Steinindustrien ligger tett langs stranda. Foto: Halvard Hatlen
Steinindustrien på Eide på Nordmøre ble grunnlagt i 1904 av Iver Rasmussen Eide (1874 - 1951). De fleste bedriftene bearbeider stein, til gravminner, bygningsstein eller andre produkter. Flere steder er det også kalk og marmor brudd i fjellet. Eide på Nordmøre har en av Norges største kalksteingruver. Derfra leveres kalk i meget finknust form til celluloseindustrien (papir). Etter bybrannen i Ålesund, natt til lørdag 23. januar 1904, ble det bestemt at byen skulle bygges opp i et ikke brenbart materiale. Det var foranledningen til steinindusrtrien på Eide. Etterhvert ble det levert mye stein til gjenoppbygningen av jugendbyen. Ålesund kirke er bygd med stein fra Eide. Det var bearbeidet krystallinsk marmor fra fjellet i Eide som ble solgt til bruer for vei og jernbane. Men marmoren ble også brukt til forskjellige bygninger rundt om i landet. Les mer …
De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til.
Svanviken arbeidskoloni lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag. Les mer …
|