Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Les mer …
Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.
Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget. Les mer …
 «...det [ble] ble funnet omtrent 70 mann som lå utenfor dørene til Hallvardskirken» (fra Håkon Håkonssons saga). Her ved Hallvardskatedralen sto de hardeste kampene under slaget. Foto: Helge Høifødt (2009) Slaget om Oslo 1240 var det siste slaget i borgerkrigstida i middelalderen. Det sto den 21. april 1240 i og rundt Oslo mellom styrkene til kong Håkon IV Håkonsson og hertug Skule Bårdsson, og endte med fullstendig nederlag for hertugen. Etter slaget kunne Håkon rydde den siste tronkreveren av veien, og innbyrdersstriden som hadde herja siden 1130 var endelig over.
Den viktigste kilden til kunnskap om slaget er Håkon Håkonssons saga. Ettersom dette var et bestillingsverk kan man ikke regne med at det er en objektiv beretning. Det som er av stor verdi er at det nevnes mange steder i Oslo, slik at man får et godt overblikk over byens geografi. I artikkelen er dagens stedsnavn satt inn mange steder for å gjøre det lettere å følge slagets gang. Les mer …
 Martha og Jens Fodstad gifter seg (ca. 1935). Bryllupsfesten ble holdt hjemme i Nyland, der Martha bodde fra 15-årsalderen. Brudeparet flankeres av foreldrene hennes. Foto: Familiealbum (født Bredli 7. august 1897 i Østre Toten, død 13. mai 1985 i Oslo) var husmor.
Hun vokste opp i Nordlia, som datter av Ingeborg og Johan Fredrik Bredli (1869-1947). Bredli-familien bodde først i Smedstuggun, en plass under garden Breili (Bredli), men rundt 1912 kjøpte de småbruket Nyland. Bredli-folka tilhørte indremisjonsmiljøet i bygda, og Martha ble medlem av Nordliens K.U.F. I 1918 satt hun som styremedlem i foreninga. Martha var også aktiv i avholdslosjen Nordliens Haap.
Hun gifta seg rundt 1935 med den 11 år eldre jernbanekontoristen Jens Maurits Fodstad (1886-1945), født på Toten, men bosatt i Oslo. Martha og Jens Fodstad, som ikke fikk noen barn, bodde i ei leilighet i Schweigaards gate 58 i Gamlebyen. Denne overtok de etter Jens' mor Johanne.
Martha Fodstad var enke i 40 år. Mannen døde alt i 1945, mens hun levde til 1985. Hun var åndsfrisk til det siste og satt i mange år som medlem av menighetsrådet i Grønland menighet. Martha Fodstad var også glad i å reise, ikke minst med tog, som hun gjorde gratis fordi mannen hadde vært jernbanemann. Mot slutten av livet fikk hun grønn stær og ble nærmest blind, og derfor bodde hun de siste åra på Blindemisjonens hvilehjem i Ullevålsveien. Les mer …
 Fra Øver-Kallrustad, der Oskar Fodstad var pleiesønn. Oskar står trulig som nr. 2 fra venstre, mens søstera Julie sitter foran. Bildet er tatt på 1940-tallet. (født 10. august 1894 i Østre Toten, død 30. september 1959 i Oslo) var i ei årrekke ansatt ved Botsfengselet i Oslo. Han var først oppsynsbetjent, deretter verksassistent, men avanserte til slutt til verksmester. Da fengselet i 1951 feira sitt 100-årsjubileum, ble Oskar Fodstad overrakt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Han var født på Østre Toten, som sønn av Otto (1849-1919) og Johanne Fodstad (1858-1944). Familien flytta til Vålerenga i Kristiania, der faren dreiv som manufakturagent, men Oskar vokste delvis opp som pleiesønn hos tanta og onkelen på Øver-Kallrustad i Nordlia på Toten. Her var han ei stund medlem av avholdslosjen Nordliens Haap, der også søskenbarna Hans og Helga på Kallrustad var aktive. Les mer …
 Oslo bispegård Foto: Vidar Iversen er Oslo bispedømmes kontor- og representasjonsbygg og har adresse St. Hallvards plass 3, til tross for at den ikke lenger ligger til denne plassen. Frem til midten av 1980-årene var den også biskopens residens. Den ligger i Gamlebyen, på stedet hvor Olavsklosteret stod i middelalderen, og er delvis fra 1600-tallet.
I 1523 ble Bispeborgen skadet under et svensk angrep på Oslo. Etter reformasjonen ble den gitt til borgerne til nedrivning, men de tre første biskopene (Hans Rev, Anders Madssøn og Frants Berg) bodde der allikevel. I 1554, mens Berg var biskop, kom borgen på private hender, og han begynte byggingen av en ny bispegård i østfløyen av det nedlagte Olavsklosteret. Biskopen flyttet over til restene av Olavsklosteret allerede i 1554, men først i 1624 kunne man begynne ombyggingen av østfløyen.
Ved bybrannen året etter klarte bispegården seg. Etter mer enn to århundrer med dårlig vedlikehold, reparasjoner og ombygninger ble det i 1860 besluttet å rive den. I 1874 ble den lagt ut for salg, men i 1882 bestemte Stortinget at middelalderdelen skulle bevares. Resten ble revet, og 1883– 1884 ble en nygotisk bygning tegnet av Henrik Thrap-Meyer reist. Les mer … | 
