 Portrett av Dagmar Lahlum 1923-1999. Hun var norsk dobbeltagent under andre verdskrig. Foto ved ukjent/MI5 - UK National Archive declassified. (født 10. mars 1923 i Sørumsand, død 28. desember 1999 i Oslo) var en landssvikdømt kvinne, som under andre verdenskrig arbeidet som dobbeltagent for den britiske etterretningen MI5. Dagmar Lahlum var ei av flere motstandskvinner som aldri fortalte noen om innsatsen sin i motstandskampen under andre verdskrig. I tillegg til dette måtte Dagmar Lahlum leve resten av livet sitt med stempel som landssviker og tyskertøs, uten at hun noen gang gjorde forsøk på å rette opp dette inntrykket. Først i 2007 kom historien hennes fram da det ble skrevet to britiske biografier om Eddie Chapman der også Dagmar Lahlums rolle under krigen ble omtalt. Les mer …
 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Eidsvoll folkehøgskole, som ble tatt i bruk som internat for gymnaset etter at ny undervisningsbygning stod klar i 1926. lå på Vilberg i Eidsvoll. Skolen var i virksomhet fra 1922 til 1967. Den var et av i alt tolv landsgymnas i Norge, og det eneste på Østlandet før krigen. Fra første stund oppstod det strid rundt gymnaset. Det gjaldt spørsmålet om målform, som var et stridsemne helt fra etableringsfasen. I 1930-åra var det uro omkring noen gymnasiaster som demonstrerte tilslutning til Nasjonal Samling, og under okkupasjonen fikk skolen rykte for å være et «NS-gymnas», blant annet ved at rektor sluttet seg til Quislings parti. På 1950-tallet ble Eidsvoll landsgymnas kjent nærmest som en eliteskole, med mange seinere landskjente personligheter som elever.
Les mer …
 Camilla Collett var den første kvinnen som skrev om kvinnesaken i offentligheten. Camilla Collett (født 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Kristiania) var forfatter og feminist. Hun var den første kvinnen som skrev en samfunnsrefsende roman. Det meste av forfatterskapet brukte hun til å vise skjevhetene i samfunnet, og da spesielt forholdet mellom menn og kvinner.
Camilla Collett hadde en god og trygg oppvekst på prestegården på Eidsvoll. Hun var farens øyensten, og han greide ikke å nekte henne noe. De foretok reiser sammen, og han sørget for at hun fikk en mye bedre utdannelse enn det som var vanlig for kvinner på den tiden.
Småpiker skulle gjerne være pyntedokker og sitte stille med hendene i fanget. Dette er langt fra en beskrivelse på Camilla Collett. Hun var veldig god til å gå på stylter, og til manges forundring gikk hun opp prestegårdtrappa på stylter som ingenting. Noen ganger gikk det ikke så bra med henne.En gang akte hun på holka ned mot elven sammen med lillebroren Oscar. Hun tok han på fanget og akte i full fart. Det gikk bra med broren, men Camilla fikk et gjenklistret øye og ble forslått. Les mer … | 
