Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
 Eina gamlehjem. Foto: Totens bygdebok II , Eina på Toten, åpna i 1910. I omtalen i Totens bygdebok (s. 265) heter det at «Hjemmet har en heldig beliggenhet på Sundsodden, som mot vest stikker ut i Einafjorden, ca. 2 km. syd for Eina st.» Gamlehjemmet var i drift til 1962. Det ble overtatt av Norges Blindeforbund, som brukte det til kurs- og feriesenter. Les mer …
 Gjøvik kirke, som Aschenbach satte opp i 1881/1882. Foto: Jensens (2008) (født 1833 i Schwartsburg-Rudolfstadt i Tyskland, død 10. april 1909), ofte bare J.C.C. Aschenbach, var byggmester. Han satte opp flere større bygg på Opplanda, blant annet Gjøvik kirke. Aschenbach kom opprinnelig fra byen Ringleben i fyrstedømmet Schwartsburg-Rudolfstadt, som er en del av den nåværende forbundsstaten Thüringen. Seinest i 1863 kom han til Norge; 13. februar 1863 ble han tildelt borgerskap i den nyanlagte kjøpstaden Gjøvik. De følgende åra var han bosatt flere steder på Østlandet, blant annet på Lillehammer og Hamar. I 1868 registrerte presten i Drammen i kirkeboka at Aschenbach hadde flytta til Bragernes fra Hamar. Les mer …
John (Pauli) Høye (født 7. januar 1910 i Trysil, død 6. juli 1993 i Østre Toten) var sivilingeniør. Han var sønn av skogvokter og gardbruker Nils Olsen og Ragnhild Høye i Trysil og tok i 1937 eksamen ved kjemiavdelingen ved NTH i Trondheim. Etter fullførte studier var han doktorgradsstipendiat samme sted, og arbeidde med ei avhandling om bleiking av cellulose. På grunn av krigen ble imidlertid ikke avhandlinga publisert. Fra 1943 til 1947 var John Høye ansatt som laboratoriesjef ved Nobø fabrikker i Trondheim, men lengst var han ved Toten Cellulose i Hunndalen, Gjøvik kommune. Les mer …
Peter Herman Emil Soelberg (født 1837 i Kristiania, død 1901) var ordfører på Gjøvik i 1873. Han er også kjent for sin innsats for norsk fengselsvesen.
Soelbergs yrkeskarriere begynte ved Gaustad asyl, der han var undervokter. I 1862 hadde distriktsfengselet på Gjøvik blitt oppretta, og i 1866 kom han dit. Soelberg ble tilsatt som fengselsvaktmester, og hele familien fikk leilighet på fengselsområdet. I 1870 bodde Soelberg her sammen med kona Randi Emilie (f. 1844 i Kristiania) og deres tre barn. Les mer …
Gjøvik Kalkfabrik (lokalt bare kalt «Kalken») lå ved Vestre Totenveg i gamle Vardal kommune, om lag fire kilometer sørvest for Gjøvik by. Fabrikken var i drift fra 1897 til 1923/24, da den gikk konkurs. Bedriften lå på garden Østbys grunn. Der var det ifølge bedriftens egenreklame «et stort fjeld med utelukkende fin kalksten efter statskemiker Schmelks analyse ca. 95 % kulsur kalk, noget nær enestående». Kalkfabrikken ble satt i drift i 1897 etter initiativ av overrettssakfører Adolf Skattum, vognfabrikant Hans H. Lingjerde og gardbruker Ole Østby. I 1912 ble Lingjerde eneeier av fabrikken. Mye av kalken ble kjørt til Hunndalen. Bedriftens største kunde var nemlig Toten Cellulose. Av en daglig produksjon på 140 hektoliter kalk gikk hele 100 hektoliter dit. For å lette transporten til Toten Cellulose bygde fabrikken i 1902 for egen regning den tre kilometer lange Kalkvegen. Les mer …
| 
