 Siggeruds gate på Gjøvik. Anton Evensen Siggerud (født 1845 i Eidsvoll, død 30. oktober 1899 på Gjøvik) var stasjonsmester på jernbanens brygge på Gjøvik. I bydelen Bakken i Gjøvik ligger Siggeruds gate, en villagate som strekker seg over to kvartaler, sørover fra Hunnsvegen til Bassengvegen. Noen har kanskje spurt seg: «Hvem var denne Siggerud?»
Sommeren 2000 kom det inn til Opplandsarkivets avdeling i Gjøvik ei kasse med arkivsaker, usedvanlig skitten og støvete var den. Under restaureringsarbeider var den funnet på loftet i Haugomgården, Hunnsvegen 3. Da det meste av støvet var fjernet, viste det seg at kassa antagelig hadde stått på loftet i omtrent hundre år. Da medarbeiderne på arkivet leste noen av papirene, viste det seg at innholdet kunne fortelle noe om hvem Siggerud på gateskiltet var. Les mer …
 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Jon Sørensen og familien. Foto: 1910-åra (Akershusmuseet/Digitalt Museum) (fødd i Sandnes 23. august 1868, død i Ullensaker 1936) var lærar, fylkesskule- og folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og dyrtid under fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket. Les mer …
Hemli er ein matrikkelgard (gnr. 168) på austsida i Eidsvoll i den bygda som i mellomalderen gjekk under namnet Durål. Hemli ligg på om lag 200 meter over havet, og delet går i vest mot Milli og i nord mot Oppgarden (Okkarn) Hol. I sør går delet mot Tynsåk, Sunnold (Sandholt) og Røkholt. I aust har garden skog mot ålmenninga. I dag er det tre Hemli-gardar.
Garden er nemnt fyrste gong i biskop Eysteins jordebok i 1394 i skriftforma "Hæmlini". To forngilde øyresbol låg då til Tynsåk kyrkje, og det må berre ha vori ein liten del ut av skylda. Holmsen meiner at Hemli i høgmellomalderen kan ha vori på mellom 20 og 30 øyresbol. Frå 1600-talet og framover var skylda på 1 skippund og 5 lispund.  Kart over Hemli som syner dei mange teignamna her.
Hemli er eit vin-namn, der siste leddet tyder grasmark eller eng, og namnet kan vera frå dei fyrste århundra etter kristi fødsel. Namnet kan frå fyrst av ha vori namn på ei eng slik det òg kan vera med grannegarden Milli. Fyrste leddet er truleg skyldt ordet humul (m.) i tydinga stein. Det høver godt med læget åt garden som delvis ligg på berg. Hemli ser ut til å ha vori einbølt fram til garden vart delt i to lutar kring 1640. Den eine luten vart delt i to bruk i 1757. Desse to bruka kalla einannan truleg Arstun – eigentleg "are stua", og seinare vart den eine delen kalla Karlstun (bruksnummer 7) etter ein brukar ved namn Karl Larsson i tida 1789–1816. Les mer …
 Eidsvollsbygningen. Foto: Kjetil Bjørnsrud (2005) Eidsvollsbygningen er bygningen Riksforsamlingen var samlet i under arbeidet med Grunnloven i 1814. Den står på Eidsvoll Verk, og ble reist omkring 1770. Den opprinnelige bygningen var det som i dag er den østre halvdelen. Rundt 1800 fikk den sitt nåværende utseende da Carsten Anker bygget den ut og tok den i bruk som verkseierbolig på Eidsvoll Jernverk. Samlet gulvareal er på mer enn 2000 kvadratmeter.
Det opprinnelige inventaret ble solgt da Anker gikk konkurs i 1823. Noe av det har siden kommet tilbake gjennom kjøp og gaver, men det meste av det som står i bygningen i dag er periodemøbler som er kjøpt fra andre steder. Les mer … | 
