 Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
 Kongeveier Akershus øst. Kart over festningsanlegg og viktige militære veier fra første del av 1700-tallet. Merk at kartet er dreid 90 grader - nord peker mot venstre. var en viktig forbindelse mellom Akershus festning i Christiania og grensebefestningene Eid skanse, Kiel skanse, Slora skanse og Basmo festning. Underveis måtte Glomma krysses, dette skjedde ved fergeoversettingen Blakersund. Dette ble vurdert som et så viktig punkt å verne at også Blaker skanse kom på plass på elvas østside. Les mer …
 Utløpet av Sagelva. Skjærvasaga til høyre. Foto: Akershusbasen/Postkort. Sagelva er 2,3 kilometer lang innenfor Lillestrøm kommunes grense. Den har sine hovedkilder i Elvåga og Losbyvassdraget som ligger i Østmarka. Derfra renner elva gjennom Lørenskog, der den heter Fjellhamarelva, inn i Skedsmo ved Fjellhamarveien, videre gjennom Sagdalen før den munner ut i Nitelva. Innenfor Skedsmo har elva et totalt fall på 45 meter som er fordelt på flere mindre fossefall. Langs hele vassdraget er det registrert navn på i alt 49 sagbruk. Tettest lå sagbrukene i Sagelva der det i første halvdel av 1800-tallet på det meste fantes 30 sagbruk og fem møller. Det finnes egne artikler om disse emnene:
Da vannsagene ble fortrengt av dampdrevne sagbruk fra omkring 1860, ble det etter hvert opprettet annen industri i Sagdalen og i Strømmen som utviklet seg til et tettsted. Les mer …
 Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her. Foto: Akershusbasen. markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell. Les mer …
 Dette kartet fra 1760 er det eldste vi kjenner av Strømmen. Daværende og senere bruplasseringer langs Sagelva er avmerket. Foto: Gammelt kart.  Kart som viser Strømmens veinett 1880 med daværende og senere bruplasseringer. Foto: Gammelt kart.
Over Sagelva gjennom Strømmen, Skedsmo kommune, har det gjennom tidene gått mange bruer. Sagelva har i mange hundre år sørget for drivkraft til møller og sager. For landverts trafikk har derimot elva ligget som en hindring for trafikk på tvers av elvedraget. For å lette kryssingen er det opp gjennom årene bygd en rekke bruer av forskjellig type og form. Etter hvert som trafikken krevde det – eller når de ble ødelagt av elveflommen – ble bruene forsterket eller utskiftet. Fra Lørenskog grense til Nitelva har det vært så mye som 12 kjente brusteder – i tillegg til de sju demningene hvor det også har vært mulig å krysse elva, i hvert fall til fots. Regnet ovenfra kjenner vi til disse brustedene: Les mer …
 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
Vei- og gatenavna i Strømmen og gamle Skjetten har sterk tilknytning til området de ligger i. Området er definert som "gamle Sagdalen skolekrets” fra Strømmen bygningskommune (1918-1943).
Gate- og veinavna i tidligere Skedsmo kommune finner en her: Gate- og veinavn i Skedsmo.
Veinavn som ble endret ved kommunesammenslåingen i 1962
Lillestrøm ble utskilt fra Skedsmo som egen kommune i 1908, og rakk å feire et stort femtiårsjubileum i 1958. Kort tid etter ble det vedtatt at kommunene skulle slås sammen igjen, dette skjedde formelt i 1962.
I mellomtiden hadde flere gater fått like navn, og dette medførte endringer for følgende gater og veier i Strømmen:
| Før 1962
|
Etter 1962
|
| Jernbanegaten
|
Stasjonsveien
|
| Kirkeveien
|
Nå en fortsettelse av Gamle Strømsvei
|
| Torvgaten
|
Bernt Ankers vei
|
| Solheimsveien
|
Myrsetveien
|
| Roald Amundsens vei
|
Martin Linges vei
|
| Grenseveien
|
Skilleveien – i delet mellom Skedsmo og Lørenskog
|
| Vestbyveien
|
Utgikk helt – se oversikten nedenfor
|
| Brogaten
|
Nå en del av Frydenlundsgata
|
Les mer …
 Ambs landhandel disponerte første etasje i den store bygningen. I huset til høyre var det bakeri. Foto: Akershusmuseet. Ambs landhandel var av de større handelsbedriftene i Strømmen. Johan Amb (1859-1945) fra Ringsaker kjøpte i 1891 eiendommen Nordre Berg med nåværende adresse Sagdalsveien 7. Her satte han opp forretningsgård og flere store leiegårder - Ambgårdene - og i 1892 startet han sin landhandel. Virksomheten gikk godt, kundekretsen besto av både naboer og bønder. Sagdalsveien var den gang en gjennomfartsvei, for det skulle ta nesten 20 år før Strømsveien gjennom Strømmen ble bygd.
