Faksimile fra Nationen 10. oktober 1922, utsnitt av omtale av bortgangen til Lars Utne.
Lars Utne (fødd 24. november 1862 i Midttun i Utne i det noverande Ullensvang herad, død 8.august 1922 i Asker) var bilethoggar.Lars Utne var son av bonde og snikkar Jørund Amundsson Utne (1813–1889) og Brita Torgilsdotter Jaastad (1819–1902). Han vart gift i 1887 i København med Elisabeth Christiane Semb (1867–1927), ekteskapet oppløyst i 1899, deretter i 1900 i Kristiania med Ragnhild Hafslo Qvam (1869–1954). I folketeljinga 1910 finn vi dei med ein son og ei dotter på Haugsdal i Asker.Lars Utne lærte først frå Lars Kinsarvik, seinare studerte han ved Den kongelige tegneskole, og han oppheldt seg òg eitt år i Paris og åtte år i Berlin, der han mellom anna arbeidde med utsmykning av Riksdagsbygninga.
I
Noreg er han først og fremst kjend for utsmykningane til
Nationaltheatret i
Oslo. Skulpturen «
Gutten med beltet» er rekna som det viktigaste enkeltverket hans. Han står og bak dei to messingløvane på trappa innafor inngangen hjå
Høyesteretts hus. Lars Utne sitt bronserelieff av kong Harald III Hårdråde på
Harald Hårdrådes plass i Gamlebyen i Oslo vart avduka i 1905.
Les mer …
Gravminne, Haslum kirkegård.
Johan Martin von der Fehr (født 13. desember 1888 i Bergen, død 27. mai 1969 i Bærum) var sogneprest.
Han var sønn av Oluf Andreas von der Fehr og Anna f. Lem, og var født og oppvokst i Bergen. Etter cand.theol.-graden i 1916 var han stiftskapellan i Oslo bispedømme, fra 1920 sogneprest i Sirdal.
Han kom så til Indre Østfold som sogneprest i Rødenes og Rømskog fra 1924, og i Trøgstad fra 1935. Han ledet Rødenes skolestyre, deltok i «alt kristelig og socialt arbeide» blant annet som kretsleder i Norges kirkelige landslag (1929–1934) og leder i lokale menighetsråd. Fehr var også mye brukt som foredragsholder, og som sangforfatter med «en lyrisk åre».
Han var gift med
Signe f. Leifner og bodde i Bærum. Fra 1948 til pensjonsalder var han sogneprest i
Strømsø kirke. Han døde 80 år gammel og er begravet på
Haslum kirkegård.
Les mer …
D/S «Asker» ved Vollen brygge omkring 1916, med «Maud» i bakgrunnen.
Foto: Mittet & Co.
var en båt som gikk i rute på
Indre Oslofjord. Den ble overtatt 1893 av
Dampskibsselskabet Asker, Røken og Hurum, som selskapets eneste nybygde skip. Skipet ble bygd av
Christiansands Mek. Verksted og satt i en rute fra
Kristiania med anløp i
Konglungen,
Bjerkøya,
Vettre,
Blakstad,
Vollen,
Slemmestad og
Nærsnes. Anløpsmønsteret endret seg noe over tid, men fortsatte i ruten frem til det i 1941 ble rekvirert av tyskerne. I april 1945 kom det tilbake, men nå var rutetrafikken på hell, og skipet fikk bare en mindre oppussing.
Les mer …
Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er
Brunkollen.
(1945)
(
ty:,
Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur
Polizeihäftlingslager Grini) var
den største tyske fangeleiren i Norge under
andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården
Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under
Nordby gård i
Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra
1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire
Sipo og
SD-leire, sammen med
Krøkebærsletta,
Falstad og
Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for
Sipo og
SD i Norge,
Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt
Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården
Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte
Aftenposten at entreprenørfirmaet
Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra
1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.
Les mer …
