 Motiv fra Strandgata. Meyergården med tobakksforretningen hadde adresse Lille Strandgate 4. Foto: Ukjent / Riksantikvaren (1905) er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Strandgata, men som frem til 1935 het Lille Strandgate. Fortellingen her handler om området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata.Lille Strandgate var den ytterste av gatene som ble regulert ved Christianias første byutvidelse i 1657, da stattholder Niels Trolle åpnet for bebyggelse i Bjørvika utenfor den opprinnelige strandkanten langs Dronningens gate. Willem Coucheron utarbeidet reguleringsplanen for tre rekker med nye kvartaler, som videreførte reguleringen fra 1624. Skippergaten og Store og Lille Strandgate gikk parallelt med Dronningens gate, og bryggene i forlengelsen av Rådhusgata og Tollbugata ble omdannet til gater etter hvert som strandarealet ble oppfylt og bebygget.Den tidligste bebyggelsen var hovedsakelig av laft eller bindingsverk, med sjøboder ytterst. Brannen i 1708 raserte to kvartaler og deler av de tilstøtende, og alle sjøbodene. Etter brannen ble murtvang innskjerpet i 1714, og fra da av ble laftehus bare tillatt i sjøbodene, mens bygårdene hovedsakelig fikk hus av bindingsverk. Les mer …
Brødrene Guidotti kom fra Lucca i Italia og utvandret til Norge på første halvdel av 1800-tallet. Giacinto Bernardino Guidotti (f. 1802 el. 1803, død 10. februar 1878) og Pietro Natale Guidotti (f. 1808, død 6. juni 1900) er omtalt første gang i 1831. Brødrene hadde sitt verksted i Nygata på Vaterland i Oslo. Guidotti-brødrene var pionerer innen gipsfaget i Norge. Da de startet sin virksomhet var det ikke vanlig med gipsutsmykninger i norske hus. De holdt derfor på med produksjon av figurer og annet nips.Senere fikk firmaet større oppdrag, og firmaet leverte arbeider til både Oscarshall og Det kongelige slott. Les mer …
 Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata 13 i Oslo i 2012. Nasjonalgalleriet i Oslo var opprinnelig en sammenslutning av de tre institusjonene Nationalmuseet, Skulpturmuseet og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen. Museet ble stiftet 1837 under navnet Nationalmuseet og åpnet for publikum i 1842 i et par rom på Slottet, som ennå ikke var ferdig. Seinere ble samlingene flyttet til forskjellige lokaler i byen.
I 1871 bevilget Christiania Sparebank midler til opprettelse av et Skulpturmuseum og det ble plassert i midtbygningen til museet i Universitetsgata 13, da denne delen av huset ble innviet i 1882. I 2. etasje flyttet Nationalmuseet inn, og Kopperstikk- og Håndtegningssamlingen, opprettet 1877, ble installert i 3. etasje.
Bygningen er oppført etter arkitekt Heinrich Ernst Schirmer tegninger i tre perioder. Midtbygningen var fullført 1881, sørfløyen i 1907 og nordfløyen i 1924. De to siste påbygningene ble gjennomført av arkitekt Adolf Schirmer, sønn av Heinrich Ernst Schirmer, som også hadde deltatt i byggingen av den opprinnelige delen. I nordfløyen ble en stor foredragssal plassert. Påbygget med disse fløyene ble i 1926 tildelt Houens diplom for god arkitektur.
I 1903 ble disse tre selvstendige institusjonene slått sammen og museet fikk navnet Statens kunstmuseum fram til 1919 da det endelige navnet ble Nasjonalgalleriet.
Den lengstsittende leder for galleriet er kunsthistorikeren Jens Thiis (1870-1942), som var direktør fra 1908 til 1941. En annen langtsittende direktør var Sigurd Willoch (1903-1991), som satt i stillingen mellom 1946 og 1973.
