<onlyinclude>  Kart som viser kommunane sine vedtak om tenestemål (2007) Foto: Wikimedia Commons er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 2011 med tittel Det norske språket - i endring. Utsendar var Eli Irene Johnsen Chang.</onlyinclue>
Introduksjon til spørjelista
Den som besvarer listen er innforstått med at svaret blir arkivert (anonymt) og blir brukt av forskere i dag og i fremtiden. Brukere av materialet må forplikte seg til å verne opp- havspersonens og eventuelt andre personers integritet.
… ”målet er å sikre at norsk også i fremtiden vil være et komplett og samfunnsbærende språk” (Språkrådet). Språket er vårt viktigste kommunikasjonsmiddel – ikke bare i daglig samtale og i arbeid, men også i ulike læringssituasjoner, mellommenneskelige kontakter og sosialt engasjement.
Gjennom all tid har språket endret seg, og det vil endre seg også i årene som kommer. I Norge har vi etter urnordisk og norrønt hatt dansk som eneste skriftspråk i en lang periode (ca. 1500-1850). Nynorsk og bokmål vokste frem på 1800-tallet. – Ivar Aasen var drivkraften bak å lage et skriftspråk ut fra dialektene. Landsmål, som det ble kalt, fikk i 1929 offisielt navnet nynorsk. – Knut Knudsen gikk i en annen retning. Han sto for å fornorske det danske skriftspråket ved å blande inn norske ord og strukturelle trekk. Språket ble kalt riksmål, men ble i 1929 omdøpt til bokmål av Stortinget.
I denne spørrelisten vil vi belyse ulike sider ved det norske språket, dets utvikling og endring. Hvordan vil vi at språket skal utvikle seg, hvilken påvirkingskraft har vi selv og hva betyr språket for et land? Les gjennom hele spørrelisten før du begynner å skrive. Du må gjerne skrive fritt og vi vil svært gjerne ha eksempler på det du forteller om. Lykke til!
Sjå også
Eksterne lenker
 Konservator Marta Hoffmann ved sitt skrivebord på Norsk Folkemuseum sommeren 1961. Foto: Unni Fürst/Norsk Folkemuseum. (fødd 10. juli 1913 på Jæren, daud 15. februar 2001) var kunsthistorikar og konservator. Gjennom sitt arbeid på Norsk Folkemuseum var ho personen som konkretiserte ideen om ei vidareføring av Ord og Sed, og ho vert ofte omtala som ho som la "grunnsteinen" for Norsk etnologisk gransking (NEG). Les mer …
 Flyfoto, Frognerseteren og Tryvannshøgda, 1995. Foto: Fjellanger Widerøe/Oslo byarkiv er et utfartssted i Oslo, i Frognerseterskogen ved Tryvannshøgdas sørøstre skråning, rundt 435 meter over havet, ca. 7 km. i luftlinje fra Stortorget og 1,5 km. fra Holmenkollbakken. Her lå det opprinnelig en seter for Frogner hovedgård (derav navnet). Eiendommen ble kjøpt av bankmannen, konsul Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) i 1864. Her oppførte han i 1867 et landsted, den såkalte Heftye-villaen, noen ganger kalt Norges første hytte. Arkitekt var Herman Major Schirmer (1845-1913), senere Norges første riksantikvar (1912-13), sønn av den kjente arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. I tilknytning til villaen etablerte Heftye et lite friluftsmuseum med bygninger fraktet hit fra fjellbygdene. Les mer …
Herman Wedel Major (født 23. februar 1814 i Oddernes ved Kristiansand, død 26. september 1854 i Atlanterhavet utenfor Cape Race, Newfoundland), var lege, utdannet som psykiater. Herman Wedel Major regnes som den norske psykiatriens «far», og stod blant annet bak den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, Gaustad sykehus.
Herman Wedel Major var ferdig utdannet lege i 1842. Han var først forlovet med sin kusine Fanny, som imidlertid utviklet sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. På grunn av de dårlig forholdene for sinnslidende i Norge, ble Fanny innlagt på sykehus i Slesvig. Forlovelsen med Fanny ble senere hevet da hun ikke ble frisk. Møtet med professor Peter Willers Jessen, og sykehusvirksomheten der gjorde at Major ønsket å spesialisere seg i psykiatri. Han fikk imidlertid ingen studiestøtte til dette i Norge, og reiste da for egen regning i årene 1843 til 1845 til utlandet, blant annet til anstalten i Slesvig, senere til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der, fra 1844 med reisestipend fra Stortinget.
Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Fra 1847 var Major lege ved Oslo Sindssygeindretning, hvor han ble utnevnt til bestyrer i 1851. I 1846 hadde han utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge ( Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Her viste han at forholdene var forferdelige i de «dollhus» og «dårekister» som var anlagt for forvaring og innesperring av psykisk lidende. Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» av 17.august 1848, slik at omsorgen nå ble en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Han mottok dessuten et årlig stipend for å fortsette sitt arbeid. Les mer …
 Dakky Kiær. Foto: Hentet fra Studentene fra 1913 (1963) Dakky Kiær, egentlig Dagny Caroline Kiær (født 19. august 1892 i Aker, død 21. juli 1980 i Oslo) var sosialskoleleder og kvinnesaksforkjemper. Hun var en av de ledende personene i Norske Kvinners Nasjonalråd og Norsk Kvinnesaksforening.
Slekt og familie
Hun var datter av høyesterettsadvokat Georg Fredrik Egidius Kiær (1861–1941) og Julie Caroline Helene Løvenskiold. Mora var oldebarn av stattholder og eidsvollsmann Severin Løvenskiold (1777–1856).
