 Fabrikkbygningen og direktørboligen (t.h.) i Pilestredet. Langaard bodde selv i andre etasje og hadde kontorer i første etasje. (ca 1885) Conrad Langaards tobakksfabrikk (fra 1962 Conrad Langaard AS) var en tobakksfabrikk som ble startet i 1854 av Conrad Christian Parnemann Langaard i Karl Johans gate etter å ha startet et lite tobakksspinneri i leide lokaler i Storgata 22 i 1849/1850.
I 1871 flyttet produksjonen til nybygde lokaler i Pilestredet 56, ved siden av broren Mads Ellef Langaards virksomhet Frydenlunds bryggeri.
Langaard var en patriarkalsk og religiøst forankret leder overfor sine arbeidere, og bygde arbeiderboliger, spisesaler i fabrikken, installerte elektrisk lys og ventilasjon og fornyet maskiner og utstyr, noe som bedret både arbeidsforholdene og effektiviteten.
Tobakksfabrikken økte omsetningen og ble etter hvert Norges største tobakksselskap. Allerede ved Langaards død rett før århundreskiftet hadde fabrikken rundt 400 ansatte, og bearbeidet rundt 1/4 av all importert råtobakk til Norge. På det meste var det rundt 500 ansatte, i de første tiårene av 1900-tallet. Den gang var ikke tobakksproduksjon så effektivt som i dag, og var ganske arbeidsintensivt.
Opprinnelig var produktsortimentet egenprodusert skråtobakk, dessuten rulle- og pipetobakk, sigarer, sigaretter og snus. Virksomheten importerte også røykeutstyr, sjokolade og andre sukkervarer. Les mer …
Sebbelows Stiftelse ligger i dag i Jens Bjelkes gate 75 i Oslo og er et familiehjem med 13 leiligheter og fellesfunksjoner. Stiftelsen sto bak landets første mødrehjem for ugifte mødre og som åpnet i 1892 og er fortsatt i drift. Beboerne på mødrehjemmet, og barnefedrene, var helt fram til 1960-tallet fra arbeiderklassen. De fleste var unge, forelskede og giftelystne mennesker som var i varige forhold og skilte seg ikke særlig fra andre på deres alder. Et viktig bakteppe for å forstå behovet for disse mødrehjemmene er den sterke skammen som det helt fram til 1970-åra var forbundet med å få barn utenfor ekteskap, og ikke minst hvor økonomisk krevende det var å kunne stifte hjem, særlig i hovedstaden, slik at «problemet» trengte flere år på å løses som var alternativet for svært mange. Les mer …
 Tukthuset med gårdsplassen. (ca 1910) , opprinnelig Tugt- og Manufacturhuset, senere Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder, var et tukthus som ble reist i Storgata i Christiania 1737– 1740 med Gabriel Bätzman som arkitekt og åpnet i 1741 som en arbeids- og forbedringsanstalt. Den fikk raskt preg av å være en straffeanstalt, og ble brukt som et fengsel, først uoffisielt og etter hvert som vanligste soningssted for kvinner og som et alternativ til Akershus festnings slaveri for menn. Fra 1813 fungerte tukthuset utelukkende som fengsel. Det ble nedlagt i 1930-åra, og hovedbygningen ble revet i 1938.
Tukthuset lå i Storgata 33. Dette var utenfor den egentlige Christiania by, kjøpmannsdistriktet, men innenfor et område der Christiania hadde jurisdiksjon.
Hovedbygningen til tukthuset ble tegnet av Gabriel Bätzman, og var den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania. Den hadde to sidefløyer langs en gårdsplass. I disse var det svalganger, som bidro til et monumentalt preg. Opprinnelig hadde midtgavlen ut mot Storgata en svungen utforming av tysk/nederlandsk type, men denne ble imidlertid tatt ned allerede i 1745.