Johan Amb overdro i 1932 forretningen til sønnen Albert J. Amb (født 1898), som drev den til rundt 1960. Deretter var det en del år møbelforretning i lokalene, senere ble gården ominnredet til boliger i alle tre etasjer. Les mer …
 Både det norske og svenske flagget hadde unionsmerke, eller sildesalat som det ble kalt, øverst i venstre hjørne. Fra Wikimedia Commons Det svenske unionsflagget 1844-1905.
Fra Wikimedia Commons . Skedsmo og Romerike ble preget av det spente forholdet til Sverige i 1905. Grunnen skyldtes den nære beliggenheten til svenskegrensa, opprustningen og bygging av festninger og lokal- og rikspressens daglige nyheter om unionsspørsmålet. Ved siden av nyheter i riksavisene i Norge, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Russland og USA ble unionskonflikten godt dekket av lokalavisene på Romerike der folk særlig leste Akershus og Romerikes Blad. Romerikingene fikk hendelsene tett innpå seg, og krigsfrykten var særlig stor her da forhandlingene pågikk i Karlstad. I avisene kan en også følge diskusjonen om Norge skulle være kongedømme eller republikk, og om den store deltakelsen fra Romerike da den danske prins Carl kom til Norge og ble innsatt som konge med navnet Haakon VII. Les mer …
 Fra 1943 til 2010 leide everket lokaler hos Lillestrøm brannstasjon. Foto: Bigum 1973. ble offisielt åpnet for drift 1. januar 1912.
Fra 1909 hadde Lillestrøm Cellulosefabrikk AS kjøpt elektrisk kraft fra A/S Glommen Træsliberi. De mange fordelene ved å bruke elektrisk lys både i boliger og verksteder og elektrisk kraft til å drive industrivirksomhet førte til at politikerne tok opp spørsmålet om å opprettet et elektrisitetsverk i kommunen. Da Glommen Træsliberi henvendte seg til Lillestrøm kommune i 1908 om levering av elektrisk kraft, ble saken utredet, og den kom opp i kommunestyret flere ganger før det ble enstemmig vedtatt 16. mai 1911 at kommunen skulle opprette et elektrisitetsverk. Tillatelsen til å sette opp et høyspentanlegg kom fra Arbeidsdepartementet, og Glommen Træsliberi fikk monopol på salg av strøm fram til 1974. I juli satte firmaet AEG i gang anleggs- og installeringsarbeidet, og 8. desember ble det elektrisk lys i butikkvinduet hos kjøpmann Foseid og i noen gatelys i Storgata. Les mer …
 Ruinen av Gudleiv Asakar Kirkja sett mot vest med inngangen. (2012) var en middelalderkirke som sto på eiendommen Østre Asak i Leirsund i nåværende Lillestrøm kommune. Fra kirken er det en praktfull utsikt mot store deler av Skedsmo. I dag er det kun en liten ruin igjen av denne helligdommen som eksisterte i omlag 200 år fra det 14. til det 16. århundre. Innvendig mål av ruinen er 10,7 meter lang og 6,5 m bred, og det var således en liten kirke. Den hadde ikke kor, noe som er meget sjeldent. Man kjenner kun til en annen kirke i Norge av dette slag, nemlig Bønsnes kirke på Ringerike. Inngangen var mot vest, og ved østveggen kan man fortsatt se fundamentet til alteret. Det kan ha vært vinduer på sydveggen. Nordveggen har antagelig vært uten vinduer. Kirkelyden skulle være beskyttet mot det kalde og onde fra nord. Les mer … | 