I 1915 ble hun gift med direktør og flypioner Fredrik Christian Sejersted (1883–1972), som var sønn av generalmajor Johannes Sejersted (1842–1926) og Mette Alethe Nannestad. Ekteskapet ble oppløst i 1927. De fikk barna professor, dr. juris Finn Seyersted (1915–2006), direktør Knut Seyersted (1917–87) og professor, dr.philos. Per Seyersted (1921–2005).
Liv
 Dakky Kiær er gravlagt sammen med foreldrene i Løvenskiolds familiegravsted på Ullern kirkegård. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) Dakky Kiær vokste opp som nest eldst i en søskenflokk på fire på Nedre Ullern i Aker. Faren var en tid ordfører i Aker, og morfaren Herman Løvenskiold (1838–1910) eide Ullern. Tilnavnet Dakky ble tatt i bruk tidlig; i folketellinga 1910 er hun ført opp med det som navn.[1]
Hun måtte kjempe med foreldrene for å få tatt utdanning. Økonomisk kom hun fra en priviligert bakgrunn, men foreldrene var også svært konservative. Hun fikk lov til å ta middelskoleeksamen, men fikk ikke fortsette på gymnas. Det ble i stedet studier i utlandet. Der kunne hun forberede seg til examen artium uten at foreldrene visste om det, og hun avla artium som privatist i Kristiania i 1913. Hun fortsatte utdanninga, og i 1914 tok hun lærereksamen.
Da hun gifta seg i 1915 beholdt hun etternavnet Kiær, noe som var temmelig uvanlig den gang. I 1927 endte ekteskapet i skilsmisse, og hun flytta til Bergen. De neste seks åa jobba hun ved Geofysisk institutt. Fra 1931 tok hun ved siden av arbeidet kurs hos Norske Kvinners Nasjonalråd. Dette var den eneste sosialarbeiderutdanninga som fantes i mellomkrigstida. I 1933–1934 vikarierte hun som leder på de sosiale kursene, og 1936–1937 var hun sekretær i nasjonalrådet. Hun var styremedlem der fra 1938 til 1946, og fra 1946 til 1953 leda hun nasjonalrådet sosialskole som var etterfølgeren til de sosiale kursene. Hun var i sistnevnte periode også leder i Norsk Kvinnesaksforening. Fra 1945 til 1951 var hun vararepresentant for Venstre i Oslo bystyre, og i perioden 1952–1956 var hun fast representant der. Hun satt også i barnevernsutvalget.
Mens hun gikk gjennom kursene begynte hun også å engasjere seg i kvinnesaksarbeidet. Hun holdt foredrag rundt om i landet om blant annet enslige mødres problemer, barnetrygd og kvinners rett til eget erhverv. I en tid med høy arbeidsløshet var det spesielt vanskelig for kvinner å komme inn i arbeidslivet, og for gifte kvinner var det nesten umulig å bli stående i jobb. Som leder i Norsk Kvinnesaksforening tok hun særlig tak i abortspørsmålet og kampen for å fjerne samskatten, som hindra gifte kvinner fra å være i arbeid. I abortstriden hadde hun allerede i 1934 skrevet en artikkel i Samtiden om at kvinner selv måtte få bestemme. Dette førte til at hun ikke fikk fortsette som vikar ved de sosiale kursene, men etter krigen fikk hun mer gjennomslag i organisasjonen for sin linje i abortkampen gjennom Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd. Dette samarbeidsorganet ble etter en tid splitta nettopp av abortsaken, noe Dakky Kiær beklaga sterkt. Dette var en kamp hun førte gjennom mange år; som 82-åring skrev hun i 1974 en ny artikkel i Samtiden om temaet. Hun rakk å oppleve at loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.
Hun ble gravlagt på Ullern kirkegård i Oslo, der hun ligger sammen med foreldrene på Løvenskiolds familiegravsted.
Utgivelser
- Kiær, Dakky: De kvinnelige artianerne av 1913 og kvinnebevegelsen. I Brochmann, Georg (red.): Studentene fra 1913 : biografiske oplysninger, artikler til belysning av kullets egenart og statistikk, samlet til 25-års jubileet 1938. Bokkomiteen for studentene fra 1913, 1938, s. 48-54. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Mødrene og abortus provocatus. I Samtiden (trykt utg.) : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. 1934 Vol. 45. Aschehoug, 1934, s. 514-517. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Av abortspørsmålets lange saga 1913-1974. I Samtiden (trykt utg.) : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. 1974 Vol. 83. 1974, s. 34-37. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Norsk kvinnesaksforening i 1930-årene : med tilbakeblikk på tidligere virke og streiflys frem til 1977. Universitetsbiblioteket i Oslo, Bibliotektjenesten ved det Historisk-filosofiske fakultet, 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kiær, Dakky: Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole. I Sosialt Arbeid nr. 9/1951, s. 401–404.
Referanser
Litteratur
- Brynnildsen, Karen Sofie og Per Seyersted: Dakky Kiær : fra abortspørsmålets, kvinnesakens og sosialarbeidets historie i Norge. Universitetsforlaget, 1982. ISBN 8200059782. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Dakky Kiær i Historisk befolkningsregister
- Dakky Kiær på begravdeioslo.no.
- Feiring, Trond: Kvinner på offensiven. Lillehammer Byavis, 04.04.2013, s. 37. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Fløystad, Ingeborg: Dakky Kiær i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Besøkt 29. april 2020.
- Lønnå, Elisabeth: Stolthet og kvinnekamp : Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913. I samarbeid med Norsk kvinnesaksforening, 1996. ISBN 8205244952. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Løvik, Marianne: Norske kvinneorganisasjoners samarbeidsnemnd 1945-1952. Bergen, 1976. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Studentene fra 1913. Utg. Leif Villars-Dahl. Oslo. 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket. Les mer …
|
