Lokalhistoriewiki:Hovedside
Smakebiter fra artikleneEn utrolig dag
Vestby, 9. april 1940
Kanondrønn. Boom, bom, boom. Vestbys befolkning våkner grytidlig av en rekke høye drønn nede fra Oslofjorden. Bom, kabombom. Moren til en elleve år gammel guttunge, prøver å berolige ….BOM…..med at det sikkert bare er militærøvelse. Men faren vet bedre, han har tjenestegjort i Artilleriet og kan høre at det skytes tungt og med skarpt. De voksne går hører på radio og går ned til stasjonen for å høre nytt. Noen skolegang ble det ikke denne dagen, unggutten synes han må være med han også og nede ved stasjonen dukker det opp en varebil med et spennende kulehull i. Bilen kom fra Drøbak der trefninger pågikk. På guttungers vis måtte han stikke fingeren inn i kulehullet for å forsikre seg om at det var et virkelig kulehull. På formiddagen kom det en rekke lavtflyvende militærfly med tyske symboler durende over Vestby, på vei til Fornebu flyplass. Noen hundrede grønnkledde soldater blir ilandsatt i Son der de rekvirerte hester og vogner av bøndene for tysk krigsvaluta, Reichkreditskassenscheine. Utpå ettermiddagen kom de første tyske soldatene marsjerende på geledd, 4 i bredden, med sine Mausergeværer over akselen. Straks tyskerne inntar Vestby lager de et maskingeværrede på Nordbytoppen mellom den store røde låven på Nordby og dagens Coop Extra i Vestby. Elleveåringen husker godt soldatene som hadde skafthåndgranater i støvlene. Noen overnattet på Sundby og Nordby, andre på Grøstad, der de rekvirerte mat til seg og hestene. Men Vestby var ikke viktig eller sentralt nok, så maskingeværredet ble raskt demontert og de fleste soldatene hastet videre neste dag for å ta del i okkupasjonen av Oslo. Bildet er illustrasjonsfoto og kildene til hendelsene er fortalt av eldre folk fra Vestby. Truls Erik Dahl, Vestby. Les mer …Andre verdenskrig i Asker og Bærum gir en oversikt over de viktigste hendelser i Asker og Bærum under krigen 1940–45. Felttoget 1940Allerede om morgenen 9. april 1940 kom krigen til Asker og Bærum. De tyske flystyrkene møtte sju norske jagerfly, som hadde gått opp fra Fornebu. Et skadeskutt tysk fly nødlandet i villabebyggelsen på Stabekk, et annet på jordet ved Vøien gård i vestre Bærum. Ved Toppås, like sørøst for Kolsåstoppen, kræsjlandet et norsk jagerfly. Flyveren, Kristian Fredrik Schye fra Jar, berget livet. Utover dagen 9. april landet mange tyske fly på Fornebu. Tyskernes felttog startet fra Sandvika to dager senere, etter at Wehrmacht-soldater hadde inntatt middel- og yrkesskolen i Sandvika. Norske styrker hadde gått i stilling ved Nypefoss bro, nederst i Sollihøgdabakkene, med en forpost ved Skui skole. Forposten rakk å avfyre to varselskudd før han ble skutt og drept. Den norske motstanden forsinket tyskernes fremrykning langs Ringeriksveien mot Sollihøgda og videre mot Ringerike og Hadeland. Det tok dermed tyskerne nesten en uke å omringe Krokskogen og Nordmarka. Etter de første ukene var det ingen flere regulære krigshandlinger i Asker og Bærum, med unntak av aksjoner mot tyske mål, de fleste det siste krigsåret (se tabell nedenfor). Under et britisk flyangrep mot tyske skip på Oslo havn høsten 1941 ble et fly truffet og styrtet i sjøen ved Saraholmen utenfor Høvik Verk. To av flyverne ble reddet, og to omkom. Nær ett år senere, 25. september 1942, styrtet et Mosquito jagerfly i Engervannet ved Sandvika. De to britiske flyverne mistet begge livet. Lokale militære styrkerOppbyggingen av en