 Kartutsnittet fra 1800 viser beliggenheten til husmannsplassen Piisud nordøst i Digeren samt naboplassen Tekstebakken. Forbi Piisud passerer «Wey over Östmarken til Gaarden Hovelsrud i Sverige.» Pissut (gnr. 7/24) er en boligeiendom ved innsjøen Digeren i tidligere Vinger kommune, nå i Kongsvinger kommune. Stedet var opprinnelig husmannsplass under storgarden Skinnarbøl. Navnet er antagelig en forvanskning av et eldre finsk navn, og plassen er også ofte benevnt som et finnetorp. Men Pissut kan også være et hækenavn. I kirkebøkene er skrivemåten Pisud mest brukt.
Pisud er forøvrig et vanlig etternavn som sprer seg ut fra India og kommer opp som bulgarsk ved språksøk. Kan det være romani som er opphavet til navnet på denne plassen ved Digeren?
Pisud er nevnt første gang i 1720 da det ble døpt et barn herfra. Foreldrene var Asor Amundsen og Eli Torbjørnsdatter fra Ausbøl. De hadde giftet seg i 1712, og Inger var nesten 40 yngre enn Asor. Vi vet om fem barn i familien: Amund, Anders (1718 – 1738), Kari født i 1720, Ole i 1722 og Ragnhild i 1725. De tre siste var født i Pisud. Hvor lenge denne familie var her, vet vi ikke, men Asor døde på Prestegårdseie i 1749.
I 1729 hadde «Pige» Kersti Jonsdatter fra Pisud datteren Kari til dåpen i Vinger kirke. Hun var ikke gift, men oppga at barnefaren var en svensk underoffiser, Sven Nilsen, som hadde lovet å ekte henne. Det løftet holdt han, og i mars 1730 ble de trolovet og i desember gift. I januar 1736 hadde Sven Nilsen tre saker på tinget i Vinger, to mot landherren Lars Arnesen Ausbøl for overfall, først på Nor tre uker før, så på Svensrud under Skinnarbøl i slåttonna sist sommer da Sven Nilsen etterpå gikk ledig i lengre tid. Tredje saken var mot Jørgen Skansgaarden som sist sommer hadde skjelt ut Sven og beskyldt han for tyveri. Les mer …
 Petter Lillebrænd. Foto: Studentene fra 1915 (1942) (født 16. august 1896 i Nord-Aurdal, død 3. januar 1987 i Gjøvik) var realfagslektor og yrkesskolerektor. Han jobbet ved Gjøvik høyere skole i 30 år (1922–1952), var rektor ved Gjøvik yrkesskole i tretten år (1952–1965) og representerte Venstre i Gjøvik bystyre i 33 år (1929–1959, 1964–1967) hvorav 19 år i formannskapet. Lillebrænd, som hadde befalskurs fra 1916, deltok i felttoget 1940 og ga seinere ut boka I krig langs Begna i 1949. Han skreiv også kapitlet «Skolen under okkupasjonens trykk 1940–1945» i skolens jubileumsbok Fra borgerskole til videregående skole. Her heter det at Lillebrænd selv ble fengslet like etter skolestart høsten 1942, og satt en måned. Les mer …
 Tor Jonsson 1950. Foto: Ukjent. (fødd i Lom 14. mai 1916, død i Oslo 14. januar 1951) var diktar og journalist. Han er mest kjend og lesen som lyrikar, med i alt fire diktsamlingar, den siste utgjeven etter hans sjølvvalde død. Også som prosaforfattar nådde han eit stort publikum gjennom dei blada han publiserte i. Prosatekstene består mest av samfunnskritiske småstykke med ein særmerkt beisk og sarkastisk humor. Sjølv kalla han dei «nesler». Satiren og vreiden rettar seg mot det tradisjonsbundne, klassedelte og ættedyrkande bygdesamfunnet, som han sjølv opplevde som sosialt og mentalt kuande, bakstreversk og inhumant. Med proletær bakgrunn og med ein til dels vanskeleg oppvekst, hadde han kjent dette på kropp og sjel. Slike tema figurerer også i lyrikken, men dei fleste dikta hans krinsar heller om eksistensielle spørsmål knytta til kjærleik, vondskap, liding og død, og fleire av dei kjem nær å uttrykke religiøse kjensler. Det er også innslag av programlyrikk og «stridsdikt», så vel som «ufarleg» naturlyrikk. Og som litteraturvitaren Reidar Djupedal nemner ein stad: «I ein stutt fredsrus våren 1945 gjekk Tor Jonsson og noko frå sin kjende veg og skreiv nasjonale dikt som stikk merkeleg av frå diktinga hans elles.» Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Furnes historielags logo. Furnes historielag er et historielag i Furnes i Ringsaker kommune på Hedmarken. Laget, som ble stiftet 23. november 1930, er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie. Historielagets lover er revidert og modernisert noen ganger, og styret er utvidet fra fem til sju medlemmer. Laget utgir årboka Minner fra Furnes, som siden 1990 har kommet ut annethvert år.
