Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge.
Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen. Les mer …
Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.Overfylt tog ut fra Oslo vestbanestasjon, masse julegjester på veg hjem til sine. Jeg plasserte kofferten min borte i en krok, og tok plass på den. Så satte toget seg i bevegelse. Langt borte over åsene i vest, kastet dagen sitt første lysskjær, mens vi kjørte forbi alle de kjente, små stasjonene utover til Sandvika. Her kommer dagen, brytende den mørke natten. En blank vinterdag med kulde ser det ut til å bli. I kupeen ved siden av har noen tatt frem en reisegrammofon, mens skjess og valser skiftes annen hver gang. Lenger borte står noen og tar juledrammen, mens i et annen hjørne står et forelsket par og småprater. Det er kanskje første juleturen de har sammen?
Jeg skulle treffe en Skiensgutt på toget, men har ennå ikke sett noe til ham. Får se på Drammen stasjon, så han får de magasinene jeg har tatt med til ham. Stakkar, det er ikke godt å være arbeidsløs, især en julaften. Jeg liker meg dog best alene. Sitte her å se på folkelivet. Det er ikke alltid man liker å prate, aller minst på veg hjem en julekvell.
"Drammen stasjon. Åtte minutter!" Konduktørens rop lyder så selvsikkert, i motsetning til alle de nervøse, påtrengende passasjerer som skal av. Jeg lister meg ut, og i fullt firsprang til restauranten. ½ øl smaker godt, mens jeg ser meg rundt etter kjente. Det er ingen å se. Begriper ikke hvor Nilsen er, kan ikke finne ham, selv om jeg går langs hele vognrekken, speidende, hutrer og fryser. Les mer …
 Jakob Naadland. Foto: Ukjent (født på Roaldsøy, Hetland den 30. mars 1870, død 1957) var lærer. Han tok artium i Stavanger som 20-åring og året etter «andreeksamen». Han tok «tilleggsprøva» til lærereksamen ved Seljord lærerskole i 1894 etter å ha arbeidet et par år som lærer i Høyland. Deretter begynte han som medlærer hos Viggo Ullmann ved folkehøgskolen og lærerskolen i Seljord. Våren 1901 reiste han fra Seljord og startet folkehøgskole i Ryfylke. Da Ullmann ble utnevnt til amtmann i Bratsberg i 1902, ble han oppfordret til å komme tilbake og overta som styrer av Telemarks høgskole. Han brukte livet sitt ved denne skolen. Det var trange økonomiske kår, og etter en opprivende strid flyttet Naadland med skolen til nabokommunen, Kviteseid. Les mer …
 Hegnin, Seljord. Foto: Anne Brit Borgen. (født 17. juli 1801 i Heddal, død 1855 i Christiania) var prestedatteren fra Heddal i Telemark som ble den første store folkevise- og folkeminnesamleren i Norge. Moren hennes var Helle Margrethe Neumann, som var andre kona til sokneprest Johannes Crøger i Heddal. Han var en opplyst og særpreget prest som både var veltalende og omstridt. Han hadde et stort bibliotek, og brukte kunnskapene sine både til å hjelpe syke, og vaksinere mot kopper. Det var moren som hadde undervist Olea i sang og musikk.Det er trolig at Olea hadde det første møtet med folkekulturen i sitt barndomshjem.
Samlerarbeidet til Olea gikk for seg i flere bygder. På egen hånd begynte hun å samle gamle folkeviser og -melodier. Disse kom senere til å ugjøre en del av Ludvik Mathias Lindemans og Magnus Brostrup Landstads arbeider. Hun har skrevet ned toner og hentet folkekultur i Heddal, Morgedal, Kviteseid, og Seljord. Det var hun som hadde samlet mange av folkevisene i Landstads «Norske Folkeviser» som han gav ut i 1853, men hun ble bare så vidt nevnt i forordet. Ingen leverte mer melodimateriale til Lindemans « Norske fjeldmelodier» enn hun. Her er hun kilde til de mest kjente balladene som : « Liti Kjersti og Bergekongen», « Falkvor Lommansson» og « Åsmund Frægdegjeva». Crøger skrev ned tonene ved hjelp av salmodikon-notasjon. Vi vet at hun kunne lese noter, men hun kunne kanskje ikke skrive noter? Eller, hun mente at melodiene ble mer allment tilgjengelige på den måten. Olea underviste i sang på Kviteseid Seminar. Les mer …
| 