militær motstandsbevegelse (Milorg) kom snart i gang og ble godkjent av den norske regjeringen i London i november 1941. Organiseringen kom da inn i faste former med Sentralledelsen (SL) og underliggende Milorgdistrikter. Asker og Bærum hørte under distrikt 13 (D 13) som avsnitt 3, inndelt i to områder, som igjen var delt inn i grupper. Som eksempel hadde milorggruppa i Lommedalen betegnelsen 13.313, som står for distrikt 13, avsnitt 3, område 1 og gruppe 3. Gruppene var inndelt i tropper og lag. En tropp besto av tre eller fire lag, med 8–10 jegere/soldater i hvert lag. I tillegg kom stabspersonell mv. Mye av jeger- eller soldatopplæringen i Asker og Bærum foregikk i og ved hytter i Vestmarka og Bærumsmarka og på Krokskogen. Hovdehytta i Vestmarka var tilholdssted for noen av Askers milorgjegere (D 13.320). Herfra ble det også arrangert illegale skirenn med god deltakelse. Til Ramsåsstua, lenger nord i Vestmarka, kom avsnittssjefen, Carsten Dehli, seg i sikkerhet etter en razzia der tyskerne brente ned en hytte ved Svartvann. Dehli var lektor ved Stabekk høyere skole, men var det meste av krigen opptatt med å drive hemmelig militær virksomhet. Dehlis forgjenger, Ove Jensen fra Asker, bodde på plassen Petersbråten, ikke langt fra dagens Bondivann stasjon. I motstandskretser gikk plassen under navnet «Hotel Norge», og ble mye brukt som skjule- og instruksjonssted. Under en større opprulling av Milorg i Asker sommeren 1943 ble Ove Jensen og mange andre arrestert. Han ble skutt på Trandumskogen høsten 1944. 11. januar 1945 ble gårdsbestyreren på Øverland i Bærum, Carl Edwin Fleischer, skutt ned og drept ved en razzia på gården. Han var kontaktperson til milorgjegere med tilhold ved Fiskelaustjern i Bærumsmarka. Særlig den siste krigsvinteren foregikk det omfattende flyslipp i Vestmarka, på Krokskogen og i Nordmarka. Containerne ble transportert fra England over Nordsjøen med bombefly og landet ved hjelp av fallskjermer. De fleste containerne veide rundt 200 kg og inneholdt våpen og ammunisjon, men også andre ettertraktede varer. Våpen ble også produsert illegalt i Norge; noe av delproduksjonen og monteringen foregikk i Sandvika og på Snarøya. Ved frigjøringen bestod milorgavsnitt 13.3 (Asker og Bærum) av en stab med fem fagavdelinger på 52 mann, område 1 (Bærum) med 647 mann og område 2 (Asker) med 442 mann, i alt 1141 mann. Et ukjent antall kvinner gjorde god nytte for seg på mange områder, som sekretærer, ordonnanser mv. Luftvern, razziaer, radioer og radiostasjonerTyskerne satte opp flere luftvernbatterier rundt Oslo. Et av dem var «Grossbatterie Bertha» på Lorangejordet, like nordøst for Store Stabekk gård. Batteriet besto av sju 88 mm kanoner. Flere velforeninger opprettet egne luftvernkomiteer eller -grupper, som skulle varsle om branner. På sentrale steder ble det bygd tilfluktsrom. Ellers var det vanlig at folk gikk i egne kjellere under allierte flyangrep, særlig mot Fornebu. Tyske razziaer skapte også uhyggestemning. NS-medlemmer hadde ordre om å angi mistenkelig aktivitet. Mange, både jøder og andre, lå i dekning ulike steder i Asker og Bærum, før de kom seg over til Sverige, de fleste med hjelp av et godt utbygd etterretnings- og flyktningeapparat. Gode nordmenn innen politiet, Milorg og i andre sentrale posisjoner fikk mange ganger varslet ettersøkte personer i tide. Mange i Asker fikk reichskommissar Josef Terboven som nestennabo på Skaugum. I forbindelse med utbygging på Skaugum ble det innlosjert 72 jugoslaviske tvangsarbeidere og 58 frivillige arbeidere på Jansløkka skole fra høsten 1943 og resten av krigen. Terboven bygde seg også en seilerhytte ved Plahtebukta, mellom Sarbuvollen og Høvik Verk. Det fortelles at han hadde problemer med å få hjelp av båtfolket når han gikk på grunn.  