 Brumunddal sett fra vest. Foto: Mahlum (2007) , lokalt kjent som «Dala», er et tettsted i Ringsaker kommune, bystatus fra 1. januar 2010. Det er administrasjonssenter og servicesentrum i kommunen, og hadde 9723 innbyggere i 2016. Byen ligger på begge sider av elva Brumunda, som den også har fått navnet sitt fra, og som historisk sett var grensa mellom Veldre i Ringsaker og Vang, senere Furnes. Elvenavnet «Brumunda» kommer av brim, som betyr «brenning, bølgebryting», og navnet kan derfor bety «elva som bruser, skvulper».
Historisk sett var dette et jordbruksområde som også hadde mye næringsvirksomhet, særlig knyttet til kverndrift og sagbruk. Mange av disse lå langs Kvernveita, et sideløp til Brumunda. Brumunddal som tettsted vokste fram etter at Dovrebanen ble åpnet fra Hamar til Tretten i 1894, og i den følgende tida vokste det fram mye næringsvirksomhet her, blant annet ble Huseby meieri stiftet i 1898. Etter hvert vokste bebyggelsen på begge sider av elva, og byen ble et naturlig midtpunkt for store deler av tre kommuner: Ringsaker, Furnes og Nes. Brumunddal som sentrum var således en viktig grunn til at Ringsaker ble samlet til storkommune i 1964. Senere har også Europaveg 6 blitt anlagt langsmed tettstedet. Brumunddal ligger under Brumunddal/Veldre sokn, og Brumunddal kirke ble innviet i 1965.
Brumunddal har en del industri med tilknytning til jord- og skogbruk, særlig trevareindustri, møbelindustri og næringsmiddelindustri. Videre finnes det konfeksjons- og maskinindustri, særlig produksjon av landbruksmaskiner og landbruksutstyr. Et eksempel på dette er Globus Maskinfabrikk, som ble etablert i 1911. Les mer …
 Åker. Foto: Cato Edvardsen (2006). (gnr. 7/1) er en gard i Ridabu i Vang på Hedmarken, nå Hamar kommune. Den er en av de eldste gardene i Hedmark, med rundt to tusen års bosetningshistorie. I yngre jernalder og vikingtid var Åker et maktsentrum, ei rolle som Hamarkaupangen tok over i 1046. Det rike Åkerfunnet bærer vitne om hvilken betydning stedet har hatt. I nyere tid har Åker vært adelig setegard, og hørt til blant andre Georg Reichwein, oberst Jacob v. Bülow (1636-1686) og dennes enke Anne Cathrine Samuelsdatter Thrane (død 1712), sistnevntes svoger Giord Andersen (1651-1720), Jørgen Otto Brockenhuus og Peder von Todderud. I etterkrigstida hørte garden til Forsvaret, og i dag forvaltes den av Statsbygg. Eiendommen er i dag på totalt om lag 161 mål. Opprinnelig var den mye større, men det meste er blitt fraskilt til boligfeltet på Ridabu. Gardsanlegget består av tolv bygninger, hvorav fem er fredet både innvendig og utvendig, og fjøslåven utvendig. I tillegg har garden et stort hageanlegg med karpedam.
Navnet Åker kommer av norrønt Akr, «åker». Denne typen usammensatte gardsnavn er blant de eldste vi har i Norge. I Fagrskinna er garden nevnt som Akr, i Morkinskinna som Skjaldarakr. Les mer …
 Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra.  Ruinene av bispeborgen med Storhamarlåven i bakgrunnen. Foto: Jensens (2008). er en vanlig betegnelse på middelalderens Hamar. Kaupangen lå hovedsakelig på Domkirkeodden, som igjen ligger i området Storhamar.
Det er usikkert når byen ble anlagt, men arkeologiske funn og historiske kilder antyder at det skjedde rundt tiden for kristningen av Norge, mot slutten av vikingtiden. Det eldste funnet er et myntfunn fra Helgelandsmoen på Ringerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene er merket med Haralds rex, og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Førstnevnte er den kongen som klarte å legge Hedemarken varig under Norge, og det er naturlig at han ville samle handelen her for å ha kontroll med den. Sistnevnte er antakelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.I 1152 ble Hamar bispesete i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge, noe som nok gjenspeiler at kaupangen hadde vokst i betydning de foregående hundre åra. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt. Året etter ble også Hamar katedralskole opprettet som presteskole for bispedømmet. Hamar ble med dette etter hvert et geistlig sentrum, og det lille samfunnet som var her var sannsynligvis avhengig av kirka. I tillegg til katedralskolen fikk kaupangen kloster og hospital med egen kirke, og ble sete for lagmann og sysselmann. Les mer …
 Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … | 
