| Om Løten kommune
|
| Løten er en kommune på Hedmarken i Innlandet fylke. Kommunen grenser til Hamar i vest, Åmot i nord, Elverum i øst, Våler i sørøst og Stange i sørvest. Kommunen ble opprettet ut fra Løten prestegjeld i 1838 i forbindelse med formannskapslovene, og har som eneste kommune på Hedmarken beholdt de opprinnelige grensene til i dag.
Navnet kommer fra gammelnorsk Lautin. Ordet er en kombinasjon av laut og vin, hvor laut betyr en fordypning i bakken og vin betyr eng. Navnet ble skrevet Løten fra begynnelsen av 1800-tallet. Kommunevåpenet viser et gullfarget drikkehorn mot rød bakgrunn, og symboliserer jordbrukskultur.
Administrasjonssenteret Løten var det østligste av de opprinnelige tettstedene på Hedmarken, og har vært en gjennomfartsåre for trafikk mellom øst og vest i uminnelige tider. På Rokoberget ligger ruinene av St. Michaels kirke fra middelalderen. Fra middelalderen er også Løten kirke, som er fra det 13. århundre, og det gamle kommunesenteret lå her. Da jernbanen ble åpnet i 1862 ble Løten stasjon det nye senteret for handel og administrasjon, og her ligger stadig tettstedet Løten. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Luftfoto av Store Mykju. Foto: Widerøes Flyveselskap Mykju store, gnr. 65/1, er et gardsbruk i Løten kommune på Hedmarken. Det oppsto omkring 1695, da garden Mykju ble delt i Mykju store og Mykju lille, også kalt Kråkhaugen (gnr. 65/3). Bruket har i dag adresse Budorvegen 560-562. Ved delinga hadde Mykju store en skyld på 1 ½ hud, mens Mykju lille hadde skyld på ½ hud. Garden var krongods fram til 1833. Bruket er registrert som «Mykju» i Stedsnavnregisteret, men som «Mykju store» i matrikkelen.
Den 7. november 1757 ble garden ramma av brann. Ei bu med loft og vedskjul brant ned, og gardsfolket mista mye husgeråd, senger, kister, lin, gangklær og møbler. Den daværende brukeren, Lars Halvorsen Mykju, erklærte fem dager senere på tinget at han hadde havna i fattigdom på grunn av brannen. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav. (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer …
 Bilde av medlemmene i Ivar Lykkes regjering 1926. Wefring er nr. to fra venstre (sittende). Foto: Borgen. (født 11. oktober 1867, død 28. september 1938) var lege, embetsmann og politiker ( FV), født i Øvre Eiker i Buskerud som sønn av prost Mads Iver Wefring (1819–1894) og husmor Hilda Caroline Theodora Grimelund (1839–1918). Han var gift med Johanne Christine ("Kitty"), født Meyer (1874-1930). Blant barna var legen Mads Ivar Wefring (1896-1963), ingeniøren Peter Meyer Wefring (1899–1962), maleren Gunnar Wefring (1900-1981) og legen Hilda Wefring (1906-1990).Wefring ble cand.med. i 1892. Hans første post som lege var ved Trondhjem sykehus i 1893. Deretter var han kommunelege i Løten 1893–1907, og direktør ved Sanderud sykehus 1907–1917. Fra 1919 til 1927 var han overlege for Statens sinnssykevesen. Wefring var sjef for Medisinaldirektoratet 1927–1930, og direktør for Rikshospitalet 1930–37. Han var president i Den norske lægeforening 1914—16. Les mer …
 Skrankeområdet på Løten folkebibliotek. Foto: T.R.Helgesen i Løten kommune i Innlandet fylke er første gang nevnt i 1834. Utgangspunktet var 48 bøker som tilhørte Sogneselskabet. Dette var en lokalavdeling av Selskabet for Norges Vel. Kommunebestyrelsen tok over etter 1886 med nye statlige regler for bibliotekvesenet og økonomisk støtte til biblioteket. Etter 1887 hadde biblioteket tilhold på Lund gamle skole. Gamle Tingberg sto ferdig i 1898, og biblioteket flyttet dit. Her var det ikke eget rom for biblioteket. I 1958 brant kommunehuset Tingberg, og midlertidig lokale ble etablert i Løiten meieri. I 1960 flyttet biblioteket inn egne lokaler i det nye kommunehuset, Nye Tingberg. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Løten kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