Quislings førergarde trener vaktavløsning foran hovedinngangen på Jar skole, 1942. Utlånt av Bærum bibliotek. Vidkun Quisling tok eiendommen Leangkollen i bruk som sitt «Ørnerede», etter mønster av Hitlers «Berghof» ved Berchtesgaden i Sør-Tyskland. «Herrefolket» okkuperte også mange andre bygninger og eiendommer til ulike formål. Flere skoler ble tatt i bruk til innlosjering av tyske troppestyrker. De fleste bygningene var i svært dårlig forfatning ved frigjøringen. Høsten 1941, med unntakstilstanden og henrettelsene av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, varslet en strengere linje fra makthavernes side. Alle radioer skulle innleveres for bl.a. å unngå uønsket informasjon til befolkningen fra de norske myndigheter i England. En del radioer ble lurt unna og lyttet til, selv om dette var strengt ulovlig. Tyskerne inndro også nytteartikler som ulltepper, soveposer og ryggsekker, samt en del privatbiler. Fra flere steder i Asker og Bærum opererte illegale radiostasjoner, basert på morse, både for mottaking fra og sending til London. Stasjonene flyttet ofte for å unngå å bli avslørt, men flere av radiooperatørene ble likevel tatt. Bare i Oslo-området mistet 11 operatører, eller deres gode hjelpere, livet. Andre ble arrestert, torturert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Illegale aviser og flyveblader med tilknytning til Asker og Bærum var blant andre Norge og Norge Krigsnytt, Den norske kvitbok, London-Nytt og London-Radio. LOs illegale avis, Fri Fagbevegelse, fikk sitt navn på Einar Gerhardsens hytte Kristi Rolighet mellom Dælivannet og Godthaab i romjulen 1940. Arbeidstjenesten – ATArbeidstjenesten var et tveegget sverd. Tanken til det norske Administrasjonsrådet var tidlig under krigen å bruke frivillig norsk ungdom til landets beste. Men senere kom det frem at NS-myndighetene hadde planer om å bruke ungdommene som troppestyrker på tysk side. Arbeidstjenesten rekvirerte Valler høyere skole til sine mannskaper fra våren 1942. Undervisningen måtte flyttes til andre steder. Høsten 1944 skjedde det samme med Wøyen guttehjem. Guttene der måtte flytte til forsamlingslokalet Solhaug i Lommedalen. En av ATs oppgaver var byggingen av veien fra Guribysaga i Lommedalen på vestsiden av Lomma nordover mot Mattisplassen. Hovedformålet med veien var å få kjørt ut ved. Veiarbeidet ble påbegynt våren 1943. Sommerstid bodde mannskapene i Soterud leir på østsiden av Lomma. Varetransporten over elven foregikk med en løypestreng. Veien kalles den dag i dag for AT-veien. Krigens hverdagDagliglivet gikk på mange måter sin vante gang under krigen. Asker og Bærums Budstikke kom ut to dager i uken. De sensurerte avissidene gir et godt bilde av krigens hverdag, ikke minst gjennom annonser og NS-kunngjøringer. Mangelen på mat og andre varer var meget merkbar. Voksne og barn mottok rasjoneringskort for ulike vareslag. I bygdenes mange uthus holdt befolkningen seg med høner og kaniner. «Villagrisen» ble et kjært «familiemedlem». Annen matauk var dyrking av nær sagt alt, som poteter og grønnsaker, ulike bærslag og frukt, som kirsebær og moreller, epler og plommer. Marka bød på jord-, blå- og