1. juli 2005 gikk Nasjonalgalleriet inn i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design sammen med Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst. Nasjonalgalleriet ble stengt som museum i januar 2019, og samlingene ble samlet i den nye bygningen for Nasjonalmuseet ved Vestbanen, som åpnet i 2022. Den gamle museumsbygningens skjebne er ikke avgjort (pr. 2023). Les mer …
 Kart over Vaterland fra 1900. Trehusbebyggelse i gult, bindingsverk i oransje og murbygninger i rosa. (tidligere lokal uttale Vatt'land) er navnet på strøkene mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva i Oslo, man kan med andre ord kanskje si at det er den sørvestligste delen av det som i nyere tid gjerne blir omtalt som Grønland.Mot sør grenset strøket til bordtomtene. Da Hovedbanen og Østbanestasjonen kom i 1854 og fortrengte bordtomtene til andre siden av Akerselva, dannet stasjonen og sporområdene avgrensningen mot sør. Samtidig ble Jernbanegata opparbeidet langs jernbaneanleggene fram til Nylandsveien og Akerselva. Denne, samt den parallelle Tomtegata gikk igjennom dagens Oslo Sentralstasjon.
I Amund Hellands verk Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet fra 1917 defineres Vaterland som «strekningen syd-øst for Storgaten og vest for Akerselven, mot syd begrænset af Jernbanetorvet og Jernbanegaten. Til Vaterland regnes imidlertid ogsaa en strækning paa østsiden af Akerselven, hvor Torvhallen og det kommunale slagteri ligger.» Man kan med andre ord regne med at i 1917 omfattet Vaterland områder både på øst- og vestsiden av dagens Vaterlands bru. Les mer …
 Christiania Havn i 1800. Både Krana til venstre og Bernt Ankers Palé til høyre er nevnt i kildematerialet. Maleri av John William Edy, ca 1800 i Christiania begynte 13. juni 1795. Da gikk det rykter i byen om at kammerherre Bernt Anker planla å skipe ut en last med bygg, rug, gryn og erter til Frankrike. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, Spadille. Arbeiderne bordet skipet og førte det til Tollboden. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens rådstue. Til sist friga politimesteren arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom. Les mer …
 Fra oppsetningen Der fliegende Holländer. (1943) , egentlig Deutsches Theater im Norwegen var et statseid tysk teater i Oslo. Det ble åpnet i 1941, og drev fram til 1944. Teateret ble opprettet som et propagandatiltak for å vinne det norske folks hjerter gjennom å spre tysk kultur.
Opprettelsen
Ordren om å opprette teatret kom fra Josef Terboven den 1. januar 1941, etter at han hadde samrådd seg med propagandaminister Joseph Goebbels. Etter et operagjestespill på Nationaltheaterets scene i oktober 1940 hadde Deutsches Theater sin første forestilling samme sted med premiere 22. april 1941, en oppsetning av operetten Fuglehandleren av Carl Zeller.
Filmteaterbygningen
 Balkongen med Terbovens losje bak i midten. (1941) Den 7. juni 1941 åpnet så teatret i egne lokaler i Stortingsgata 16, som tidligere hadde huset Opera Comique (1918-1921), Casino Teater (1921-1928) og deretter Casino kino fram til teateret overtok. Premiereforestillingen var Smilets land av Franz Léhar.
I forbindelse med overtakelsen av disse lokalene ble det utført en del ombyggingsarbeider og oppgraderinger etter den tyske arkitekten H. C. Bartels tegninger. Disse endringene var blant annet et tilbygg til scenen som fylte hele bakgården, endringer i baktrapp og bitrapp og diverse brannsikrende tiltak. Teatersalen fikk dreiescene og utvidet orkestergrav med plass til 60 musikere, og teknikken ble oppgradert. Teatersalen ble ominnredet hvor det blant annet ble innredet en egen salong og losje på balkongen for Terboven.
I 1943 hadde teateret oppsetningen Der fliegende Holländer som var basert på operaen Den Flyvende Hollender av Richard Wagner.
Alle musikerne ved teatret var norske, mens solistene ble hentet fra Tyskland.
Opphør
Teatret ble stengt i 1944 fordi tilbakeslagene i krigen førte til at tyskerne måtte spare inn på all luksus. Kunstnerne som var tilknyttet teateret, ble overført til fronten eller sendt hjem til Tyskland. Les mer … | 
