 Familien Tanemsmo, far Thomas Tanemsmo i midten til venstre. Foto: Ukjent (18905). ( 1849- 1928) ble født på gården Stokke eller Stokkmo som den kaltes i Selbu kommune. Hans far var John Stokke. Thomas giftet seg i romjula i 1874 med Sigrid Ingebrigtsdatter Østby fra Ås i Tydal (1854-1944). I Selbu fikk de barna Ingeborg født i 1874 og Jon født i 1876. De hadde ikke egen boplass for familen og flyttet til Tanemsmoen i Klæbu høsten 1878. Husmannsplassen Tanemsmoen er på ca. 30 mål dyrka mark og 70 mål skog. I 2012 eies plassen av Kjell Ramlo, men Magne Rønning, Arnts sønn bor i et bolighus på plassen. Samme høst fikk de sønnen Ingebrigt som døde bare 6 uker gammel i romjula 1878 (her oppgir Klæbuboka feil, at han døde 3 år gammel. Noen familemedlemmer mener de fikk to sønner med samme navn som begge døde som små barn. Dette er ikke bekreftet i kirkebøkene). Juleaften i 1880 ble Julius født, og fikk navnet da han var født på julaften. Senere kommer sønnene Iver i 1883, Bernt i 1886, Arnt i 1890 og lille Ragna Elisabeth i 1894. Familien var i Trondheim og fotograferte seg i anledning Ingeborg sin utvandring til Minnesota i Amerika. Der ventet hennes forlover Peder Kulseth fra Kulsethtrøen i Selbu på henne. Les mer …
 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Foto av Marie Aagaard, gjengitt i Norske filologer og realister, 1933. (født 28. desember 1891 i Trondhjem, død 6. november 1974) var utdannet filolog og lektor, og arbeidet i skoleverket hele yrkeskarrieren. Hun arbeidet i Ullensaker, Tromsø og Hamar, i tillegg til i hovedstaden, hvor hun virket lengst. Etter lærerskoleeksamen i 1913 og pedagogisk eksamen i 1920 ble hun cand. philol. i 1921 (med tysk hovedfag, bifag engelsk og fransk). Hovedoppgaven hennes het Novalis og hans roman Heinrich von Ofterdingen. Hun var lektor ved Tromsø offentlige høyere almenskole 1922-27 og var lektor ved Hamar offentlige høyere almenskole 1927-33.Visstnok på slump søkte hun seg til Berg skole i 1933 og ble ansatt. Her var hun til hun gikk av med pensjon på 1950-tallet. Les mer …
<onlyinclude> Matthias Conrad Peterson (født 21. september 1761 i Slesvig, død 14. februar 1833 i Trondheim) er kjent som den første som feiret 17. mai offentlig, noe han gjorde i Trondheim i 1815. Han var også journalist i og fra 1795 redaktør for Throndhjemske Tidende, senere Adresseavisen, og regnes som en foregangsmann innen norsk journalistikk. I tillegg til dette var han blant annet handelsmann og og direksjonsmedlem i Norges Bank.
Slekt og familie
Han var sønn av skomaker Jørgen Peterson. Moras navn er ikke kjent.
Den 3. november 1790 ble han gift med Sara Johanna Dons (1765–1851). Hun var datter av major Lorentz Dons og Cornelia Susanne Klingenberg. Både Dons og Klingenberg var framtredende Trondheimsslekter.
Liv og karriere
Som skomakersønn vokste han opp i små kår. Det var ikke uvanlig for unge menn fra hertugdømmene å flytte til Norge. Trondheim trakk spesielt mange, ettersom ryktet hadde spredd seg om at flere hadde slått seg opp der. Peterson begynte som betjent hos kjøpmann Falck, som var innflytter fra Jämtland. Han fikk seg så jobb hos Alexander H. Friedlib i handelshuset Alexander H. Friedlieb & Comp.. Peterson fortsatte der under Friedliebs stesønner Johan Møllmann Lysholm og Nicolay Lysholm. Han begynte å stige i gradene, og ble bokholder og sekretær.