tyttebær, gjerne også molter. Tyttebær var så ettertraktet at NS-myndighetene innførte plukkestopp før en bestemt dato i september. Barn som vokste opp i krigsårene, husker ennå svenskesuppen og danskepakkene, som ble delt ut på skolene eller andre steder. Mange dro på vedhugst med de redskaper som var å oppdrive. Hugsten ble i Bærum administrert av Øvre Stabekk & Omegns Fellesråd, en forløper til Bærum Velforbund. I 1942 ble 7000 favner ved, hovedsakelig fra Sigdal, hugd, tørket og fraktet til Dikemark og Føyka i Asker. Noen kontaktet gårdbrukere og andre skogeiere direkte og fikk anvist områder der de kunne hugge et visst antall vedreis. Det kommunale liv ble videreført i de to kommunene fungerte i hovedsak som før, men begge kommunene hadde NS-ordførere store deler av krigen. I Bærum forsøkte Arthur Jahr fra 26. februar 1941 og resten av krigen å styre kommunen etter førerprinsippet. I Asker var følgende NS-innsatte ordførere: Ingolf Eie, John Snildal, Øyvind Øxseth og Reidar Neegaard. Nesten alt organisajonsliv var forbudt, som speiderbevegelsen og idrettslagene. Amatørteater var imidlertid tillatt, men NS-myndighetene måtte godkjenne tekstene på forhånd. De som fikk beholde sine biler, ble pålagt å kjøre med knott, finhogd løvved, som ble forbrent i generatorer, påmontert bak på bilene. Kirkestrid, skolekamp og idrettKirkestriden ble styrket etter utnevnelsen av Quisling til ministerpresident 1. februar 1942. Prestene ville legge ned sine embeter og leste opp bekjennelsesskriftet “Kirkens Grunn” i nesten alle landets kirker 1. påskedag 1942. NS-myndighetene reagerte bl.a. med å arrestere kirkens preses, biskop Eivind Berggrav. Han ble tvangsinternert i hytta si på Borgen i Asker. Her aksjonerte noen av Askers milorgjegere natt til 17. april 1945 og frigjorde Berggrav, som holdt seg i dekning i Oslo frem til frigjøringen. Skolene sto også sentralt i holdningskampen mot NS-styret. Mange lærere ble arrestert og innsatt på Grini; noen også sendt til Nord-Norge på tvangsarbeid. Skoler som var okkupert av tyskerne, måtte flytte undervisningen til andre skoler, eller til hjemmene. Stabekk høyere skole ble tatt av tyskerne våren 1942, og undervisningen lagt til Jar folkeskole. Et protestbrev fra lærerstaben ved Stabekk høyere skole gjorde Quisling meget harm. Han møtte på Jar skole 27. mai 1942 og holdt en tordentale til Stabekk-lærerne, med trusler om strenge straffer dersom de ikke fulgte NS-myndighetenes direktiver. Lærerne reagerte med å fortsette sin motstand. Idrettsstreiken fra høsten 1940 og resten av krigen bidro til å skape en skarpere holdning mot det nasjonalsosialistiske førerprinsippet, men en del ble drevet illegalt – og tildels nokså åpenlyst. Et arrangemnent som har fått mye omtale i ettertid, er det illegale hopprennet i Furubakken ved Hvalstad 14. februar 1943, like ved Terbovens Skaugum – med over hundre deltakere og flere hundre tilskuere. 11 dager etter rennet ble 14 deltakere arrestert og innsatt på Grini. De fleste slapp raskt ut igjen, men en av deltakerne, olympia- og verdensmesteren Birger Ruud, var allerede av NS-myndighetene diskvalifisert som idrettsutøver på livstid. Hans Grini-opphold varte ett år. Fangeleiren GriniUtdypende artikkel: Grini fangeleir Tyskerne rekvirerte bygningen som var tiltenkt å bli et nytt kvinnefengsel på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby, en av gårdene under Fossum Jordbruk. Etter felttoget våren 1940 var Grini en