 Anna Colbjørnsdatter, portrett. (født 1665 eller 1667 i Sørum, død 1736 på Norderhov) var prestekone på Norderhov på Ringerike, og fikk heltestatus da hun under store nordiske krig lurte svenske soldater slik at norske styrker kunne overrumple dem og stoppe frammarsjen mot Kongsberg og Lier.Etter at svenskene hadde satt i gang det første Norgesfelttoget i mars 1716 ble en styrke under oberst Axel Löwen sendt over Hadeland og Ringerike. De hadde to mål: Å falle general Barthold Heinrich von Lützow i ryggen ved Gjellebekk skanse i Lier, slik at det svenske angrepet som var stansa der kunne komme i gang igjen og kutte de dansk-norske forsyningene til den beleirede Akershus festning via havnen i Drammen så snart isen gikk, og deretter å ta kontroll over Kongsberg Sølvverk.
Den 28. mars 1716, sent på kvelden, kom styrken til Norderhov prestegård. Jonas Ramus slet med gikt og var sengeliggende, så Anna Colbjørnsdatter tok imot svenskene. Nøyaktig hva som så skjedde vil vi nok aldri få vite. Det finnes flere versjoner, som kan forenes i to hovedfortellinger: Den folkelige og den offisielle.
Den folkelige versjonen forteller at hun serverte svenskene så rikelig med mat og drikke at de ble kampudyktige. Hun fikk samtidig sendt melding til gården Stein i Hole, der det lå en norsk styrke. De ankom Norderhov klokka tre på natta, og angrep de forspiste og fordrukne svenskene. Det kom også forsterkninger fra Gjellebekk under oberst Johan Wilhelm von Øtken noe senere på natta, og de knuste den svenske styrken fullstendig. 42 svensker falt, omkring 140 ble tatt til fange og resten flykta til Christiania, som var under svensk kontroll. Det som skjedde har blitt kjent som «svenskelaget» - det var laget hun stelte til mer enn slaget som avgjorde saken. Les mer …
 Elever og lærere ved Vestby skole i 1957. Foto: Ukjent (Akershusbasen) , Vestbyskolen, var en folkeskole i Gjerdrum kommune på Romerike. Skolekretsen omfatta Vestbygda. Skolelokalene sto ferdig i 1863, i forbindelse med skoleloven av 1860, som fastslo at bygdene skulle opprette faste skolesteder. I likhet med de andre skolene i bygda var også Vestby utstyrt med bolig, uthus og jordveg til læreren. Skolebygningen på Vestby ble ombygd i 1900 og var i bruk til 1958, da Gjerdrum slo sammen alle kretsene til en felles skole i kommunesenteret Ask. Det gamle skolehuset på Vestby står fortsatt. Les mer …
 Skedsmo og Egeberg Bruk i 1952 Skedsmo & Egeberg Bruk stod ferdig i 1941. Konjunkturene i trelastnæringen bedret seg i de første krigsåra, og derfor bygde eieren Henry Johansen (1883–1946) et nytt sagbruk med dette navnet. Bruket sto ferdig til skuren i 1941 på det gamle området til Egeberg Brug. Johansen hadde tidligere eid Skedsmo Dampsag & Høvleri og Egeberg Brug.
Moderne maskiner med elektrisk drift ble installert. Dessuten ble det slutt på den gamle plankebæringen fordi et elektrisk lokomotiv sørget nå for all transport på sagtomta, og elektriske heisekraner stablet trelasten. Moderniseringen førte til at tallet på arbeidere gikk ned sammenliknet med antall arbeidere på de gamle Skedsmo- og Egeberg-brukene. Derimot var de ansatte sikret et mer stabilt og langvarig arbeid enn tidligere.
I 1942 ble det ved sagbruket oppført en impregneringsfabrikk som fikk navnet Henry Johansen Ltd. A/S Impregneringsverk. Grunnen var et stadig økende behov for impregnerte trematerialer. Bygget ble kostbart, men lønnsomt. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer … | 
