 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
 Søndre Skjetten gård fotografert rundt 1900. Foto: Ukjent/MiA Skjetten nordre (g.nr. 74) og søndre (g.nr. 76) er to matrikkelgårder i Skedsmo. Skjetten ligger vest for Lillestrøm, omtrent der Nitelva renner ut i Øyeren. Vest for Skjetten ligger Skjettenkollen.
Herredsstyret i Skedsmo kjøpte Søndre Skjetten for 31 000 kroner i 1911 med det formål å utparsellere arealene til boligformål. Allerede året etter ble det solgt 23 parseller av gården, og utparselleringa fortsatte siden. Låven ble revet, men hovedbygningen ble restaurert i 1916. Les mer …
 Skedsmo kirke i 2008. Foto: Stig Ervland Skedsmo kirke ble bygget omkring 1200, og viet til Olav den hellige. Den ble ombygget i årene fra 1858 til 1864. Endringene ble såpass omfattende at den gikk over fra å være langkirke til å bli korskirke. Den gamle kirken er omtalt i Biskop Eysteins jordebok og i Diplomatarium Norvegicum 15. oktober 1325.
Den eldste delen av kirken er utvilsomt det eldste nåværende byggverk i Skedsmo kommune. Kirken ligger vakkert til med fritt utsyn til alle himmelretninger, og kan sees fra store deler av kommunen. Beliggenheten er nok ikke tilfeldig. Det er funnet spor som kan tyde på at det før steinkirken ble bygget, har stått en trekirke på samme sted. Under restaureringen av Skedsmo kirke i årene rundt 1860 ble det nemlig funnet rester av en gammel trekirke. Denne trekirken var antagelig bygget av kong Olav etter slaget ved Nitja i 1022. Ved innføringen av kristendommen i Norge var det vanlig at de hedenske offerstedene ble revet, og kirker ble bygget på samme sted. Alle oldtidsfunn i området tyder på at det i hedensk tid var et offersted der kirken ligger. Les mer …
Strømmen Staal ble opprettet i 1902 av Nils Claus Ihlen som en egen avdeling under Strømmens Værksted. Bedriften var det første stålstøperiet i landet. Her var alt utstyr og kompetanse innført fra Frankrike – alt fra støpesand til verksmesteren og produksjonsmetoden (Tropenas). Hovedproduktene fra stålstøperiet var utstyr til skipsbygging; rorstammer, stevner og propeller og løpehjul og turbindeler til vannkraftutbygging, foruten alt støpegodset til bedriftens vognfabrikk. Støperiet var fra starten kullfyrt, men ble fra 1925 fornyet ved at man tok i bruk elektrostålovner.
Støperiet ble anlagt på motsatt side av Sagelva der Lerdal sag hadde stått tidligere. Allerede første driftsåret ble det første helstøpte produktet levert: en akterstevn til en båt på 2000 tonn. Dette var en stor triumf for den industrielle virksomheten i landet. Deler til skipsbygging ble bedriftens hovedprodukt, men det ble også levert mange vannturbiner (se foto) til kraftutbyggingen. Les mer …
 Skedsmo Sparebank som ble opprettet i 1865, fikk sitt eget lokale i 1930. Fotografi fra 1940. Foto: Oscar Pedersen ble opprettet 7. oktober 1865. Det var Skedsmo kommunestyre som i 1862 besluttet at det skulle opprettes en sparebank, og at midlene som kom inn ved at bygdas kornmagasin ble solgt, skulle utgjøre bankens grunnfond. Det fantes 23 sparebanker i Akershus fylke da banken ble satt i drift. Samfunnsutviklingen i 1950- og 1960-åra krevde endringer i sparebankstrukturen. En ny sparebanklov kom i 1961, flere innstillinger til endringer forelå og nå begynte sparebanker å slå seg sammen. I 1974 gikk Skedsmo Sparebank inn i Oslo og Akershus Sparebank og i 1996 i SpareBank 1 Alliansen som er et banksamarbeid mellom SpareBank 1-bankene i Norge. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer …
 Frederik Ingier (1805-1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Frederik Ingier (født på gården Måstad i Ullensaker 11. februar 1805, død 28. juni 1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Han var sønn av major Christopher Ingier (1756–1825) og Karen Schjeldrup Hals (død 1843), og var bror av Gjerdrum-prest Theodor Christian Krohg Ingier (1796-1874) og oberstløytnant Knud Martin Hals Ingier (1794–1871). Ingier ble gift i 1826 med Sara Charlotte Ording (født 28. september 1804) fra Skien. Paret fikk seks barn.
