 Byste av Ole Reistad (1898-1949) i skolegården ved Furuset skole i Oslo. Her har den stått siden 1991, den sto tidligere inne i aulaen. Den er en dublett av Joseph Grimelands tilsvarende byste på Bardufoss fra 1958.  Tørst svartbjørn på besøk i "Slappkista" i Little Norway Ole Imerslun Reistad (født 26. juni 1898 i Kristiania, død 22. desember 1949) var idrettsmann, flyger og offiser, oppvokst på Furuset i det daværende Aker (i dag Oslo, bydel Alna). Reistad var sønn av gårdbruker og handelsmann Christen Reistad (1862–1950) og Gudborg Imerslun (1866–1946). Foreldrene dreiv rundt 1900 gården Lerdal, men kjøpte noen år seinere Nedre Stubberud. Ole Reistad ble i 1927 gift med Bergljot Huseby (1900–1990), og de fikk barna Ole, Ragnhild og Kjell.Reistad var sjef for Little Norway, Hærens og Marinens flyvåpens felles treningsleir i Canada, under krigen. Etter krigen ble han utnevnt til oberst og sjef for Luftkommando Nord ved Bardufoss flystasjon, en posisjon han hadde fram til han døde av sykdom i 1949. Reistad tok med seg svartbjørnbinna «Funny» med to unger («Per» og «Pål»), som nordmennene hadde fått i gave fra kanadiske venner.Det finnes flere veier og gater i Norge som er oppkalt etter ham.
Reistad er gravlagt ved Østre Aker kirkegård i Oslo. Les mer …
 Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
Strømsveien på Strømmen i Skedsmo kommune ble anlagt i 1910 til 1911 på jomfruelig grunn på Sagelvas østside, på tvers av ravinene ned fra den bestående Gamle Strømsvei. Den nye veien – som etter hvert skulle få navnet Strømsveien – ble omtalt som grenselinje for den nye chausseen fra Lillestrøm til Furuset da tomten for det nye Folkets Hus ble utskilt fra Søndre Stalsberg i 1909. Strømsveien ble ikke ferdig til Furuset før noen år senere, men starten i 1910 er uomtvistelig.
Før denne tid måtte hestetrafikken mellom Strømmen og Lillestrøm gå via Rælingsbrua ved Lille Strøm gård fordi det fantes ingen bru over Nitelva på det stedet hvor Nybrua eller Nitelv bru ble anlagt. Nybrua var en smal fagverksbru. En lang fylling fra Jenseberget ble anlagt med sprengstein fra det samme berget. Fagverksbrua ble erstattet med den nåværende rundt 1970.
En bil i ny og ne
Lenger oppe mot Sagdalen måtte veien legges rett gjennom den relativt nyanlagte hagen til Magnus Ryen – det røde huset som fortsatt ligger tett inntil Strømsveien ved dagens rundkjøring. Mange undrer seg nok over hvordan det var mulig å legge veien slik den ligger. Ryen fikk beskjed om at den nye veien måtte føres gjennom hans hage, noe som medførte at familien måtte krysse veien for å komme til lysthuset med en sirkel av trær plantet rundt 1890. Men trafikken var beskjeden – «bare noen hestekjøretøyer og en bil i ny og ne». I dag står rester etter kransen med høye løvtrær igjen, og disse trærne er sannsynligvis 120 år gamle. Les mer …
 Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her. Foto: Akershusbasen. markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell. Les mer …
 Andre generasjon bru for Hovedbanen over Sagelva 1865. Merk saghusene mellom brusøylene. Dette er ett av få kjente foto som viser noe av den eldre sagbebyggelsen. Foto 1870 fra Jernbanemuseet. Sagelvas oppgangssager hører med til Norges tidligste industrihistorie, og den startet lenge før det egentlige industrielle gjennombruddet kom. Møllene var også viktige, men de var langt færre, og hadde dessuten en mer lokal rolle.
Det vi vet om sagene i eldre tid, stammer gjerne fra takster, manntallslister og folketellingen i 1801. Disse opptegnelsene gir med ujevne intervaller summariske oversikter over eierforholdene, men gir lite opplysninger om hver enkelt sag. En sammenstilling av slike opptegnelser er tatt inn i Sagene skiftet eiere.
Sagelva lå naturlig til rette for utnyttelse fordi fallet var konsentrert over en kort strekning fra Strømmen til Nitelva, byggegrunnen var god og vannføringen var tilstrekkelig stor over lengre perioder vår og høst. Det var dessuten en stor fordel med nærhet til hovedstaden og havnen. Les mer …
 Tor Weinholdt har skaffet dette fine bildet av Gisledal mølle fra 1907. Bestefaren Peder Westbye tok bildet i 1910. er navnet som ble brukt på det området som ligger mellom jernbanen og Sagelvas utløp i Nitelva, men navnet er ikke lenger i daglig bruk. Navnet Gislebakken er ifølge Skedsmo bygdebok III nevnt allerede i 1764. Israel Johansen Gislebakken ble i 1790 viet til Kiersti Henriksdatter Ryeneie. Nedre Gislebakken var eid av Knud Ryen, enkefru Ingier og Holm Holmsen. Gisledalen var i eldre tid husmannsplass under Stalsberg. Den ble nedlagt 1865 og «utlagt til Hovedjernbanen». Fra 1800-tallet er navnet brukt som betegnelse på Gisledal mølle. Les mer …
 Erling Wethal var bankens første funksjonær, han ble ansatt som kasserer og bokholder 3. november 1921. Foto: Privat, 1960 (f. 15. april 1900 i Skedsmo, død 29. november 1992) sitt daglige virke var i import av frukt og grønt i Oslo. I tillegg ble han Strømmen Sparebanks første funksjonær da de i 1921 startet sin virksomhet i Trevarelokalet med åpningstid to timer hver fredag kveld. Wethal fikk deltidsstilling som kasserer og bokholder, og måtte oppbevare pengeskap, bankens bøker og øvrige papirer hjemme i eget hus. Denne stillingen hadde han i de ti årene banken holdt til i Trevarelokalet. Wethal var ellers en drivende kraft innen administrasjon av skisporten på Strømmen og Romerike. Les mer …
 Lillestrøm Ynglingeforening utenfor Lillestrøm Bedehus i 1890. Foto: Akershusbasen. Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer … | 
