 Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen. Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
Sanna (også Sande, av gno. hankjønn flertall Sandar; oppr. Træna, av gno. Þriðna; nl. Traen oog; nylat. Trinacia) er en gård i Træna kommune, Nordland. I middelalderen var Sanna hirdmannssete med egen kirke. I tidlig nytid ble Sanna bebodd av fiskerbønder, og var i tillegg styrmanns- og skippersete. Enda senere kom det skole, handel og post. Sanna med farvann er del av NATOs kystradarsystem.
Gården omfatter øyen Sanna, som er tre kvadratkilometer stor, samt hundretalls holmer og skjær. Fra Søholmen med Træna fyr i sør til Kangvadskjæran i nord strekker gården seg to mil (elleve nautiske mil). Karakteristisk natur har gjort Sanna til en av Helgelands severdigheter. I et ellers flatt øyrike stiger Trænfjellan 338 meter opp fra havet, noe som gjør at gården sees på lange avstander. Herunder er Trænstaven et viktig landemerke langs nordfarleden. Øyen er for øvrig kjent for rundt tjue hellere og grotter, blant andre Kirkhellaren. Også hvite sandstrender, rullestensfjære og jettegryter bidrar til øyens påståtte mystikk. Les mer …
 Isak Saba. Representerte DNA på Stortinget. Han ble den første same innvalgt på tinget i 1906. Foto: Ukjent (født 15. november 1875 i Nesseby, død 1. juni 1921) var en samisk lærer, folkeminnesamler og stortingsmann, Han var nest yngst i en søskenflokk på sju. Hans far, Per Sabbasen var handelsfaktor deler av året på Latnæringen i Nesseby kommune, og i tillegg drev de med husdyrhold og fiske. De bodde i Reppen på sørsiden av Varangerfjorden, i Nesseby kommune. Familiens bolig ble restaurert og hører til Varanger Samiske Museums utstilling.Etter å ha fullført lærerseminaret i Tromsø var han lærer i en periode, seinere tok han middelskoleeksamen i Kristiania i 1900. 1902-1903 leste han til artium i Tromsø, men dette ble stoppet av økonomiske grunner. Dårlig økonomi var også grunnen til at hans store ønske om å få studere teologi ikke kunne bli noe av. I 1905 kom han igjen til Nesseby, hvor han arbeidet som lærer og kirkesanger/-tolk. I Nesseby satt han i herredsstyret i flere perioder hvor han representerte stedets sosialistiske parti, var viseordfører 1907-1910 og ordfører 1914-1915. Les mer …
 Christian L. Jensen på sine eldre dager. Foto: Ukjent (født 13. juni 1855 i Bossekop, død 1937) hadde russisk far og samisk mor. Han hadde russisk handelsbrev fra 1873 og kom til Sparbu i Nord-Trøndelag i slutten av 1880-åra. Her ble han gift med Serianna Gjermstad ( 1857- 1917). Sammen fikk de barna Emma Rebekka ( 1892- 1958), Ludvig ( 1894- 1957) og Anna, gift Brensholm ( 1903- 1986). Han bestyrte Sparbu Aktie Handelssamlag så lenge det eksisterte og ble snart en aktet samfunnsbygger – i sær blant de som så og ville at «den nye tid» kom. Jensen bestyrte flere forretninger i bygda, butikker som bar preg av tidens nye ideer. Likevel er han best kjent som innehaveren av Leira Landhandel. Hans engasjement for sosialismens utbredelse må også nevnes. Les mer …
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
 Første malmutskipning fra Narvik, 1903. Damplokomotiv med malmvogner på kaia og dampskip som lastes. Foto: Thorstein Eliasson Brændmo, Nasjonalbiblioteket (født i Meråker i 1838, død i Stanley, Wisconsin, 28. september 1912) var fotograf. Han virket i Nordland fra omkring 1870 til 1904, og deretter i USA. Brændmo fotograferte særlig utendørs, med motiver fra hverdags- og arbeidsliv. Mange fotografer har gått i lære hos Brændmo, som hadde atelierer flere steder i Nordland. Det var særlig arbeids- og hverdagsliv Brændmo spesialiserte seg på. Blant annet dokumenterte han utbyggingen av Ofotbanen og gruvearbeid i Sulitjelma. Flere av Brændmos bilder er senere kopiert av andre fotografer og utgitt for å være deres egne. Han utga sine beste bilder som serien Norske prospekter, med motiver fra blant annet Bodø, datert 1885, Svolvær 1898 og Narvik 1897 og 1904. Antakelig tok han mesteparten av arkivet med seg da han emigrerte til USA. Les mer …
 Beinkam fra middelalderen, funnet på Tenngården. Foto: B. Evensen er en øy og en gård sørøst i Herøy kommune på Helgelandskysten. Gården er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet, og Tenna har som sådan hatt bosetning i alle fall tilbake til middelalderen - noe arkeologiske funn her bekrefter. Gården har fra gammelt av hørt med i Alstahaug fjerding, men ble sammen med Andøy og Sandvær ble overført til Herøy da Herøy ble egen kommune og prestegjeld i 1862.Navnet på øya og gården - tidligere stavet blant annet "Therno" (1430-tall), "Tenødenn", "Tinødenn" ( 1521), "Endenn", "Tennen" ( 1530), "Tennem", "Thennen", "Tyennden" ( 1614), "Tenden" og "Tænden" ( 1750) - skal komme fra gammelnorsk "therna", altså fuglen terne.Øya er skilt fra naboøya i nord - Sør-Herøy - med det smale Tennsundet. I sørvest ligger Brasøy og Husvær, mot sørøst Andøy og bak denne igjen, Austbø i Alstahaug kommune. Les mer …
 Sandsundvær, noen år etter ulykka. Foto: Ukjent inntraff tirsdag den 22. januar 1901, som følge av en uheldig kombinasjon av springflo, storm og dårlige havneforhold. Resultatet ble det som antagelig er den største ulykka i Herøys nyere historie, der 34 mennesker omkom i et av få eksempler på at havet har tatt livet av fiskere på land. Ulykkas uvanlige beskaffenhet har gitt den en spesiell plass i folks bevissthet også utenfor Herøy. Les mer … | 