kort tid fangeleir for norske krigsfanger. Fra sommeren 1940 og nær ett år fremover tjente det påtenkte og uferdige kvinnefengselet som losji for tyske Wehrmachtsoldater. Sommeren 1941 tok Gestapo bygningen, senere også flere nye brakker, i bruk som fangeleir for norske fanger som var arrestert for illegal virksomhet. Fangeleiren, på tysk Polizeihäftlinglager Grini, varte i snaue fire år. Nærmere 20 000 nordmenn, blant dem flere hundre kvinner, samt noen utlendinger, var fanger her i kortere eller lengre tid. Fra Grini ble mange sendt til tyske konsentrasjonsleire, mange så aldri fedrelandet igjen. Flere Grini-fanger ble skutt på Trandum. I juli 1944 ble åtte nordmenn, tre kvinner og fem menn, skutt i nærheten av Grini; i dag kjent som Nedre og Øvre Rettersted. Etter frigjøringen i 1945 ble Grini landssvikleir, senere fengsel, se Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Jødenes skjebneCa. 1500 av de om lag 2100 jødene i Norge ved krigsutbruddet bodde i hovedstadsområdet, men bare et fåtall i Asker og Bærum. Da deportasjonene startet, skal det ha bodd bare tre jøder i Asker, og våren 1940 var 22 jøder bosatt i Bærum. 10 av dem mistet livet i forfølgelsene. Ekteparet Margot Flora Cohn og Fritz Gabriel Cohn fra Asker ble sendt til Tyskland i november 1942. Hun ble drept ved ankomsten til Auschwitz; han bukket under i leiren 7. januar 1943. Musikeren og pedagogen Arpad Lehner var gift med en ikke-jøde og satt i norsk fangenskap flere steder, inntil han rømte til Sverige i 1945. Revisor Kurt Blumenau fra Bærum ble arrestert 26. okt. 1942 og satt arrestert 2 ½ år i Berg interneringsleir ved Tønsberg. Han døde i desember 1945 av skader påført under fengselsoppholdet. Mikael Davidsen var jockey og trener på Øvrevoll galoppbane. Sammen med sine foreldre og fire søsken ble han deportert til Tyskland i november 1942. Etter opphold i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Golleschau ble han sendt på “syketransport” vinteren 1943 og ble da drept. Rebekka Cecilie (Beks) Oster var ekspeditrise og bosatt på Stabekk. Hun var en av de 532 som ble sendt med slaveskipet M/S «Donau» 26. november 1942 og endte sitt liv i gasskammeret i Auschwitz kort tid etter. 18 år gamle Jo Benkow, bosatt på Stabekk, rømte i oktober 1942 til Sverige sammen med en onkel. Den senere stortingspresidenten forteller om rømningen i boken Fra Synagogen til Løvebakken – og at samtlige kvinner i familien ble tatt av dage i Auschwitz: hans mor og søster, to tanter og en niese på fire år. En av de nevnte tanter og niese var Cecilie Kahn og hennes datter Ada Ester. De flyttet fra Trondheim til Bærum høsten 1942 og ble sendt med “Donau” til Tyskland 26. november. Begge ble drept i gasskammeret i Auschwitz få dager senere. Familien Jakubowitz – Rudolf Jakubowitz, Mina Jakubowitz, Sonja Henny Jakubowitz, Simon Kai Jakubowitz og Jenny Jakubowitz – bosatt i Nadderudveien 16 like ovenfor Bekkestua, ble også deportert med «Donau» 26. november 1942. De døde alle i gasskamrene i Auschwitz, mor, far og tre barn på sju, ni og elleve år. De tre barna gikk på Stabekk folkeskole. Ved den nye skolebygningen på den andre siden av Gamle Ringeriksvei ble det det i 2008 avduket en plakett til minne om dem og deres skjebne. LebensbornUtdypende artikkel: Lebensborn Rundt 9000 barn, som var født i Norge under og etter krigen, hadde norsk mor og tysk far. Lebensborn eingetragener Verein startet sin virksomhet i Norge våren 1941. Rekonvalesenthjemmet