Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006
Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer …
Blommenholm stasjon. Foto: Arnfinn Kjelland (2013)
Blommenholm stasjon er en stasjon på Drammenbanen ved km 11,27, 24 moh., opprettet som stoppested i 1910, oppgradert til stasjon i 1934. Nedgradert til stoppested igjen i 1969 og til ubetjent holdeplass i 1970.
Fra 1910 hadde Blommenholm en mindre ekspedisjonsbygning, som i 1919 ble erstattet av en ny stasjonsbygning i tre, tegnet av Eivind Gleditsch ved NSBs arkitektkontor. Les mer …
Solbergbakken i 1918, etter den første utvidelsen. Fra Norske skiløpere, utgitt 1956. Solbergbakken var en hoppbakke i Solbergåsen i Bærum. Den var Bærums og en av landets første permanente skibakker.
Bærums Skiklub kjøpte grunnen av gården Solberg for kr 5500 i 1901. Bakken ble påbegynt allerede 1886, og det første Solbergrennet ble holdt 12. februar 1888.
Bakken var de første årene verdens største, og Olaf Tandbergs bakkerekord fra 1900 på 35,5 meter var verdensrekord.Det siste store Solbergrennet ble arrangert i forbindelse med skiklubbens 70-årsjubileum i 1955. Senere ble den hederskronte bakken igjen pionéranlegg med plastdekke (1977) og samlet hoppere fra hele Østlandet, men nye og større plastbakker ble mer populære, og siden 1992 har ikke Solbergbakken vært i bruk – verken sommer eller vinter. Les mer …
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog. Les mer …
Emma Hjorth. Foto: Ukjent, hentet fra Metyer 1943: Norske kvinner: 150 portretter.
Emma Hjorth, født Emma Alethe Andreasdatter Lippestad (21. mai 1858 på Søndre Leppestad gård i Hobøl kommune, død 2. juli 1921 i Kristiania) var en pioner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og var den første i Norge som startet et hjem for de «ikke-dannelsesdyktige» utviklingshemmede.
Både Emma Hjorth og broren Johan Anton var ivrigere forkjempere for at det også måtte bygges pleie- og arbeidshjem for de såkalte «ikke-dannelsesdyktige» etter forbilde fra de danske institusjonene som også inkluderte både skole, arbeidshjem og pleiehjem. De fikk imidlertid ikke gjenomslag for at dette også var et statlig ansvar, da de offentlige myndighetene var redd for økte offentlige utgifter. Dette skjedde i en tid hvor stadig flere barn og unge med utviklingshemning og ulike lærevansker falt utenfor skolene og dermed også utenfor statens ansvar, samtidig som en på denne tiden fikk en stadig mindre tiltro til pedagogiske tiltak, og økende tiltro til medisinsk behandling, internering og sterilisering av personer med utviklingshemning som ledd i å sikre befolkningskvaliteten.I 1898 etablerte Emma Hjorth Norges første institusjon for psykisk utviklingshemmede, som fikk navnet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem. Denne hadde kun to beboere som begge var såkalte «ikke-dannelsesdyktige». Institusjonen lå først på Sjøvollen under Østenstad i Asker og flyttet i 1900 til Solvang nær Asker sentrum, hvor klientantallet økte til 34. Les mer …
Åse Gruda Skard . Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1923: biografiske opplysninger m.v. samlet til 25-års jubileet 1948 (utgitt 1950)
Åse Gruda Skard (født Grude Koht 2. desember 1905 i Kristiania, død 13. august 1985 i Bærum) var utdannet psykolog, en pioner innen moderne, ikke-autoritær barneoppdragelse, kjent i samtiden gjennom en rekke bøker, artikler, foredrag og opptredener i radio og fjernsyn. Hun var dosent i psykologi ved Universitetet i Oslo mellom 1947 og 1973, og i mange år leder for Psykologisk institutt. Åse Gruda Skard var datter av professor i historie, utenriksminister Halvdan Koht (1873–1965) og lærer Karen Elisabeth Grude (1871-1960), og ble gift i 1933 med litteraturhistoriker, senere professor Sigmund Skard (1903-1995). De fikk fem barn; tvillingene Målfrid Grude Flekkøy (1936-2013), som var psykolog og landets første barneombud, og pedagog, politiker og embetskvinne Torild Skard (f. 1936), tvillingene Halvdan Skard (f. 1939), politiker og mangeårig leder for Kommunenes Sentralforbund og arkitekten Åsmund Skard (f. 1939), samt psykologen Anne Skard (f. 1945). Hun var søster til diplomaten Paul Gruda Koht (1913-2002), og svigerinne til blant andre professor Eiliv Skard (1898-1978). Les mer …
|