Ingier ble uteksaminert fra Christiania Katedralskole i 1822, og ble teologisk kandidat i 1825. I 1826 ble han kateket i Skien og førstelærer ved borgerskolen der. Han ble i 1831 sokneprest i Vinje, i 1839 i Ramnes og i Skedsmo i 1849. I 1859 ble han prost på Nedre Romerike.
Ved siden av preste- og prosteembetet utførte Ingier omfattende studier i patristikk (studium av kirkefedrene). Han ble karakterisert som en av tidens mest lærde prester. Les mer …
 Panikkdagen 10. april 1940 på Lillestrøm - flere av de som delte sine minner om krigen snakker nettopp om frykten for bombing. Foto: Ukjent/Akershusbasen I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene.
Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.Astrid Bakkefjord (f. 1932):
Vi evakuerte til Gjerdrum på et nedlagt lite gårdsbruk. Der var det trist for meg med bare voksne mennesker, med mor som var syk, som bare lå i sengen og en bestemor og en tante. Resten av farnilien var hjemme på Strømmen for å være i arbeid. En gang i uken kom min eidste bror til oss, da ble det en tur i butikken. Det var langt å gå. Det var en stor opplevelse. Les mer …
 Akershus Arbeiderblads lokale i 1930-åra. Foto: Akershus Arbeiderblad/Akershusbasen. er en oversiktsartikkel om det livlige avismarkedet i Lillestrøm og omegn. Av oversikten nedenfor går det fram at mange av avisene hadde kort levetid. Dette var ofte aviser som oppsto av enkeltpersoners særinteresser og politiske engasjement. Fra midten av 1800-tallet begynte en stor innflytting fra hele landet til de nye industristedene Strømmen og Lillestrøm. Her oppsto det radikale miljøer, og partiene Høyre og Venstre kjempet om arbeidernes stemmer etter utvidelsen av stemmeretten i 1884, men særlig etter at den allmenne stemmeretten for menn var innført i 1898. Særlig var sagbrukseierne ivrige etter å få arbeiderne til å stemme konservativt. Derfor spredte de både lokale og regionale høyreaviser blant sagbruksarbeiderne. Les mer …
 Leirsund stasjon 1863-1870, stasjonsbygningen til høyre, Sundstua midt i bildet. Foto: Skedsmo historielags samling. har eksistert så lenge det har vært ferdsel på oldtidsveien fra Viken og nordover til Opplandene. Fra Skedsmo kirke gikk denne veien langs Farseggen og ned til Leirsund. Her måtte de vegfarende settes over Leira av en fergemann som benyttet flåte. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elva, bodde i en stue nede ved sundet. Selv sundstedet var ca. 30 – 40 meter ovenfor dagens gangbro. Les mer …
 Nitelvens Dampsag mellom 1870 og 1880. Saga het først Ekelund Dampsag, men ble kalt Tandbergsaga. Ekelund Dampsag på Lillestrøm stod ferdig i 1860, og den lå like ved husmannsplassen Ekelund som tilhørte Vestre Sørum gård. Byggearbeidet ble satt i gang like etter at sagbruksprivilegiene var opphevet 1. januar 1860. Sagbruket ble kalt Tandbergsaga etter navnet på eieren, Engebret Tandberg, som kom fra Norderhov på Ringerike. Tandberg kjøpte store skogområder langs Glomma, og han la saga på dette stedet der det var lett å foredle og omsette skogsproduktene. Her var det opplagsplass både for tømmer som ble fløtt på Nitelva og fraktet fra Fetsund Lenser, og det ble lagt sidespor fra bruket til Lillestrøm stasjon for å kunne frakte trelasta fra sagbruket.
Byggearbeidet ble hindret av storflommen i 1860 da det meste av Måsan lå under vann. Engebret Tandberg benyttet flommen til å frakte kjempesteiner til hjørner på sagbruket og fundamenter til arbeiderboligene og andre bygninger. Steinene ble fraktet på flåter og senket der bygningene skulle ligge. Siden byggearbeidet ikke kunne begynne før flommen gikk tilbake, kom ikke driften i gang før senhøstes 1860 eller våren 1861. Les mer … | 