Godthaab i Østre Bærum ble i juli 1942 til «Kinderheim Godthaab» med plass til 160 barn. Lebensborn var et tiltak for å sikre mødrene og barna som hadde en barnefar som var ansett som å være av en ren og høyverdig germansk rase. Barnehjemmet Godthaab var et ledd i denne planen. Angivere og nazisterMilorgs etterretningsavdeling hadde mot slutten av krigen oversikt over NS-medlemmer og mulige angivere. Antall NS-medlemmer i Asker og Bærum er likevel noe usikkert. En viss pekepinn gir manntallet ved kommune- og stortingsvalgene, begge i 1945. I manntallene er medlemmer av NS og andre med tilsvarende tilknytning merket med stjerne, som tegn på at de ikke hadde stemmerett. I 1945 var 487 personer suspendert fra å stemme i Bærum, 122 i Asker. Tallet for Asker stemmer ikke så verst med stemmetallene for NS før krigen; 81 stemmer i 1933 og 187 stemmer i 1937.[1] Den norske overtakelsen etter tyskerne og norske nasjonalsosialistene skjedde i kontrollerte former, takket være Milorgs mobilisering og polititroppenes innrykking fra Sverige. Enkelte overgrep skal ha forekommet, som skamklipping av såkalte «tyskertøser». Mange av NS-barna har etter krigen ufortjent måtte svare og lide for sine foreldres og andre familiemedlemmers holdninger og krigsgjerninger. Motstandsbevegelsen foretok flere likvidasjoner av angivere og andre, de fleste siste krigsåret. Leder av Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland, omtaler i boka Over grensen? likvideringen av ialt 82 personer; herav én i Asker og to i Bærum (8. des. 1943, 8. sept. 1944 og 18. april 1945). Det er kjent fire frontkjempere fra Asker som falt på østfronten:
I tillegg falt frontsøster Sonja Heibye (d. 1944), som var søster av frontkjemperen Finn Heibye.[2] Avslutningen – krigens ofre  Rytterstatuen Frihet og liv er ett i Rådhusparken, utført av Arnold Haukeland etter å ha vunnet førstepris i en kommunal konkurranse om et frihetsmonument i 1947. Bærums offisielle minnesmerke over de falne i andre verdenskrig. Avduket i 1953. Foto: Jac Brun/Nasjonalbiblioteket (1956) Den norske overtakelsen av fangeleiren Grini skjedde på ettermiddagen 7. mai 1945, da meldingen om tyskernes kapitulasjon spredte seg over hele landet. 8. mai ble den offisielle frigjøringsdagen. På Skaugum i Asker tok General der Polizei Wilhelm Rediess og Reichskommissar Josef Terboven sine liv 7. og 8. mai. På Skallum i Østre Bærum forskanset tre medlemmer av Quislings regjering seg de siste krigsdagene. 11. mai overga justisminister Sverre Riisnæs seg til milorgjegere fra lommedalstroppen 13.313, ledet av gruppesjef Jens Wulfsberg. Samme dag ble politiminister Jonas Lie og statspolitisjef Henrik Rogstad funnet døde i hovedbygningen på gården. Tallet på norske krigsofre anslås til noe over 10 000. Askers felles minnesmerke ved gravhaugene vis-à-vis Asker kirke viser 34 navn (se tabell i egen artikkel om Minnestøtten i Asker). To av navnene ble tilføyd så sent som i 1995, ved 50-årsmarkeringen for frigjøringen. Minnesmerket er utført av Joseph Grimeland og ble avduket av kronprins Olav Kristi himmelfartsdag, 15. mai 1947. Bærums offisielle minnesmerke er rytterstatuen «Frihet og liv er ett» i Rådhusparken ved siden av Rådhuset i Sandvika, utført av Arnold Haukeland. General Olaf Helset holdt hovedtalen ved avdukningen 7. juni 1953. Nær inngangen til Haslum kirke viser en minnetavle med 77 navn østre Bærums krigsofre (se tabell i egen artikkel om Krigsminnesmerket ved Haslum kirke). Minnetavler ved kirkene Bryn og Tanum viser navnene på 15 krigsofre fra vestre Bærum (se tabeller i egne artikkel om Krigsminnesmerket ved Tanum kirke og Krigsminnesmerket ved Bryn kirke). I begge bygdene er det også flere lokale minnesmerker over krigens falne. Sabotasjeaksjoner i Asker og BærumI 1944
