 Gravminne, Haslum kirkegård. Johan Martin von der Fehr (født 13. desember 1888 i Bergen, død 27. mai 1969 i Bærum) var sogneprest.
Han var sønn av Oluf Andreas von der Fehr og Anna f. Lem, og var født og oppvokst i Bergen. Etter cand.theol.-graden i 1916 var han stiftskapellan i Oslo bispedømme, fra 1920 sogneprest i Sirdal.
Han kom så til Indre Østfold som sogneprest i Rødenes og Rømskog fra 1924, og i Trøgstad fra 1935. Han ledet Rødenes skolestyre, deltok i «alt kristelig og socialt arbeide» blant annet som kretsleder i Norges kirkelige landslag (1929–1934) og leder i lokale menighetsråd. Fehr var også mye brukt som foredragsholder, og som sangforfatter med «en lyrisk åre».
Han var gift med Signe f. Leifner og bodde i Bærum. Fra 1948 til pensjonsalder var han sogneprest i Strømsø kirke. Han døde 80 år gammel og er begravet på Haslum kirkegård. Les mer …
 Den daværende Haslum stasjon på Bærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon. (1924-1929) er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. Banen inngår fra 2016 i T-banens linje 3 med Østensjøbanen som har Mortensrud stasjon som endestasjon i den andre enden, en strekning på nesten 31 km. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt. Les mer …
 Åse Gruda Skard . Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1923: biografiske opplysninger m.v. samlet til 25-års jubileet 1948 (utgitt 1950) (født Grude Koht 2. desember 1905 i Kristiania, død 13. august 1985 i Bærum) var utdannet psykolog, en pioner innen moderne, ikke-autoritær barneoppdragelse, kjent i samtiden gjennom en rekke bøker, artikler, foredrag og opptredener i radio og fjernsyn. Hun var dosent i psykologi ved Universitetet i Oslo mellom 1947 og 1973, og i mange år leder for Psykologisk institutt. Åse Gruda Skard var datter av professor i historie, utenriksminister Halvdan Koht (1873–1965) og lærer Karen Elisabeth Grude (1871-1960), og ble gift i 1933 med litteraturhistoriker, senere professor Sigmund Skard (1903-1995). De fikk fem barn; tvillingene Målfrid Grude Flekkøy (1936-2013), som var psykolog og landets første barneombud, og pedagog, politiker og embetskvinne Torild Skard (f. 1936), tvillingene Halvdan Skard (f. 1939), politiker og mangeårig leder for Kommunenes Sentralforbund og arkitekten Åsmund Skard (f. 1939), samt psykologen Anne Skard (f. 1945). Hun var søster til diplomaten Paul Gruda Koht (1913-2002), og svigerinne til blant andre professor Eiliv Skard (1898-1978). Les mer …
 Hartvig Caspar Christie. Foto: Faksimile fra Studentene fra 1910 (1935). (født 25. november 1893 i Hornnes i Aust-Agder, død 21. mars 1959) var prest og Høyre-politiker. Fra 1938 til 1953 var han redaktør i Norsk Kirkeblad, og han skreiv flere bøker om kristendom og norsk kirkeliv. Prost Christies vei på Hosle i Bærum er oppkalt etter han. Christie vokste opp i Bygland i Setesdal, som sønn av overrettssakfører, seinere fogd og sorenskriver, Honoratus Bonnevie Christie (1861-1942) og Johanne Amalie f. Paulsen (1861-1904). Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer … | 
