 Maleri av Andreas Lauritz Thune (1848–1920) som utviklet bedriften fra en håndverksbedrift til en stor industribedrift. Thunes mekaniske verksted var en stor industribedrift som blant annet produserte landbruksmaskiner, turbiner og lokomotiver. Bedriften utviklet seg fra et smedverksted i Drammen og gjennom tre generasjoner til en stor industribedrift i Oslo med rundt 600 ansatte. Fra 1901 holdt bedriften til på Skøyen og det gamle bedriftsområdet og området omkring har navn etter den.
Bedriften ble startet i 1852 av Halvor Thune etter å ha gått i lære hos sin far Anders Paulsen Thune, opprinnelig fra Luster, og som hadde vært smedmester i Drammen siden 1815. Thunes mek. verksted regnet senere dette som sin opprinnelse, og feiret 150 års jubileum i 1965. Bedriftens symbol var tre smedhammere, som viste til Anders Paulsen Thune, Halvor Thune og Andreas Lauritz Thune (1848–1920), som skapte selve industribedriften.
Les mer …
 Klingenberg avmerket på et kart fra 1860, med den ennå ubebygde Grünings have som nabo mot øst. Dagens Stortingsgata er avmerket med det daværende navnet Drammensveien. , opprinnelig Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger Nationaltheatret og rådhuset i Oslo og ga navn til Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i 1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra 1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til Pipervika fra Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der. Les mer …
Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til mer lødig underholdning og folkeopplysning.
Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.
Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[1] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[2] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[3]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[4] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
 Informasjonstavlen på Oslo S, juni 2006. Foto: hirotomo t Oslo Sentralstasjon (Oslo S) er den største jernbanestasjonen i Oslo og Norge. Den ligger ved Jernbanetorget i Bjørvika, og betjener en rekke linjer. Stasjonen er også knyttet til trikke- og bussnettet og T-banen. Stasjonen ble åpnet i 1980, men stedet har en lengre historie som stasjonsområde. Oslo S er en direkte etterfølger til Østbanestasjonen, oftest kalt bare Østbanen. Den var endestasjon for landets første jernbanestrekning Hovedbanen, som ble åpnet i 1854. Det var mye diskusjon om hvor stasjonen skulle ligge i Kristiania. Youngstorget, Grünerløkka og Vaterland var andre forslag, men beliggenheten nær havna var det som ble utslagsgivende. Jernbanestasjonen er utvidet og bygget om i ulike perioder etter dette.
Den første stasjonsbygningen ble tegnet av Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Samtidig med utbygging av stasjonen Østbanestasjonen, ble Jernbanetorget også bygget. I de første årene etter at den ble åpnet, var den kjent som Hovedbanestasjonen. Deler av den er bevart, innebygget i Oslo S. Da Østfoldbanen ble åpnet i 1879 viste det seg at stasjonen var for liten til å få inn den nye banen. I perioden 1879–82 ble derfor stasjonen utvidet ved at det ble reist to nye fløyer og en utvidet toghall tegnet av Georg Andreas Bull. Denne hallen er stort sett bevart, og er nå kjøpesenter under navnet Østbanehallen. I 1921 ble Østbanebygningen forlenget mot øst. Les mer … | 
.png)
