 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Gustav Gottfried Kielland, fotografi i Om Blakers kirker, prester og kirkelige forhold, 1931. Foto: Nasjonalbiblioteket. (1869-1933) var prest. Han ble født på Melby i Skedsmo, og var sønn av utskiftningsformann Hjalmar Christian Kielland (1834-) og Fredrikke Glerup, født Klem (1842-1923). Han begynte å studere teologi i 1887, og ble cand.theol. i 1893. Les mer …
 Farseggen er en av de eldste ferdselsveier i Skedsmo. Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo. Les mer …
 Johan Kjus Enger, som var med på å grunnlegge sandforretningen på Berger. Foto: Skedsmo historielags samlinger. Sandtakene på Berger i Skedsmo har en historie som går over 100 år tilbake i tid. Når vi i dag passerer industriområdene på Berger, er det få som vet at her var et av de viktigste sandtakene for levering av sand til husbygging og veier i Oslo, eller Kristiania som byen het da sandleveringen startet.
Bergermoen ble fra gammelt av omtalt som et område med «brendsand med mager jord».I 1908 solgte Olsen Berger to parseller av Bergermoen til Johan Kjus Enger og Otto M. Asak. Disse hadde da allerede startet sanduttak fra moen på en teig som tilhørte Enger i Leirsund, og anlagt en smalsporet jernbane ned til Leirsund hvor sanden ble lastet over på normalsporede jernbanevogner. Ved kjøp av de to nevnte teiger fikk de tilgang til større sandressurser i området. Sanden ble i alt vesentlig solgt til Kristiania og ble benyttet både til husbygging og veianlegg i byen. Bedriften ble kalt Skedsmo sandforretning. Les mer …
 Panikkdagen 10. april 1940 på Lillestrøm - flere av de som delte sine minner om krigen snakker nettopp om frykten for bombing. Foto: Ukjent/Akershusbasen I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene.
Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.Astrid Bakkefjord (f. 1932):
Vi evakuerte til Gjerdrum på et nedlagt lite gårdsbruk. Der var det trist for meg med bare voksne mennesker, med mor som var syk, som bare lå i sengen og en bestemor og en tante. Resten av farnilien var hjemme på Strømmen for å være i arbeid. En gang i uken kom min eidste bror til oss, da ble det en tur i butikken. Det var langt å gå. Det var en stor opplevelse. Les mer …
 Ruinen av Gudleiv Asakar Kirkja sett mot vest med inngangen. (2012) var en middelalderkirke som sto på eiendommen Østre Asak i Leirsund i nåværende Lillestrøm kommune. Fra kirken er det en praktfull utsikt mot store deler av Skedsmo. I dag er det kun en liten ruin igjen av denne helligdommen som eksisterte i omlag 200 år fra det 14. til det 16. århundre. Innvendig mål av ruinen er 10,7 meter lang og 6,5 m bred, og det var således en liten kirke. Den hadde ikke kor, noe som er meget sjeldent. Man kjenner kun til en annen kirke i Norge av dette slag, nemlig Bønsnes kirke på Ringerike. Inngangen var mot vest, og ved østveggen kan man fortsatt se fundamentet til alteret. Det kan ha vært vinduer på sydveggen. Nordveggen har antagelig vært uten vinduer. Kirkelyden skulle være beskyttet mot det kalde og onde fra nord. Les mer …
De første gate- og veinavna i Lillestrøm ble offisielle i 1888. Fram til Lillestrøm ble bygningskommune i 1878, satte innbyggerne navn på tråkkene og gangstiene som knyttet sammen bolighusene, sagbrukene og jernbanen. Bygningskommunen satte løpende nummer på husa, på Nesa fra 1 til 500, på Volla og Tormosen videre oppover fra 500. Dette var en vrien ordning, og en av de første sakene Lillestrøm bygningskommune begynte å jobbe med, var derfor anlegg av veier og gater. I 1879 ble det stukket ut fire traséer som fikk navna Jernbanegata, Nesgata, Strandgata og Voldgata. Gatene var 15 meter brede, men hadde ikke fast dekke og var dårlig drenert. Derfor ble de sølete i vårløsningen og i regnværsperioder, og da flommet de åpne gaterennene over. Senere ble det foretatt flere navnedåper. Les mer …
Disse minnene om bombingen av Kjeller flyplass i 1943 og 1944 er skrevet av Åge Albertsen (1932).
18. november 1943 ble Kjeller flyplass angrepet av 78 amerikanske B-24 bombefly som i løpet av 11 minutter slapp 838 høyeksplosive bomber over flyplassen og deler av Lillestrøm.
29. april 1944 kom et britisk nattangrep på flyplassen med fire jagere og 51 Lancaster bombefly. Treffsikkerheten var liten, bombene ble spredt over et stort område og 12 sivile ble drept i Lillestrøm.
Åge Albertsen fra Åkrene i Fet som var 11 år 1943, opplevde bombeangrepene mot Kjeller både i 1943 og 1944. Etter angrepene syklet han til Kjeller og Lillestrøm og så ødeleggelsene på nært hold. Les mer …
 Stasjonsområdet ved Leirsund Foto: Skedsmo historielags bildesamling er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet har sitt navn etter elven Leira og etter det eldgamle sundstedet. Her gikk oldtidsveien fra Viken/Christiania til Opplandene og Nidaros. Den som eide sundet, hadde store rettigheter og bra innkomst. Rettigheten lå til Leirsund gård. Sundmannen, som rent fysisk satte de reisende over elven, bodde i en stue nede ved sundet. Leirsund hadde gjestgiveri, og det heter seg at det var betydelig salg av sterke drikker der. Les mer …
Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm ble opprettet i 1890 av Skedsmo kommunestyre. Bakgrunnen var protester fra avholdsfolket som påpekte den økende bruken av alkohol på stedet, og for at de kommunale myndighetene skulle ha kontroll med alkoholomsetningen.
 Øl- og vinsamlagets bygning fra 1903. Fotografi fra 1920. Foto: Akershusbasen.
Samlaget var et aksjeselskap med eget styre som ble valgt av aksjonærene og oppnevnt av kommunestyret. Det fikk fire utsalgssteder, tre i Lillestrøm og ett i Strømmen. I Lillestrøm drev Samlaget sin egen restaurant, jernbanerestauranten fikk fortsatt rett til å selge alkohol til de reisende og Oftedahls Hotell fikk bevilling til å servere vin og øl til sine gjester. Alt annet lovlig salg av alkohol i Skedsmo kommune ble det nå slutt med. Kommunestyret bestemte at Samlagets overskudd skulle gå til følgende formål i Lillestrøm: å bekjempe drikkeondet, å fremme orden og sikkerhet, å understøtte de verdige fattige, å bidra til indremisjonens virksomhet og støtte allmennyttige formål. Les mer …
| 
