 Portett av orgelbyggeren Knud Olsen. Knud Olsen (født 25. september 1825, død 1898) var orgelbygger i København. Olsen var født på en plass under nordre Mauset i Furnes på Hedmarken. Han ble døpt i Furnes kirke den 23. oktober samme år. Foreldrene hans var ifølge kirkeboka «Inderst Ole Larsen Nordre Mouseth Eier og Hustru Anne Pedersdatter». Faddere var «Lars Eriksen Valsie Eier qd. Hans Andersen Præsts[æter] Eier qd. Anders Jensen Mouset».
Den lille Knud Olsen var dermed ikke født med de beste forutsetninger i livet. En innerst var en leieboer, og selv om det nok fantes velstående innerster, var innersten og hans familie som regel nederst på rangstigen, enda lengre ned enn husmannen. Innerster var ofte håndverkere av ulike slag, og vi kan vel regne med at far til Knud også var det – uten at det er funnet noen dokumentasjon på det. Les mer …
 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer. Les mer …
 Christopher Bruun som frivillig i den danske hæren 1864. Foto: Ukjent Christopher Arnt Bruun (fødd i Christiania 23. september 1839, død i Gausdal 17. juli 1920) var folkehøgskulepioner, prest, samfunnsdebattant og venstrepolitikar. Han har øvd sterk innverknad på den venstrenasjonalistiske rørsla i Noreg, slik det har ytra seg fyrst og fremst gjennom den grundtvigianske folkehøgskulen, den frilynte ungdomsrørsla og i partiet Venstre. Både hans gammaltestamentleg inspirerte teologi og hans sterke engasjement for forsvarssaka vart viktig som inspirasjon for ei viss mannlegdomsdyrkande og folkevæpningsorientert militarisme frå 1880-åra av.
Bruuns bok Folkelige Grundtanker (1878) vart eit ideologisk manifest for desse straumdraga i norsk kultur- og samfunnsliv, og har verka mykje til å forme utbreidde forestillingar om kva det vil seie å vere norsk, og dessutan om kva som i sitt vesen utgjer skilnaden på dei to kjønna. I skuleverksemda si følgde Bruun Grundtvigs og den danske folkehøgskulens pedagogiske idear.
Som teolog og prest heldt han klår avstand til både grundtvigianismen på den eine sida og til pietismen og den johnsonske vekkjinga på den andre sida. Som politikar kom Bruun i opposisjon til den radikale, republikanske delen av Venstre. I 1905 stod han stridt og temmeleg aleine i sitt standpunkt mot unionsoppløysinga.
Christopher Bruuns veg på Lillehammer og Christopher Bruuns gate på Hamar er oppkalla etter han. Bruun er gravlagd i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet er pryda med ei bronsebyste av han. Les mer …
 Folkvang var lærerskolens første tilholdssted. Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar.
Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.» Les mer …
 Kvinnelista publisert i Lillehammer-avisa Dagningen 27. september 1928. Kvinnelista i Skjåk 1928. Til kommunevalet i Skjåk hovudsokn i 1928 vart det stilt ei eiga, rein kvinneliste. Den kom i tillegg til to partipolitiske alternativ, nemleg Bondepartiets liste og «Småbrukernes og arbeidernes liste», som var ei samlingsliste for Venstre/Radikale Folkeparti og Arbeidarpartiet. På båe desse var det oppført berre menn.
Kandidatane på kvinnelista var Guro Tråstad, Tora Bræk, Torø Hørven, Tea Kummen, Live Moen og Ragna Viken Når ein går nærare inn på kven kvar einskild av dei var og kva bakgrunn dei hadde, blir det openbert at dei representerte eit kvinnealternativ på tvers av partipolitiske og sosiale skiljeliner i bygda.Ved valet fekk kvinnelista ei einaste stemme, og den vart forkasta. Dei som stod på lista hadde altså ikkje ein gong røysta på seg sjølve. Ein kunne såleis bli frista til å tolke tiltaket som ein spøk. Les mer …
 Foto: Jensens (Wikimedia Commons) 2008 (SAH) er en regional institusjon innen Arkivverket med ansvarsområde som omfatter Innlandet fylke. Det ble opprettet i 1917 under navnet Stiftsarkivet i Hamar, men endret navn i 1919, da stiftsarkivene fikk den nye betegnelsen statsarkiv. SAH skal primært ta vare på og tilgjengeliggjøre arkivmateriale fra den lokale statsadministrasjonen innen de to fylkene, men tar også i mot bevaringsverdige privatarkiver. Arkivet har i dag ca. 10 000 hyllemeter arkivmateriale, derav 600-700 hyllemeter privatarkiv etter bedrifter, foreninger og enkeltpersoner (ca. 300 enkeltarkiver). Av større privatarkiver kan nevnes brenneriene Løiten, Atlungstad og Strand, bankarkiver og arkivet til Rena Kartonfabrik A/S. Materialet strekker seg fra 1600-tallet til 1990-årene. Les mer … | 
