 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Olafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Olafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til mer lødig underholdning og folkeopplysning.
Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.
Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer …
 Motiv fra Strandgata. Meyergården med tobakksforretningen hadde adresse Lille Strandgate 4. Foto: Ukjent / Riksantikvaren (1905) er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Strandgata, men som frem til 1935 het Lille Strandgate. Fortellingen her handler om området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata.Lille Strandgate var den ytterste av gatene som ble regulert ved Christianias første byutvidelse i 1657, da stattholder Niels Trolle åpnet for bebyggelse i Bjørvika utenfor den opprinnelige strandkanten langs Dronningens gate. Willem Coucheron utarbeidet reguleringsplanen for tre rekker med nye kvartaler, som videreførte reguleringen fra 1624. Skippergaten og Store og Lille Strandgate gikk parallelt med Dronningens gate, og bryggene i forlengelsen av Rådhusgata og Tollbugata ble omdannet til gater etter hvert som strandarealet ble oppfylt og bebygget.Den tidligste bebyggelsen var hovedsakelig av laft eller bindingsverk, med sjøboder ytterst. Brannen i 1708 raserte to kvartaler og deler av de tilstøtende, og alle sjøbodene. Etter brannen ble murtvang innskjerpet i 1714, og fra da av ble laftehus bare tillatt i sjøbodene, mens bygårdene hovedsakelig fikk hus av bindingsverk. Les mer …
 Motiv fra Fred. Olsens gate omkring 1935, kort tid etter at gata skifta navn. Foto: Ragnvald Væring. er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Fred. Olsens gate, men som den gang het Store Strandgate. Fokus her er på området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata. Da Christiania ble etablert i 1624, ble byen lagt tett inntil den daværende strandlinjen som i dag er Dronningens gate. Gatene Skippergata, Fred. Olsens gate og Strandgata fantes da ikke. Disse ble regulert for byutvidelse i 1657 da det ble tomtemangel innenfor byens voller. Stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate. Les mer …
 Ludvig Solum var en av de 10 omkomne i brannen i Kongens gate 20 i Kristiania i 1903. Gravminnet forteller om brannen.
På formiddagen 15. september 1903 brøt det ut en kraftig brann i en moderne forretningsgård i Kvadraturen i Kristiania. Brannen gjorde stor skade på bygningen, og tok 10 menneskeliv. Forretningsgården i Kongens gate 20 var fra 1894 (arkitekt Henrik Nissen). Den hadde forretninger i 1. etasje, og kontorer og næringsarealer i resten av bygningen. Flere advokater hadde kontorer her, blant andre byens senere ordfører Hieronymus Heyerdahl. I 5. etasje hadde fotograf Bjørklund atelier og leilighet. Brannen startet i 1. etasje hos skomaker Jacob Rudolph under brenning av «skosmørelse». Skomakeren ga selv beskjed om brannen, men den spredte seg raskt i bygget. Les mer …
 Informasjonstavlen på Oslo S, juni 2006. Foto: hirotomo t Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er den største jernbanestasjonen i Oslo og Norge. Den ligger ved Jernbanetorget i Bjørvika, og betjener en rekke linjer. Stasjonen er også knyttet til trikke- og bussnettet og T-banen. Stasjonen ble åpnet i 1980, men stedet har en lengre historie som stasjonsområde. Oslo S er en direkte etterfølger til Østbanestasjonen, oftest kalt bare Østbanen. Den var endestasjon for landets første jernbanestrekning Hovedbanen, som ble åpnet i 1854. Det var mye diskusjon om hvor stasjonen skulle ligge i Kristiania. Youngstorget, Grünerløkka og Vaterland var andre forslag, men beliggenheten nær havna var det som ble utslagsgivende. Jernbanestasjonen er utvidet og bygget om i ulike perioder etter dette.
Den første stasjonsbygningen ble tegnet av Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Samtidig med utbygging av stasjonen Østbanestasjonen, ble Jernbanetorget også bygget. I de første årene etter at den ble åpnet, var den kjent som Hovedbanestasjonen. Deler av den er bevart, innebygget i Oslo S. Da Østfoldbanen ble åpnet i 1879 viste det seg at stasjonen var for liten til å få inn den nye banen. I perioden 1879–82 ble derfor stasjonen utvidet ved at det ble reist to nye fløyer og en utvidet toghall tegnet av Georg Andreas Bull. Denne hallen er stort sett bevart, og er nå kjøpesenter under navnet Østbanehallen. I 1921 ble Østbanebygningen forlenget mot øst. Les mer … | 
