 Harstad med beboere, fotografert mellom 1860 og 1900. er en gård i Romedal i Stange kommune, sørøst for tettstedet Ilseng. Den var gårdsnummer 26 i Romedal kommune, og er nå gårdsnummer 236 i Stange.
Gårdsnavnet er på 1300-tallet oppgitt i to former: Herastadum i 1333og Harkstaðum i 1348. Oluf Rygh tolker dette som to forskjellige navn. Den første mener han egentlig må være Herastaðir, av mannstilnavnet Hare og -stad. Den siste mener Rygh må være feilskrift for Harekstaðum fra mannsnavn Hárekr (Hårek). Han forsøker seg ikke på noen tolkning av hvilket av dem som er det opprinnelige gårdsnavnet. Formen Harstad opptrer allerede i 1505. I lokal uttale er den første a'en lang, ha:2£sta.
Gården ble delt i to, kalt bruk A og B, omkring 1600. I 1727 ble den så samla igjen. Senere har flere mindre bruk blitt utskilt, men det har ikke vært noen ny deling av hovedbølet. Les mer …
 Grimsrudbygningen, et våningshus fra 1700-tallet, var den første bygningen museet kjøpte inn. Foto: Commons-brukeren Jensens (2007) Domkirkeodden, tidligere Hedmarksmuseet er et museum på Domkirkeodden på Hamar. Det består av Storhamarlåven med Bispegården og utstillingslokale, domkirkeruinene med vernebygg, folkemuseet og en urtehage. Det er en del av Anno museum.Tanken om et distriktsmuseum for Opplanda oppstod mot slutten av 1800-tallet, samtidig som man etablerte de første friluftsmuseene. Anders Sandvig, Maihaugens «far», var i kontakt med gruppen som ivret for et slikt museum. Konservatoren ved Eidsvollsbygningen, Albert Lange kom med det første konkrete forslaget, og fikk med seg blant annet pastor Reinert Svendsen som var en kjent lokalhistoriker.
Oplandenes Folkemuseum ble grunnlagt i 1906, og i 1908 åpnet utstillingen med to antikvariske bygninger. Den ble flyttet til Domkirkeodden 1912– 1914, etter at odden hadde blitt kjøpt opp av Oddekomitéen. Opprinnelig dekket museets ansvarsområde store deler av Hedmark og Oppland, men da Glomdalsmuseet og Mjøssamlingene hadde blitt etablert ble Folkemuseets ansvarsområde begrenset til Hamar og Hedmarksbygdene. Les mer …
 Foto av Pauline Hall fra rundt 1935. Foto: Ukjent/Oslo Museum. (født 2. august 1890 på Hamar, død 24. januar 1969 i Oslo) var skribent og komponist. Hun regnes gjerne som landets mest betydelige kvinnelige komponist etter Agathe Backer Grøndahl, men var også blant annet musikkanmelder i Dagbladet i en årrekke. I 1938 var hun en av initiativtakerne til opprettelsen av foreningen Ny Musikk, hvor hun var formann helt til 1961.
Pauline Hall var datter av apoteker Isak Muus Hall (1849-1914) og Magdalena Catharina Agersborg (1854-1934).
