 1969 i Bærum) var sogneprest.
Han var sønn av Oluf Andreas von der Fehr og Anna f. Lem, og var født og oppvokst i Bergen. Etter cand.theol.-graden i 1916 var han stiftskapellan i Oslo bispedømme, fra 1920 sogneprest i Sirdal.
Han kom så til Indre Østfold som sogneprest i Rødenes og Rømskog fra 1924, og i Trøgstad fra 1935. Han ledet Rødenes skolestyre, deltok i «alt kristelig og socialt arbeide» blant annet som kretsleder i Norges kirkelige landslag (1929–1934) og leder i lokale menighetsråd. Fehr var også mye brukt som foredragsholder, og som sangforfatter med «en lyrisk åre».
Han var gift med Signe f. Leifner og bodde i Bærum. Fra 1948 til pensjonsalder var han sogneprest i Strømsø kirke. Han døde 80 år gammel og er begravet på Haslum kirkegård. Les mer …
 Engelsrud. Fra boka Asker, utgitt 1917. er gårdsnr. 92 i Asker kommune, med adresse Drammensveien 987. Opprinnelig navn er Ingulfsrud av mannsnavnet Ingulf. Dialektuttalen var /ingulsru/. Engelsrud hadde kvern, registrert i 1690. Fra Engelsrudmyra på halvøya mellom Svinesjøen og Ulvenvannet ble det tatt ut torvstrø til de fleste gårder i Asker i ca. 20 år frem til 1917. Gården hørte til Asker presteembete helt til 1838. I 1647 het prestens leilending Tore Jonssøn. Dikemark Jernverk bygslet gården i ca. 70 år til 1788. Erik Andersen, siste leilending på gården, kom fra Østenstad i 1813. Han kjøpte gården i 1838 og hadde den til sin død i 1850. I 1881 kjøpte Carl Martinsen Berger gården, og hans etterslekt har siden drevet hovedbølet, bruksnr. 92/1. Sønnesønnen Carl Berger drev campingplass på området mellom Drammensveien og Svinesjøen ca. 1950–65. Martin Berger har eid og drevet gården siden 1982. Våningshuset er fra 1948 og driftsbygningen fra ca. 1900, utvidet i 1962. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer … | 
