 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Strømmen Trævarefabrik rundt 1890 Foto: Ukjent/MiA , lokalt kjent som Trevar'n, ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge, sønnesønn av legpredikanten Hans Nielsen Hauge. Med god bistand fra solide interessenter fikk de kjøpt Braate sag og mølle ved Sagelva i Strømmen. Intensjonen var å levere trevarer som dører, vinduer og listverk til det innenlandske marked, samt noe eksport. Allerede i 1886 fikk fabrikken en forespørsel om levering av en kirke til Madagaskar, imidlertid ser det ikke ut til at denne kom til utførelse. Men i 1887 ble det gjort forsøk på å levere komplette hus, og det er på det rene at enkle sommerhus ble produsert samme år. Etter kort tid var bedriften i gang med en ferdighusproduksjon som snart fant veien til alle verdensdeler, inklusiv Antarktis. Les mer …
 Erling Stranden i svevet da han som 12-åring var tatt ut til et promoteringshopprenn på Wembley stadion i London 1961. Senere ble han som 20-åring Norgesmester i stor bakke 1969 - foran Bjørn Wirkola. Strømmen & Lillestrøm Skiklubb ble stiftet i Lillestrøm 22. januar 1916, og allerede i 1919 hadde de Stormyrbakken ferdig. Det var litt av en prestasjon – midt under første verdenskrig. Skiklubben ble snart den dominerende hoppklubben på Romerike, og hadde også mange gode kombinertløpere. De mest berømte utøvere var Kolbjørn Guldbrandsen som tok en fin 7. plass i verdensmesterskapet i 1938 i Finland, og Erling Stranden som ble norgesmester i 1969 i stor bakke – foran Bjørn Wirkola.
Bakkene rundt Strømmen lå vel til rette for skisport, og det første skirenn vi kjenner til gikk fra Nordre Skjetten i 1864 i bakkene ned mot Nitelva med Trond Ryen som arrangør. Noen år senere kan vi lese om et skirenn arrangert av vaktmester Munthe ved Stav distriktsfengsel i 1870. Les mer …
 Gustav Gottfried Kielland, fotografi i Om Blakers kirker, prester og kirkelige forhold, 1931. Foto: Nasjonalbiblioteket. (1869-1933) var prest. Han ble født på Melby i Skedsmo, og var sønn av utskiftningsformann Hjalmar Christian Kielland (1834-) og Fredrikke Glerup, født Klem (1842-1923). Han begynte å studere teologi i 1887, og ble cand.theol. i 1893. Les mer …
Vei- og gatenavna i Strømmen og gamle Skjetten har sterk tilknytning til området de ligger i. Området er definert som "gamle Sagdalen skolekrets” fra Strømmen bygningskommune (1918-1943).
Gate- og veinavna i tidligere Skedsmo kommune finner en her: Gate- og veinavn i Skedsmo.
Veinavn som ble endret ved kommunesammenslåingen i 1962
Lillestrøm ble utskilt fra Skedsmo som egen kommune i 1908, og rakk å feire et stort femtiårsjubileum i 1958. Kort tid etter ble det vedtatt at kommunene skulle slås sammen igjen, dette skjedde formelt i 1962.
I mellomtiden hadde flere gater fått like navn, og dette medførte endringer for følgende gater og veier i Strømmen:
| Før 1962
|
Etter 1962
|
| Jernbanegaten
|
Stasjonsveien
|
| Kirkeveien
|
Nå en fortsettelse av Gamle Strømsvei
|
| Torvgaten
|
Bernt Ankers vei
|
| Solheimsveien
|
Myrsetveien
|
| Roald Amundsens vei
|
Martin Linges vei
|
| Grenseveien
|
Skilleveien – i delet mellom Skedsmo og Lørenskog
|
| Vestbyveien
|
Utgikk helt – se oversikten nedenfor
|
| Brogaten
|
Nå en del av Frydenlundsgata
|
Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 Peder Borgen med tregjenstander som er laget av sovjetiske krigsfanger i leirene i Skedsmo. Foto: Akershusmuseet/Øivind Møller Bakken fantes under andre verdenskrig både på Bergli ovenfor Kjeller, nede på Kjeller og ved Leiravegen og Vestre Sørum gård i Lillestrøm. De tre leirene var forskjellige. Leiren på Bergli besto av soldater som var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten. Den var lukket og hadde strengt væpnet bevoktning. Den hørte trolig inn under Wehrmacht, kanskje nærmere bestemt under Das Heer. Fangeleirene i Kjeller sentrum og ved Leiraveien besto av sivile personer. Les mer …
 Både det norske og svenske flagget hadde unionsmerke, eller sildesalat som det ble kalt, øverst i venstre hjørne. Fra Wikimedia Commons Det svenske unionsflagget 1844-1905.
