 Fredrikke Waaler, 1912. Foto: J. Larsen & A. Olsen (Hamar). Eier: Nasjonalbiblioteket (født Rynning 7. mai 1865, død 2. februar 1952) var en musiker og lokalpolitiker bosatt på Hamar. Hun var blant de hundre første kvinnelige kommunestyrerepresentantene i Norge, og satt i Hamar bystyre i perioden 1902–1904. Waaler ble født i Eidsvoll, og var datter av Paul Emil Rynning (1818-1906) og Anne Margrethe f. Holtermann (1830-1887). På morssida nedstammet hun fra Petter Dass. I Kristiania studerte Waaler hos fiolinpedagogene Fredrik Ursin og Gudbrand Bøhn, og leste senere musikkteori hos Ludvig Mathias Lindeman og Johannes Haarklou. Allerede i 1885, tjue år gammel, ble hun førstefiolinist i Musikforeningens orkester. Hun var medlem av bystyret i Hamar fra 1902 til 1904, og jobbet aktivt for å skaffe kvinner stemmerett. Hun var formann i Hamar stemmerettsforening de to første årene etter at den ble stiftet, fra 1906 til 1908. Hun jobbet for en rekke sosiale saker, som opprettelse av barnehjem, gamlehjem og idrettsplass. Les mer …
 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Eidsvoll kirke. Foto: Commonsbrukeren Mahlum Eidsvoll kirke er en korskirke i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike. Den ble reist omkring 1190, og er muligens landets eldste korskirke i stein. Det ble utført omfattende restaureringer i 1885 og 1965. Den har også vært skadet av brann og gjenoppbygget flere ganger.
Kirkestedet er muligens eldre enn kirken, for Olav Haraldsson skal ha gått til messe i «Eids kyrkju» i 1017. Funn av graver under kirken under arkeologiske utgravninger i 1964 og 1965, noen av dem under lag fra byggeprosessen, antyder at en eldre kirke kan ha stått på samme sted, kanskje der den vestre delen av skipet er nå, eller et sted på dagens kirkegård. Det ble også funnet 117 mynter under og ved kirken, de fleste av dem skandinaviske mynter fra middelalderen.
Les mer …
 Feiring kirke, innvia i 1875. Kirka er den tredje på denne tomta. er ei bygd og et kirkesogn i Eidsvoll kommune på Romerike, lengst nordøst i Viken fylke. Bygda med ca. 900 innbyggere (2012) utgjør den sørlige delen av Mjøsas vestside og ligger mellom Hurdal i vest, Minnesund i sør og Østre Toten i nord. Mesteparten av bosetningen ligger i den bratte lia langs fylkesveg 33 ( Feiringvegen). En stor del av mjøsskråningen er oppdyrka, og i 2010-åra brukes arealene mest til grasproduksjon. Omtrent midt i Feiring, i Kirkebygda, ligger et lite sentrum med forretninger, skole, kirke og videregående skole. Feiringåsen, som går opp til 700 moh., består av skog og beiteområder. Feiring kommune var fra 1870 til 1964 egen kommune, men har sia tilhørt Eidsvoll. Kommunen hadde et flatemål på 102,45 km². Les mer …
| 
.jpg)
