 Polarskuta «Belgica». Foto: Norsk Sjøfartsmuseum. , som er en av verdens mest berømte polarskuter, hviler på bunnen i Harstad hamn. Skuta ble bygd i Svelvik i 1884 og døpt «Patria». «Patria» ble kontrahert av det Christiania-baserte selskapet A/S Patria. Hun var 35 meter lang, 7 meter bred og med en brutto tonnasje på 263 tonn. Hun var bygd for fangst av nebbhval/bottlenose, en tannhval på opptil 10 meter. Fangsten av denne hvalarten startet i Norge i 1883, da det viste seg at spekket var av en høyere kvalitet enn vanlig hvalspekk. Oljen fra bottlenose ble brukt til kremer i farmasøytisk industri og til spindelolje for «finere» instrumenter. Les mer …
 Meyer Nilsen Foshaug (1868-1955). Foto: Ukjent (født 15. juni 1868, død 6. juni 1955) var en gardbruker og fisker fra Målselv, som representerte Det Norske Arbeiderparti på Stortinget fra 1903 til 1946, med unntak for periodene 1925 til 1927 og 1931 til 1933. Da Foshaug sa fra seg gjenvalg etter annen verdenskrig, var han den stortingsrepresentanten som hadde lengst ansiennitet av alle i nasjonalforsamlingen. Det var Karlsøy-presten Alfred Eriksen som stimulerte Foshaug til å satse på rikspolitikken. På lokalplanet engasjerte han seg allerede noen år tidligere og ble medlem av Målselv herredsstyre i 1900. Opprinnelig soknet Foshaug til «den radikale fløy» i Venstre, men innså like etter århundreskiftet at «venstre ikke lenger var et parti for det arbeidende folk», ifølge en portrettartikkel på 80-årsdagen. I 1902 sluttet han seg til Arbeiderpartiet og sto på partiets program fram til partisplittelsen i 1921, da han valgte å følge sosialdemokratene. På Stortinget var Foshaug særlig engasjert i samferdselspolitikk, ikke minst arbeidet han for å bygge ut vei- og jernbane i Nord-Norge. Les mer …
Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien.
Kulturminner  Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde. Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). Les mer …
 Rikard Kaarbøs gate, dengang Sjøgata med Hotell Nobel i forgrunnen til venstre og Kaffistova til høyre. Foto: Mittet er en sentrumsgate i Harstad. Den starter fra den ærverdige administrasjonsbygningen på kaia og løper gjennom Rikard Kaarbøs plass (byens sentrum) til Hvedings gate. Gata har fått navn etter byens grunnlegger – Rikard Kaarbø. På eldre reguleringskart er nedre del av gata kalt Sø-Gaden og den øvre del Olafs Gade, uten at historien sier noe om hvem denne Olaf var - kanskje et kongenavn? Plassen mellom disse to gatene ble kalt Olafs plads. (I enkelte av Bygningskommisjonens nedtegnelser før 1910 ble plassen betegnet som «St. Olavs plass», mens Olafs plass forekommer oftest og er det navnet vi finner på reguleringskart fra den tiden.)
Forretningsmannen Elias Hoel var imidlertid den som regulerte gata, og mye tyder på at navnet ble forandret til Rikard Kaarbøs gate ca. 1910. Hoel eide de fleste tomtene på nordsida av gata fra sjøen og opp til Rikard Kaarbøs plass og bygde flere hus her. Den samme gatestrekningen ble byens første bilfrie gate i sentrum og gikk da oftest under betegnelsen «Gågata». Les mer …
 Saron i Kilbotn etter siste renovering i 2005. Foto: Just Lind (2005) Kilbotn Forsamlingshus i nåværende Harstad kommune ble bygget som en følge av at oppsitterne i Kilbotn trådte ut av den komiteen som på 1890-tallet arbeidet for ei kapellkirke i Sørvik. Husstyrets første protokoll ble signert fredag 19. januar 1900. Tomta til huset ble gitt av gårdbrukerne Jens Johan Mikkelsen (1837-1908) og Just Johan Benjaminsen (1845-1927). De ga halve tomten hver i skillet mellom eiendommene sine – på «Kvilerbakken».
Huset, som sto ferdig i 1905, er et felleseie av oppsitterne i bygda, der ingen av de lokale lag og foreninger er begunstiget, og er som sådan et særegent stykke kollektiv historie for kilbotningene. Husets bruksområde har variert fra oppbyggelige foredrag via bedehus til fester av familiær art, og kan derfor også karakteriseres som bygdas kulturhus. Les mer …
 Krusifiksgruppen slik de «troner» over hovedalterskapet i Trondenes kirke. i Harstad er verdens nordligste steinkirke fra middelalderen. Den ligger på Trondenes, ca. 3 km nord for Harstad sentrum. Trondenes er i dag en bydel i Harstad. Området Trondeneshalvøya har spor tilbake til vikingtiden. Årstallet for oppstart av byggeprosessen på kirken har lenge vært usikkert. Flere har villet ha det til at den må være fra 1400-tallet. Andre har ment at den kan dateres til 1200-tallet. Den nåværende kirken er bygd på en gårdshaug der det tidligere har stått en eller to trekirker som må ha vært fra 1100-tallet. Det antas at den første kirka var relativt liten og bygd i tre i utkanten av det som var tunet på høvdinggården.
I en doktoravhandling fra 2012 om alterskapene i Trondenes kirke og det andre middelalderinventaret der sier kunstviter Rognald Bergersen: «Slik kyrkja står i dag er ho i alle fall den mellomalderkyrkja i Norden med det mest rikhaldige inventaret».Trondenes prestegjeld var det mest inntektsbringende kannikgjeldet innenfor Nidaros erkestift i seinmiddelalderen. I tillegg hadde kirken åpenbart en mer samfunnsmessig funksjon der det var viktig å markere seg både mot den ortodokse kirke i øst og samene som ble definert som reelle trusler mot den bestående orden – i Nidaros, så vel som i Roma. Satt inn i den sammenheng det var å bygge den statlige makten videre ut mot nord, forstår man også kirkens mer samfunnsmessige funksjon. Les mer … | 
