 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Bygningen i Oscars gate 90, oppført 1953. (1955) er en offentlig stiftelse som ble opprettet under navnet Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer i 1854 med formål om tilby bolig til eldre, ugifte kvinner. Dette skjedde på initiativ fra tolv fornemme kvinner i Christiania. I 1858 ble vedtektene offentlig bekrefta av Kronprins Carl. Eiendommen har alltid hatt navnet Kong Oscars Minde, mens stiftelsen først endret navn til dette i 1997, og deretter igjen i 2011 til Stiftelsen Kong Oscars Minde.Stiftelsen har i dag en bolig med 25 leiligheter i en femetasjes blokk i Oscars gate 90 i Oslo, oppført 1953 på en eiendom som ble makeskiftet med staten med stiftelsens tidligere eiendom i Drammensveien 18, i dag Henrik Ibsens gate 48, for oppføring av USAs ambassade på denne tomten, ferdigstilt i 1959. Alle leiligheter har stue, kjøkken, bad og veranda, og alle beboere har tilgang til en opparbeidet hage på litt over tre dekar og vaskeri med tørkerom og tørkeloft. Det er venteliste for å kunne få tildelt leilighet. Les mer …
 Representanter for den første store norske Vietnam-demonstrasjonen utenfor den amerikanske ambassade 12. mars 1965. Freddy Reddy, daværende formann i Det norske Studentersamfund, nummer to fra venstre. Freddy Reddy (født Granase Veerasamy Reddy den 3. september 1931 i nærheten av Durban i Sør-Afrika, død 8. mai 2006 i Oslo) var psykiater, kommunist, solidaritetsarbeider og fredsaktivist. Som ung mann forlot han Sør-Afrika og apartheidregimet. Han var først en tid i London, deretter kom han til Norge, som ble hans nye hjemland. Det meste av tiden bodde han i Oslo. Han organiserte demonstrasjoner mot apartheid i Oslo på sekstitallet, og var også aktiv ved de første markeringene i Norge mot Vietnamkrigen. Han var formann i Det Norske Studentersamfund (1965). På 1980-tallet arbeidet Freddy Reddy mye som lege og psykiater ved den sørafrikanske frigjøringsbevegelsens leirer i flere land i det sørlige Afrika.
Reddy skrev en selvbiografi som var nesten fullført da han døde. Et utdrag er publisert i boken Studentminner som kom ut i forbindelse med Universitetet i Oslos 200-årsjubileum. Les mer …
 Aggens trio i 1963. På dette tidspunktet besto trioen, foruten Aggen selv, av Randi «Pus» Nilsen og Elbjørg Lysvand Foto: Ukjent/Harstad tidende. Agnete «Aggen» Wahl (født 1912 i Vardø, død 1991 i Oslo) var gitarist. Hun var særlig kjent for orkestrene Aggen Walhl trio og Trondhjemspian. Opprinnelig kom hun fra Vardø, men under evakueringa av Finnmark flytta hun og mora, Anna Wahl (1890-1976), til Trondheim. Intervjuer med Aggen Wahl fra 1960-tallet bærer preg av at kvinnelige yrkesmusikere fortsatt ble regna som en kuriositet. Når trioen ble omtalt i avisene, fokuserte journalistene ofte sterkt på at orkesteret kun besto av kvinnelige musikere.
I motsetning til samtidige Caronia dametrio brukte ikke Aggen Wahl selv musikernes kjønn til å markedsføre konsertene, og hun ser ut til å erfarent ha parert nedlatende kjønnsfokuserte spørsmål fra journalister, som da en journalist i Harstad Tidende spurte om «det er farlig for tre ugifte damer å dra slik langs Nord-Norges værharde kyst?». Da hun ble spurt om livet som turnerende musiker var svært anstrengende svarte hun ganske enkelt: «Nei, vi sover ganske lenge utover dagen. B-mennesker.» Les mer …
| 
