 Niels Thorshaug Foto: Ukjent/Veterinærmuseet. Hentet fra Schjerven 1999. Niels Thorshaug (født 21. november 1875 på Løten, død 9. oktober 1942) var veterinær. Han var utdannet i København, og virket først i en årrekke som veterinær i fødekommunen Løten, hvor han en periode også var ordfører. Mellom 1927 og 1941 var Thorshaug veterinærdirektør. Fra denne posisjonen var han aktiv i arbeidet for etablering av Norges veterinærhøgskole, som ble offisielt åpnet i 1936.
Thorshaug hadde en rekke verv, blant annet var han medlem av sentralstyret i Den norske veterinærforening 1917–25, formann i Oslo Dyrlægeselskap 1930–41, og mangeårig formann i Foreningen til dyrenes beskyttelse. Les mer …
 «Selvportrett med sigarett» (1895) (født 12. desember 1863 på Engelaug Østre i Løten, død 23. januar 1944 i Oslo) var maler og grafiker, og er en av de mest kjente norske kunstnere i både inn- og utland. Hans verk var en sentral forutsetning for utviklinga av de ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst. Han opplevde både suksess og kritikerslakt, og ble etter hvert omtalt internasjonalt som Norges største kunster. Hans verker regnes fortsatt som noe av det største innen moderne malerkunst, og flere av hans bilder har gått for rekordhøye beløp. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Bilde av medlemmene i Ivar Lykkes regjering 1926. Wefring er nr. to fra venstre (sittende). Foto: Borgen. (født 11. oktober 1867, død 28. september 1938) var lege, embetsmann og politiker ( FV), født i Øvre Eiker i Buskerud som sønn av prost Mads Iver Wefring (1819–1894) og husmor Hilda Caroline Theodora Grimelund (1839–1918). Han var gift med Johanne Christine ("Kitty"), født Meyer (1874-1930). Blant barna var legen Mads Ivar Wefring (1896-1963), ingeniøren Peter Meyer Wefring (1899–1962), maleren Gunnar Wefring (1900-1981) og legen Hilda Wefring (1906-1990).Wefring ble cand.med. i 1892. Hans første post som lege var ved Trondhjem sykehus i 1893. Deretter var han kommunelege i Løten 1893–1907, og direktør ved Sanderud sykehus 1907–1917. Fra 1919 til 1927 var han overlege for Statens sinnssykevesen. Wefring var sjef for Medisinaldirektoratet 1927–1930, og direktør for Rikshospitalet 1930–37. Han var president i Den norske lægeforening 1914—16. Les mer …
 Skrankeområdet på Løten folkebibliotek. Foto: T.R.Helgesen i Løten kommune i Innlandet fylke er første gang nevnt i 1834. Utgangspunktet var 48 bøker som tilhørte Sogneselskabet. Dette var en lokalavdeling av Selskabet for Norges Vel. Kommunebestyrelsen tok over etter 1886 med nye statlige regler for bibliotekvesenet og økonomisk støtte til biblioteket. Etter 1887 hadde biblioteket tilhold på Lund gamle skole. Gamle Tingberg sto ferdig i 1898, og biblioteket flyttet dit. Her var det ikke eget rom for biblioteket. I 1958 brant kommunehuset Tingberg, og midlertidig lokale ble etablert i Løiten meieri. I 1960 flyttet biblioteket inn egne lokaler i det nye kommunehuset, Nye Tingberg. Les mer … | 