Hun var ikke gift. Gjennom en betydelig del av hennes liv bodde hun sammen med Caroline Amalie Olden (1887–1981). Deres forhold har blitt omtalt som et samboerforhold i brytningspunktet mellom peppermøsamfunnet og et lesbisk forhold i mer moderne forstand. Kort tid etter fødselen flyttet Pauline Halls familie til Kabelvåg, hvor de ble i 10 år før de vendte tilbake til Hamar, der Pauline Hall avsluttet sin skolegang med examen artium i 1907. Les mer …
 Helmer Husebys Meieri ble bygget i 1898 og ble en viktig bedrift langs Kvernveita. Den ble anlagt tvers over kanalen i likhet med nabobygningen Juliefoss mølle(Hedmarksmuseets fotoarkiv) historie er Brumunddals historie: Først kom veita, så kom byen! Kvernveita var en ca. 2 kilometer lang kanal med vanntilførsel fra Brumunda. Langs veita vokste det etter hvert fram omkring 30 bedrifter som hentet energi herfra. - Vi inviterer til en tur langs Brumunddals viktigste industrielle kulturminne!  Bilde:Nedre del av Kvernveita
Et preindustrielt miljø vokser fram i andre halvdel av 1800-tallet: Kvernveitas verdi som energikilde speiles i alle bedriftene som ble anlagt langs veita, og i andre halvdel av 1800-tallet var Kvernveita et etablert industristed med betydelig samfunnsmessig verdiskaping.Gamlegata vokste fram langs Kvernveita og ble et pulserende sentrum i det raskt voksende tettstedet Brumunddal.Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.Etter at Kvernveita ble lagt ned høsten 1974 lever den videre i brumunddølenes omdømme, og det snakkes mye om å anlegge et friluftsområde i veitas øvre del. Det er ikke for sent å ta vare på betydelig fysiske deler av veita. Les mer …
 Kar og «kvinnfolk» fra Hedmarkslaget underholder. Foto: Dagbladet (1951) Hedmarkslaget var et av innflytterlaga i Oslo, grunnlagt i 1927. Foreningen ble seinere medlem av By- og Bygdelagsforbundet. I likhet med mange av de andre innflytterforeningene skal Hedmarkslaget nærmest ha fungerte som et «ekteskapsbyrå». «Vi klinte og danset», fortalte Karoline Engemoen fra Løten. Hun var med i laget i mellomkrigstida.
16. oktober 1977 markerte laget 50-årsjubileet sitt, og et av høgdepunkta var helt sikkert statsminister Odvar Nordlis tale. Nordli, som sjøl var oppvokst i Stange, forsvarte i tala si utflytterne, som av og til ble omtalt som «svikere» av dem som ble i bygdene:
| De som snakker slikt er helst mennesker som sitter trygt plassert langt borte fra utflytterens virkelighet. De gamle bygdesamfunnene hadde tradisjoner, de hadde kultur. Men de samme samfunnene hadde også de trangbodde husmannsplasser, de gråe drengestuene, underbetalt slit i skogen og mangel på muligheter for ungdom med framdrift og framdriftsplaner. Bygderomantikken fortonet seg annerledes fra storstua på herregården, i Breda Bulls diktning og i alle de store og små Lundejorddikternes øyne enn det ble sett på fra alle som møtte stengte utdanningsmuligheter og arbeidstilbud.[...] Å rese til byen var protesten, var håpet som trengte seg inn i drengestuene hver vår og høst. Byen, for hedemarkingene, var fjern nok til å bære noe av eventyrets forhåpninger i seg. Den var samtidig nær nok til at drømmen var oppnåelig.
|
|
| Les mer …
 Folkets hus på Hamar. Her fikk arkivet lokaler i 1984. (AAH) er ett av flere lokalarkiver tilknyttet moderorganisasjonen Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek (Arbark) i Oslo. Etter at det første lokalarkivet ble opprettet i Vestfold i 1959, måtte Hedmark vente i 25 år før det ble opprettet et regionalt arkiv for «det røde fylke» i 1984. Arkivet har tilhold i Folkets hus på Hamar.De første arbeiderforeningene i Hedmark ble stiftet midt på 1800-tallet. Marcus Thranes arbeiderforeninger fikk fotfeste i Hedmark, som i så mange andre jord- og skogbruksbygder i Norge. Fra 1849 til 1851 fikk Thrane over 30 000 medlemmer i Norge. Det hevdes at Thranes menn – kvinner var ikke inkluderte – talte 5000 i Hedmark. Av fylkets regioner sto Thranitter-bevegelsen aller sterkest på Hedmarken. Les mer … | 