Peterson fant seg godt til rette i Norge, og ble en av de som fremma norsk selvhevdelse på slutten av 1700-tallet og i tida fram mot 1814. Fra 1790 begynte han å skrive i Throndhjemske Tidende, og markerte seg som en tydelig stemme der. Blant annet argumenterte han allerede i 1791 for at kjøpmennene i byen burde opprette en forening, noe han rett nok ikke fikk gjennomslag for. I 1795 ble han redaktør for avisa, og han satt i den jobben fram til 1799. Han redigerte også flere mindre aviser og tidsskrifter, og skrev også mye i dem. En av de mer kjente er Qvartbladet, som han grunnla i 1798. Da det i 1799 kom strengere sensurregler, gjennom forordningen med det noe misvisende navnet Trykkefrihedsforordningen, måtte han gi opp dette bladet. Han gikk også av som redaktør i Throndhjemske Tidende. Peterson sørga for at alle fikk vite hvorfor; før han gikk av trykte han hele forordningen og forklarte at dette var grunnen til at han gikk av. I 1815 ble han medarbeider i Den lille Trondhjemske Tilskuer, som ble et slags personlig talerør for ham.
I 1801 ble Peterson kaptein for et artillerikompani i borgergarden, som han selv hadde foreslått oppretta.
I 1812 kjøpte han Eli Plass gård på Lademoen.
Etter 1814 ble Peterson enda tydeligere i sitt politiske engasjement. En av de store sakene kom i 1815, da han gikk inn for å oppheve Eidsvollsgarantien. Denne ordninga regulerte verdien av pengesedlene som var utstedt for å dekke Norges del av den dansk-norske statsgjelda. Her var han enig med opposisjonen på Stortinget, og Den lille Trondhjemske Tilskuer ble et viktig organ i kampen mot garantien. I 1816 ble garantien oppheva av Stortinget. Samme år ble Peterson innvalgt i direksjonen for Norges Bank, og han ble sittende der til sin død.
I 1818 ble han handelsborger i Trondheim, og gikk i kompaniskap med Hans Geelmuyden. Gjennom handelsvirksomheten satte han i gang den første kimen til børsvirksomhet i Trondheim.
Peterson var en stor tilhenger av Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. I 1818 kom det en kongelig proposisjon som skulle forby fornærmelser mellom Norge og Sverige. Peterson gikk til angrep på denne innskrenkninga av trykkefriheten. Han fortsatte å skrive åpent og frimodig, og i 1821 ble det tatt ut tiltale mot ham fordi han i myndighetenes øyne hadde gått for langt i sin omtale av Karl III Johan. Etter at Peterson var frikjent i alle lavere instanser endte saken i Høyesterett i 1823 – og han ble frikjent der også. Begrunnelsen var at han hadde talt med frimodighet og varme, uten noe forsett om å fornærme noen.
Allerede tidlig i 1820-åra skal han ha begynt med feiring av grunnlovsdagen i byens herreklubber. I 1823 nevnte man tanken om å gjøre 17. mai til en nasjonal høytidsdag i Trondheimsavisene, og året etter agiterte Peterson for dette i Throndhjemske Tidende. I 1826 tok han så initiativet til det første borgertoget, og sørget for kanonsalutt og samling på Ilevolden. I 1997 ble det reist en bauta i Ilaparken til minne om feiringen, og han har utallige ganger blitt nevnt i 17. mai-taler i Trondheim.
I 1832 ble Peterson foreslått som stortingsrepresentant, men han takka nei til dette. Grunnen han oppga var dels han prinsipielle mening om at bare de som var født med norsk språk burde kunne sitte på Stortinget, og dels det mer personlige at han mente han var for gammel.
Litteratur
Harald Dahl, født 7. februar 1856 i Trondheim, tok farmasieksamen i 1877, ble apoteker i Harstad 1892-1905, ugift, død i Harstad 11. januar 1905, gravlagt på Domkirkegården i Trondheim. Han tok eksamen i farmasi i 1877 og kom til Harstad i 1891. Her var han apoteker, overformynder og styremedlem i Harstad Sparebank. I 1894 bygde han den kjente Apotekergården i Strandgata 19, Harstad.I Harstad Tidende 12. januar 1905 framgår det at han døde av tyfoidfeber, og hadde vært syk i en måned. Dahl ble framhevet som en nobel, rettsindig mann med mange venner - fjernt og nært, som også var en samfunns-bevisst og tjenende mann.
Thor C. Conradi skrev i en artikkel i Harstad Tidende i 1980 at Dahl var en «verdensmann» - meget bereist, særlig besøkte han ofte Italia. Han holdt «stort hus», hadde mange besøk, bl.a. av malerinnen Erika Bodom som dekorerte taket i storstuen med blomstermotiver. Les mer …
| 