Karl Johan skal ha trodd at tukthuset var hans embetsbolig da ha besøkte Christiania i 1814, fordi han oppfattet det som byens flotteste bygning. Les mer …
Torggata bad, Torggata 16 i Oslo, oppført 1925-1935 i nyklassisisme, ark. Christian Morgenstierne og Arne Eide var tidligere et offentlig bad som ble solgt til private og lagt ned i 1980. I dag huser bygningen serveringssteder, forretningslokaler og konsertlokaler (fra 1986).
Byens første vaske- og badehus åpnet 15. desember 1861 på denne tomten som Christiania Dampvaskeri og hadde da adresse til Nedre Torvegade. Det var Thorvald Meyer som stod bak denne anstalten og Thøger Binneballe sto for byggingen. To år senere donerte han den til Kristiania kommune. Senere ble den kalt Torvegadens Vadske- og Badeanstalt.
Anstalten var en kombinasjon av et vaskeri og en badeanstalt. Badeanstalten var kjønnsdelt og hadde tolv førsteklasses og seksten annenklasses karbad. Karbaderne kunne selv regulere badetemperaturen. Brukerne av førsteklassebadet fikk utdelt «Kam, Børste, Klædesbørste, Tøfler, 2 Haandklæder» og disponerte separate rom med badekar, servant og speil. Kvinnene hadde i tillegg eget avkledningsværelse.
Les mer …
 Eldorado i 2010. Foto: Truus, Bob & Jan too! (tidvis bare Eldo i dagligtale) i Torggata 9 var Oslos eldste kino da den ble nedlagt i august 2012. Kinoen, som ble etablert i 1911, skilte seg ut ved at den var den eneste gjenværende Oslo-kinoen som ble starta før kinoloven kom i 1913. I norsk kinohistorie har dessuten Eldorado en spesiell posisjon, ved at det var der Norges første lydfilmforestilling ble holdt i 1929. Fra den første James Bond-filmen Doctor No kom i 1962, var Eldorado dessuten fast premiérekino for James Bond-filmer. Doctor No hadde Norgespremiere her den 1. april 1963. I januar 2010 ble det beslutta at kinoen på grunn av synkende publikumstall skulle legges ut for salg. Etter åpninga av den nye Ringen Kino i 2009 gikk Eldorados besøkstall kraftig ned, og den siste forestillingen ble vist 19. august 2012. Les mer …
 Vår Frelsers gravlund julaften 1907. Vår Frelsers gravlund er en gravlund i strøket Gamle Aker, Bydel St. Hanshaugen, Oslo, offisiell adresse Akersbakken 32. Mange kjente personer er gravlagt der, dels i en egen æreslund og dels i andre seksjoner.
Gravlunden ble tatt i bruk sommeren 1808. Den første som ble stedt til hvile der var Anna Lange Thulesius, enke etter en prest i Den norske kirke. I 1864 kom kapellet på plass. Det har blitt forandret en rekke ganger. Ettersom det er svært få nye begravelser på gravlunden har det blitt overdratt til den ortodokse menigheten Hellige Olga, som har konsekrert den som Vår Frelsers ortodokse kirke.
I 1903 ble gravlunden tatt i bruk som æresgravlund. Den første som ble lagt der var maleren Hans Gude. Noen få år etter, i 1911 var gravlunden full, og det ble bare opprettet nye gravsteder der festet hadde utløpt. I 1952 sluttet man helt å opprette nye graver, men det var fortsatt mulig å bruke familiegraver der det var plass. I senere år sluttet man å ta imot kistebegravelser på grunn av at leirgrunnen er lite egnet for slike, og det er dermed bare mulig med urnenedsettelser. Fra og med 2006 var det mulig å få opprettet nye gravsteder for urner. Den siste graven som ble opprettet i æresgravlunden er Borghild Hammerichs fra 1981, og planen er at det ikke skal komme til nye, men at den skal bevares som et kulturhistorisk minne. Les mer … | 
