 Hovedbygningen på Storgården («Schønninghuset»). Den eneste bygningen som fortsatt står på den største eiendommen på øya. I dag eid av Staten v/Miljødirektoratet. Restaurert utvending de siste årene i regi av foreningen Hjartøyas venner. Tidligere skal bygningen ha vært gulmalt (mulig okergul) og hatt rød teglstein til taktekke. Foto: Oskar Kristiansen (2020) Hjartøya er ei øy i Steigen kommune i Nordland. Øya var tidligere bebodd, men ble fraflyttet i 1963. Hjartøya ligger ved innløpet til fjorden Nordfolda. Øya har et areal på ca. 8,6 km² og høyeste punkt er Grønlikollen på 239 moh. Ved Hjartøya er der flere mindre holmer og skjær. De største av disse er Måsøya, Svinøya og Helløya.
Hjartøya ligger langt sør i Steigen Kommune. Hjartøya ligger i munningen til fjorden Nordfolda og sundet på østsida av øya kalles Mulfjorden. Hjartøya ligger på det nærmeste ca. 2,5 kilometer fra fastlandet og avstanden er omtrent lik til begge sider, med Mulen i øst og Foldstranda i nordvest (begge i Steigen). Øya har et areal på ca. 8,6 km² og er omtrent 6 kilometer lang og 2,3 kilometer bred på det bredeste. Les mer …
 Hans Marenius Mikelborg Foto: Ukjent. Utlånt av Historiegruppa i UL Haapet/UL Yggdrasil, Tovik. (født 8. april 1851 i Tovik i det som den gang var Trondenes kommune og seinere ble Skånland kommune, ble fra 1. januar 2020 Tjeldsund kommune, død 7. november 1933) var politiker. Han representerte først Venstre, seinere Arbeiderpartiet. Han var sønn av Tarald Andreas Giæver Mikelborg og hustru Maren Maria Eliasdatter, som hadde bygslet seg en husmannsplass. Hans Mikelborg ble gift med Hansine, født 13. april 1851, død 24. desember 1933, som var datter av Simon Christian Kildal Harr Rasmussen, Renså og Johanne Hansdatter fra samme sted. De kjøpte husmannsplassen, og han ble herredsstyremedlem i 41 år. I 1894 ble han innvalgt på Stortinget på Venstres liste i Tromsø amt. Han fikk også tre perioder som ordfører i Trondenes herred. For sitt uegennyttige samfunnsengasjement ble han vist stor heder. Les mer …
 Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925) Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Første malmutskipning fra Narvik, 1903. Damplokomotiv med malmvogner på kaia og dampskip som lastes. Foto: Thorstein Eliasson Brændmo, Nasjonalbiblioteket (født i Meråker i 1838, død i Stanley, Wisconsin, 28. september 1912) var fotograf. Han virket i Nordland fra omkring 1870 til 1904, og deretter i USA. Brændmo fotograferte særlig utendørs, med motiver fra hverdags- og arbeidsliv. Mange fotografer har gått i lære hos Brændmo, som hadde atelierer flere steder i Nordland. Det var særlig arbeids- og hverdagsliv Brændmo spesialiserte seg på. Blant annet dokumenterte han utbyggingen av Ofotbanen og gruvearbeid i Sulitjelma. Flere av Brændmos bilder er senere kopiert av andre fotografer og utgitt for å være deres egne. Han utga sine beste bilder som serien Norske prospekter, med motiver fra blant annet Bodø, datert 1885, Svolvær 1898 og Narvik 1897 og 1904. Antakelig tok han mesteparten av arkivet med seg da han emigrerte til USA. Les mer …
 Nils Grotnes ca. 1950. Foto: Ukjent (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945. Les mer …
Stiftsmøte for Haalogaland bispedømme i 1923 ble initiert med en målsetting om å få gjennomdrøftet Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922, som så å si hadde vært i bevegelse fra 1889. Veien fram hadde vært lang og spekket med dramatikk. Nasjonsbyggere, konservative og revolusjonære kom tidvis både i et fruktbart og idemessig samvirke, men prosessen var nok mest preget av kampen om samfunnsmakten og den idemessige utforming av grunnskolen. Da normalplanen var vedtatt ble det debatt – en debatt som i stor grad ble styrt av kirkas folk. Det som ble hovedsaken nå var planens forslag om å senke timetallet i kristendomsfaget. Les mer …
| 
