Sagmester var betegnelsen på den ansvarshavende på de mange oppgangssagene langs Sagelva i Skedsmo. Sagperioden startet i 1520 og opphørte med få unntak rundt 1860. Betegnelsen er også brukt andre steder i landet, og stillingen kan da ha hatt et annet innhold i den som her er angitt. Aktiviteten ved Sagelva foregikk som flomsaging, dvs at det var stor virksomhet under snøsmeltingen og etter regnperioder utover sommeren. Vintersaging ble normalt ikke gjennomført. Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 O. C. Berger, fotografi fra Om Blakers kirker, prester og kirkelige forhold. (født 2. april 1845, død 1912), vanligvis kjent som O. C. Berger, var landhandler og gardbruker på Fossmoen i Blaker. Han var også lokalpolitiker for Høyre, og satt ei tid i herredsstyret i Aurskog kommune. Berger kom fra nordre Berger i Aurskog, og var sønn av gardbruker Christian Pettersen nordre Berger (1801-1859) og Kristine Fredrikke Olsdatter Bliksrud (1805-1875) fra Høland. Berger var også engasjert i kirkelivet i bygda. Han var kirkeverge ved Blaker kirke i åra 1886-1891, og var også blant de første som framsatte tanken om et gravkapell ved kirka. Les mer …
Ivar Joakim Larssen Beite (født 1. november 1862, død 26. august 1942) var skolelærer, organist og ordfører for Venstre. Beite ble født på garden Yttrebeite (gnr 66) i Skodje på Sunnmøre, og var sønn av gardbruker Lars Jørgen Olsen (1835-1869) og kona Anne Sivertsdatter Vestre (1829-1891). Han var femtemann i en søskenflokk på sju der seks vokste opp, bare broren Lars Andreas døde fjorten år gammal.[1]
Han ble gift første gang i 1891, og arbeidet som lærer i hjembygda. I 1900 var Beite blitt gift andre gang, og var kommet til Fjuk i Blaker, der han arbeidet som lærer ved Fjuk skole. Han kjøpte bnr 15 av Fjuk i 1902. Senere ble han ordfører i Aurskog kommune, først fra 1908 til 1913, og så igjen fra 1917. I 1919 ble Blaker egen kommune, og Beite fortsatte som første ordfører der helt fram til 1934, med Hjalmar Mørk som varaordfører. Les mer …
Sandbanen fra Berger til Leirsund var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1905 til 1949. Banen ble bygd av Johan Kjus Enger for å frakte sand til husbygging i Kristiania.
 Hest trekker tom sandvogn på smalsporede jernbane. Før 1920. Foto: Skedsmo hstorielags samlinger
Etter at jernbanen mellom Christiania og Eidsvold ble bygget i 1854, var det noen driftige menn som så mulighetene jernbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av Søndre Enger tidlig på 1900-tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i Skedsmo. I dette området var det store forekomster av sand. På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport. Les mer …
 Luftfoto av Kjeller og gården Brøter med havaristedet (innringet). Foto: Hans Gustav Hansen Aanrud. skjedde om kvelden 1. mai 1917. Arne Køltzow hadde gått opp fra flyplassen på Kjeller ved sekstiden for å prøve å komme opp i 4000 meters høyde. Da ville han nemlig slå den skandinaviske høyderekorden. Plutselig så tilskuerne at flyet kom nedover i bratt glideflukt, for så å forsvinne i en tåkesky. Da det igjen kom til syne, var det som om «apparatet gjør forlengs saltomortale». Dermed brakk vingene sammen, samtidig som flygeren falt ut av den åpne gondolen. Han landet i en snøfonn ved gården Brøter. Køltzow ble der funnet død. Flyet tok bakken 300 meter unna. Det var av typen Henri Farman F40, og den registrerende høydemåleren viste at flyet hadde nådd opp til 2400 meter. Flyet var da skjult av skyene. Det kom for dagen at årsaken til ulykken var at «stålrørene i halen var for svake». Det at flygeren mistet orienteringen under blindflyging i skyer, var på den tiden et nærmest ukjent begrep. Les mer … | 