83 personer meldte seg inn i laget i 1930. I mange år har medlemstallet ligget rundt 200, og i 2019 hadde Furnes historielag 210 medlemmer. Laget gir ut årboka Minner fra Furnes. Salg av bøker er lagets største inntektskilde.
Tidligere har utgivelsen av de fire bygdebøkene vært det viktigste. Både leder i laget Alf Jensen og Toralv Bleken-Nilssen som var i gang med å skrive bygdebok 3, ble sjuke tidlig på 1960-tallet. Da begge døde, ble alt arbeid liggende nede fra 1965 til 1967. Det stoffet som var innsamlet av Toralv Bleken-Nilssen til bygdebok 3, gikk tapt. Les mer …
 Tore Ørjasæter som ung mann (1906) Foto: Johan von der Fehr (fødd i Skjåk 8. mars 1886, død på Lillehammer 29. februar 1968) var forfattar. Fyrst og fremst var han lyrikar og dramatikar, men han har også gjeve ut ein roman og to essayistiske reiseskildringar. Enda han levde størsteparten av livet sitt utanfor Skjåk, var han tett knytt til fødebygda. Heimegrenda Bråtå og oppveksten der har gjeve motiv og bilete til mykje av diktinga hans. Sentrale tema i dikt og drama er tilhøvet mellom vilje og lagnad, modernitet og tradisjon, det kreative menneskets fridom og rett til utfalding versus medmenneskeleg ansvar og nestekjærleik. Dessutan utspelar det seg ein kjønnskamp i fleire av hovudverka hans. Dei mest kjende og omtykte enkeltdikta frå Ørjasæters hand er venteleg «Malmfuru», «Elgen», og ikkje minst «Vestland, Vestland» - det siste tonesett av Sigurd Førsund og gjort til folkeeige gjennom Sissel Kyrkjebø si innspeling. Les mer …
 Ivar Blekastad Foto: Ukjent (fødd i Sel 4. oktober 1850, død i Gausdal 20. januar 1936) var friskolelærar, bonde og handelsmann. Han vaks opp i Sel, men budde i Gausdal frå 1875 til sin død. Han blir rekna som ein av pionerane innan den frilynde ungdomslagsrørsla, og arbeidde ivrig for målsaka og fråhaldssaka. Hjå han og i hans famile møttest på ein karakteristisk måte kulturelle og politiske straumdrag frå haugianismen, bondepolitikken, den frilynte rørsla, folkehøgskoleideologien og generell venstrenasjonalisme frå 1800- og det tidlege 1900-talet. Blekastad var fødd og oppvaksen på garden Blekastad rett ved den seinare stasjonsbyen Otta, på austsida av Lågen, i nåverande Sel kommune. Foreldra var gardbrukarparet Ivar Olsen frå Nigard Bu og Guro Syversdotter Hyrve frå Skjåk. Dei hadde kjøpt Blekastad i 1840.Ivar Blekastads næraste familie og slektskrinsen oppover, nedover og til sides, kan seiast å ha danna eit mangemaska kulturelt og politisk nettverk. Det inkluderer haugiansk kulturarv, patriotisk liberalisme og bondeopposisjon tidleg på 1800-talet, grundtvigianisme, norskdom og venstrepolitikk i andre halvparten av 1800-talet og fyrst på 1900-talet. Les mer … | 
.jpg)
_kart_1800.jpg)
