 Veteraner fra Osvald-gruppa i forbindelse med avdukinga av minnesmerket «Knus nazismen». I forgrunnen komitéleder for monumentet Hans O. Felix. Veteranene er, fra venstre mot høyre: Lars Bottolfs, Karsten Hansen, Anne Marie Mamo, Signe Raasum (sittende) og Harry Sønsterud. Foto: Chris Nyborg (2015) f. Johansen (født 18. desember 1924 på Lunner, død 8. juni 2022 i Bærum) var under andre verdenskrig aktiv i Osvald-gruppa, som var en del av den kommunististiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet « Grete». da hun gikk bort 97 år gammel, var hun en av de aller siste gjenlevende fra Osvald-gruppa. Les mer …
 Hovedbygningen på Østre Vøyen. (1935) Wøyen guttehjem lå på gården Vøyen (Wøyen) i Bærum i årene 1918 til 1956. Det hadde sin opprinnelse i Guttehjemmet August Herman Francke i Kristiania, som hadde blitt etablert i Kirkeveien 23B i 1897. Hjemmet hadde plass til mellom 80 og 100 gutter, fra førskolealder og fram til konfirmasjonen i 15-årsalderen. I hver avdeling var det mellom 15 og 20 gutter, og hver avdeling hadde en «mor» og noen assistenter som ble kalt «tanter».
Barna kunne bli plassert dit av vergeråd eller fattigstyret og kunne ha sin bakgrunn i omsorgssvikt. Men det var hovedsakelig foreldrene selv som plasserte dem der fordi de hadde problemer de ikke klarte å håndtere.
I tillegg til guttene bodde det mange voksne med familier i egne hus på gården med forskjellige oppgaver og
roller. Les mer …
 Brødrene Christiansens Verksted, i dag fiskebutikk. Foto: 2016 var et bilverksted i Willy Greiners vei 22 ved Rønne elv i Sandvika, også kalt Sandvika Mekaniske Verksted. Dette skal ha vært et av Norges første bilverksteder, grunnlagt i 1912 av Karl Christiansen. Han drev som smed, kobberslager og blikkenslager. Verkstedet hadde en bensinstasjon som lå ut mot gaten og hovedveien til Drammen og Ringerike. De drev senere bensinstasjon med Standard Oil/Esso og bygde et tidstypisk, nyklassisistisk «tempel» med bensinpumper foran verkstedbygningen.Verkstedet ble nedlagt i 1980. Les mer …
 Caprino Studios på Snarøya i Bærum. i Mario Caprinos vei 3 på Snarøya i Bærum kommune er et digitalt produksjonsstudio for film, tv og dataspill. Virksomheten har sin opprinnelse i Ivo Caprinos filmselskap Caprino Dukkefilm, senere Caprino Filmsenter AS, etablert i 1949. Det ligger ved siden av Snarøya gård, som Ivo Caprinos far, Mario Caprino, kjøpte i 1921, og også nær Snarøya kirke.
Caprinos første filmproduksjon, Tim og Tøffe, ble lansert 1949. Musikk på loftet (1950) var Norges første 35 mm fargefilm. Veslefrikk med fela (1952) vant Filmfestivalen i Venezia, og ble Caprinos internasjonale gjennombrudd. Karius og Baktus (1954) er Caprinos mest distribuerte film. De første filmene ble produsert delvis hjemme i familiens stue på Snarøya og delvis hos Norsk Film AS på Jar. Selskapet åpnet nytt studio i 1955, samme år som utgivelsen av Den standhaftige tinnsoldat, bestilt av Dansk Kulturfilm i anledning 150-års jubileet for H. C. Andersen. Caprinos øvrige eventyrfilmer er: Askeladden og de gode hjelperne (1961), Reve-enka (1962), Sjuende far i huset (1966) og Gutten som kappåt med trollet (1967). Les mer …
 Her i Stabekkhuset, Gamle Drammensvei 38 på Stabekk, drev Ivan Benkow, senere Jo Benkow, sitt Atelier Benkow. Familien bodde også her. Atelier Benkow var en fotografvirksomhet drevet fra 1930 i Gamle Drammensvei 38 (Stabekkhuset) på Stabekk i Bærum kommune av Ivan Benkow (1885-1955). Han hadde tidligere drevet fotografvirksomhet i Trondheim, Oslo og Kristiansund og var i starten nesten enerådende i Bærum. Benkow hadde flyktet fra Russland i 1905 på grunn av pogromer.
På grunn av jødeforfølgelsene under krigen flyktet først sønnen Jo Benkow, senere Ivan Benkow og en annen sønn til Sverige, mens familiens kvinner ble igjen i Norge, trolig fordi de trodde de var mindre utsatt. De ble imidlertid alle sendt til Auschwitz og drept høsten 1942. Virksomheten var derfor stengt fra oktober 1942 og frem til mai 1945. I denne perioden ble lokalene blant annet brukt av tyskerne som bordell. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer … | 