I 1945
Noen få aksjoner er betegnet som mislykkede. De fleste av de nevnte aksjoner ble utført av spesialutdannede lokale milorgjegere. Særlig aktive var Aks.13.000, rekruttert fra blant annet milorggruppe 13.311 i Østre Bærum og ledet av Jar-mannen Per Røed. ReferanserLitteratur
Bombinga av Vemork 16. november 1943 var eit alliert åtak mot Norsk Hydro sitt anlegg på Vemork ved Rjukan. Dei 173 amerikanske bombeflya som deltok slapp 1099 bomber over Rjukan, men klarte ikkje å stogge produksjonen av tungtvatn, som hadde kome i gang att etter tungtvassaksjonen tidlegare på året. Fleire sivile vart drepne i åtaket, både ved fabrikken og ellers i området. Åtaket kom på morgonen 16. november 1943, og innbyggjarane på Rjukan var ikkje førebudd på det. Sjølv dei som var i kontakt med London hadde ingen aning om kva som skulle hende. Dei som var involvert i arbeidet mot produksjonen av tungvatn, som var nytta i tysk atomforsking, meinte at bombing i den tronge dalen ikkje ville ha nokon verknad, og at ein ny sabotasjeaksjon var det rette. Flyalarmen gjekk i 11-tida. Ikkje alle løp i tilfluktsrom eller kjellarar med ein gong, for dei var vane med falsk alarm. Dei tunge bombeflya, av typane B-17 og B-24, skulle sleppe bombene så nær 11.45 som mogleg. Dette var fordi det då var lunsjpause, og såleis så få arbeidarar som mogleg inne i anlegget. Det skulle ha vore nokre færre fly over Rjukan, for ein hadde samstundes eit tokt mot Kjeller flyplass, men på grunn av tåke der vart tolv fly omdirigert til Rjukan. Totalt var 175 fly på veg inn mot Rjukan. Dei var litt tidleg ute, og under ei ekstra runde over Nordsjøen for å tilpasse tida mista dei to fly; eitt var skote ned og eit vart skada og måtte vende snuta mot England. 161 av flya skulle sleppe bombene over Vemork, medan dei tolv ekstra flya blei sendt mot fabrikkane. Inne på Norsk Hydro sitt område braut det ut brann i tårnhusa og emballasjefabrikken, der ein no finn Næringsparken. Fleire bomber traff også eit nybygd tilfluktsrom på Våer, der seksten personar vart drepne, dei fleste av dei kvinner og born. Såheim kraftverk var også eit mål, men bombarane sikta feil og traff kvelstofffabrikkane ein halv kilometer lenger opp i dalen. Nokre bomber blei slepte så langt unna som Bosnuten ved Møsvatn, atten kilometer unna Vemork. Vemork kraftverk fekk fire treff, medan vannstoffabrikken fekk to treff. Dei fire øverste etasjane blei øydelagt, og 14 000 glasruter blei knust. Berre ei tungtvasscelle blei treft, og seksti kilo tungtvatn øydelagt. Fem bustader og tre brakker på Vemork blei øydelagt, og tre bustader blei skada. På Våer blei eit hus øydelagt og barneskulen blei skada. Rjukan stasjon blei også skada. Om lag hundre personar miste nær sagt alt dei eigde. I tillegg til dei som omkom på Vemork, døydde ein person på Rjukan. Totalt var det om lag tjue som miste livet. Sjølv om skadane var store og fleire sivile hadde mist livet, og aksjonen var ein fiasko militært sett, blei harmen frå lokalbefolkninga retta mot tyskarane, ikkje mot dei allierte. Dei omkomneLista over dei omkomne er samla frå opplysningar i Våre falne, og er truleg ikkje komplett.