Fra Wikimedia Commons . Skedsmo og Romerike ble preget av det spente forholdet til Sverige i 1905. Grunnen skyldtes den nære beliggenheten til svenskegrensa, opprustningen og bygging av festninger og lokal- og rikspressens daglige nyheter om unionsspørsmålet. Ved siden av nyheter i riksavisene i Norge, Sverige, Storbritannia, Frankrike, Russland og USA ble unionskonflikten godt dekket av lokalavisene på Romerike der folk særlig leste Akershus og Romerikes Blad. Romerikingene fikk hendelsene tett innpå seg, og krigsfrykten var særlig stor her da forhandlingene pågikk i Karlstad. I avisene kan en også følge diskusjonen om Norge skulle være kongedømme eller republikk, og om den store deltakelsen fra Romerike da den danske prins Carl kom til Norge og ble innsatt som konge med navnet Haakon VII. Les mer …
 Gunda Robarth. Lillestrøms første postmester. Foto: Akershusbasen. ble opprettet 25. september 1855 på jernbanestasjonen som lå ved Lille Strøm gård i Rælingen. Poståpneriet ble nedlagt allerede i 1856, men ble gjenopprettet på Lillestrøm stasjon 1. oktober i 1870 med stasjonsmesteren som fungerende poståpner. Fra 1895 ble det etablert postombæring på stedet. Siden 1890 har postkontoret og postterminalen flyttet henholdsvis fem og fire ganger, og 1. november 2014 ble postkontoret lagt ned. Posttjenestene blir da overtatt av COOP OBS. Les mer …
 Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble kalt både Hønensaga, Lillestrømbruket og Dampsaga Foto: MiA (Museene i Akershus) ble bygd i 1869 med midler fra et aksjeselskap på åtte personer. I begynnelsen ble sagbruket kalt Hønensaga etter en av aksjeeierne og initiativtakerne, overbanemester og ingeniør Johan Chr. Hønen, men bruket ble vanligvis kalt Dampsaga eller Lillestrømbruket. Hønen sørget for at bruket ble anlagt på den statseide tomta like ved Lillestrøm stasjon. Tomta var ideell for sagbruksvirksomhet, for der lå det allerede et sidespor til jernbanen, og det flate terrenget passet ypperlig til fabrikklokaler og lagerplass for trelast. Dessuten lå sagtomta ved elvebredden, og det kunne bygges kjerrat ned til tømmeret som enten ble fløtt på Nitelva eller slept hit med dampslepebåt fra Fetsund lenser. Sagbruket holdt det gående til 1965, da det ble ødelagt i en brann. Les mer …
 Lillestrøm Ynglingeforening utenfor Lillestrøm Bedehus i 1890. Foto: Akershusbasen. Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner. Les mer …
 Lillestrøm bedehus i 1880-åra. Foto: Akershusbasen. ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen stasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fra november 1889 til september 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. I 1983 ble bedehuset revet, og i 1985 skaffet indremisjonen seg lokaler i nabobygget i Kirkegata.For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, Sørum gård gav gratis tomt og kommunen kjøpte pipeorgel i 1892. Dermed var store kostnader dekket. Dampsageierne støttet tiltaket fordi indremisjonen sto for ordnede og etablerte forhold både når det gjaldt religion og samfunnsliv. Les mer … | 
