Gunhild Helene Ugland (født 11. februar 1877 på Lille Augland i Nedenes i Froland kommune i Aust-Agder, død 1. august 1940 på Borås Lazarett i Västergötland i Sverige) var utdannet lærerinne, men «hoppet av» og ble sosialistisk agitator. Som så ble hun den første som tok seg fram til gruvebyen Sulitjelma, og implisitt; den første – og eneste sosialistiske agitator som greide å holde foredrag i «Lapplands Helvete». Men hun var også vår første kvinnelige arbeiderdikter. Hun var dessuten den som skrev prologen til kvinnenes første 17. mai-tog, og hun ble styremedlem i det første sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Hun holdt innledning, som norsk gjest på en av Skandinavias første sosialdemokratiske kvinnekonferanser – i Sverige. Her ble hun også valgt til konferansens referent.
Hvorfor kjenner vi henne ikke da? Kan hende fordi hun virket i Norge i bare noen få år – før hun gjorde svenske av seg. Det er nok også en av grunnene til at det er skrevet mer om henne i regi av svenske sosialhistorikere, enn det er blant norske kolleger. Standardverket om henne kom på Falken Forlag i 1991, av Eyvind Viken. I tillegg skriver Martin Nag om henne i verket Glemte arbeiderdiktere fra 1975 og i en artikkel han betegnende nok kalte «Arbeiderskribenten» Les mer …
 Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925) Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
Sanna (også Sande, av gno. hankjønn flertall Sandar; oppr. Træna, av gno. Þriðna; nl. Traen oog; nylat. Trinacia) er en gård i Træna kommune, Nordland. I middelalderen var Sanna hirdmannssete med egen kirke. I tidlig nytid ble Sanna bebodd av fiskerbønder, og var i tillegg styrmanns- og skippersete. Enda senere kom det skole, handel og post. Sanna med farvann er del av NATOs kystradarsystem.
Gården omfatter øyen Sanna, som er tre kvadratkilometer stor, samt hundretalls holmer og skjær. Fra Søholmen med Træna fyr i sør til Kangvadskjæran i nord strekker gården seg to mil (elleve nautiske mil). Karakteristisk natur har gjort Sanna til en av Helgelands severdigheter. I et ellers flatt øyrike stiger Trænfjellan 338 meter opp fra havet, noe som gjør at gården sees på lange avstander. Herunder er Trænstaven et viktig landemerke langs nordfarleden. Øyen er for øvrig kjent for rundt tjue hellere og grotter, blant andre Kirkhellaren. Også hvite sandstrender, rullestensfjære og jettegryter bidrar til øyens påståtte mystikk. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
 Nils Grotnes ca. 1950. Foto: Ukjent (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945. Les mer … | 