Kjelder
Krigsminnesmerket ved Løten kirke er en bauta med navnet på de ti fra Løten kommune som falt under andre verdenskrig. Bautaen er i en særstilling blant minnesmerkene fra denne krigen ved at det ble reist allerede i oktober 1941, i krigens andre år. Opprinnelig hadde det seks navn, mens de fire siste er tilføyd senere. I oktober 1941 var Tyskland på frammarsj. Tyskerne hadde angrepet Sovjetunionen på sommeren, og vendepunktet ved Stalingrad hadde ennå ikke kommet. I Norge hadde frontene hardna betydelig til, blant annet med unntakstilstanden og henrettelsene av Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen samme måned. Allikevel valgte løtensokningene å avduke en minnebauta søndag 19. oktober, i forbindelse med en minnegudstjeneste over de falne. Arbeidet med bautaen ble utført av en komité bestående blant annet av major Alv Kjøs, sogneprest Paul Emil Rynning og disponent Olav Imset. Kjøs var styreformann på Løiten Brænderi, der også Imset jobba. De lot arbeidere derfra gjøre arbeidet med å sette ned sokkelen. Dette skjedde i arbeidstida, da det var minst sannsynlig at tyskere eller NS-folk ville begynne å undre seg over graving på kirkegården. Det ble ikke gjort noen offentlig annonsering av avdukinga, men folk gikk mann av huse på den grå søndagen for å være tilstede - jungeltelegrafen må ha gått for fullt. Rynning holdt en preken over ordene «Ingen har større kjærleik enn at han gjev livet for venene sine». Han la i prekenen vekt på det positive, som fedrelandet, kall, ære og offer, mens han ikke sa noe direkte om de man kjempa mot. Det var allikevel tydelig hvor presten sto i striden, og han var da også en av prestene som ble fratatt embetet senere, uten at bautaen hadde noen direkte innvirkning på den avgjørelsen. Menigheten sang «Gud signe vårt dyre fedreland», «Ja, vi elsker» og «Gud signe Norigs land», men man avsto fra å synge kongesangen. I Amund Trættebergs minneartikkel om avdukinga fortelles det at sola skinte gjennom da menigheten kom ut av kirken for å avduke bautaen etter minnegudstjenesten. Alv Kjøs holdt en avdukingstale, og Løiten Musikforening spilte. Kjøs fortalte om de seks hvis navn var hogd inn, og uttrykte medfølelse med familiene som hadde mistet sine kjære. Duken over bautaen var et norsk flagg, som Kjøs tok av. Han overleverte så bautaen fra komitéen til menighetsrådet ved August Fiddan. Gustav Askim holdt en takketale på vegne av de pårørende. Etter seremonien ved bautaen gikk de frammøtte så i prosesjon rundt til de falnes gravsteder. I spissen gikk rittmester Morthoff, som leste opp hver enkelts data ved gravene. Midt under seremonien kom en syklist i stor fart, hoppa av sykkelen og la en krans ved bautaen for så å kaste seg på sykkelen igjen og forsvinne. Det har aldri blitt klart hvem dette var, men det må ha vært et sterkt innslag under seremonien. Man hadde frykta reaksjoner fra nazi-myndighetene på bautaen, men det kom ikke noen. Hadde det blitt oppdaga av feil personer før den var avduka kunne det nok skjedd noe, men når den først var reist var det nok vanskelig for NS å gripe inn uten å lide et PR-nederlag. Da bautaen ble reist var det seks falne løtensokninger, og senere kom det til ytterligere fire hvis navn ble lagt til. Alle er oppført med navn og fødsels- og dødsdato, uten ytterligere opplysninger. I nedenstående liste er det lagt til opplysninger om yrke og om omstendighetene rundt deres offer. De seks oppprinnelige navnene var:
De fire som ble tilføyd senere var:
Kilder
|
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 73 430 artikler og 210 425 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
