 Margrethe Johannesdatter Tandberg tilbrakte flere år av sitt korte liv på Christiania tukthus, her fotografert med gårdsplassen. (ca 1910) (døpt 5. mars 1752 i Aker, død april 1782 i Christiania) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på Christiania tukthus som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel. Samme dag som hun døde, ble liket frakta til Galgeberg, der nattmannen først kappa av hånda hun hadde holdt drapsvåpenet i, og deretter hodet. Han satte så hodet på stake, og la kroppen på steile og hjul. Dette er noe man kjenner til en rekke tilfeller av i andre land, men en slik symbolsk henrettelse er ytterst uvanlig, og kanskje unik, i Norge. Hun utmerka seg også ved å være siste kvinne som havna på retterstedet på Galgeberg. Les mer …
 Murbygningen engang på 1930-tallet. Foto: Falstadsenteret , opprinnelig Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn var en oppdragelsesanstalt for «vanartede gutter fra Trondhjemsområdet». Institusjonen ble åpnet i 1895 på gården Falstad nedre i Ekne i daværende Skogn kommune i Trøndelag.
Oppdragelsesanstalten ble stiftet i 1895 etter årelangt arbeid fra «Komiteen for opprettelsen av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjelske Norge» (Falstadkomiteen). Bakgrunnen for deres arbeide var at det var ventet en ny lov vedrørende straffeforfølging av lovovertredende barn. Frem til dette tidspunktet var oppdragelsesanstalter i Norge lagt til isolerte øyer. I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.
Institusjonens formål var «en kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet». I tråd med den tids nye tanker, skulle de som kom skjevt ut i samfunnet reddes og oppdras i stedet for å bli straffet og tuktet. Staten la til rette for sosiale tiltak rettet mot individer som falt utenfor samfunnets normer. Les mer …
 I dette området, ved Langvann i Østmarka, oppsto den store skogbrannen i 1889. Foto: Anders Beer Wilse (1928)
I storbrannen i Østmarka i 1889 gikk over 6000 mål skog med. Likeledes brant gården Godheim opp i Østmarkas største skogbrann. Brannen oppsto 1. juli 1889 på sydvestsiden av Langvann. Det var den 18 år gamle Christian Kristoffersen (Myhre) som oppdaget brannen. Han var som gårdsgutt på Øvre Gjersrud på hesteleting i Østmarka. Han varslet straks folk, men ble selv mistenkt for å ha forårsaket brannen og satt 3 dager i arrest hos lensmannen i Lørenskog. Tross sterk vind og tørke ble brannen stanset mellom Langvann og Trollvann og brannmannskapet dro hjem. 3. juli blusset brannen opp igjen og da det fremdeles blåste sterkt, ble militær hjelp tilkalt. Hans Didriksen, 23 år og bror av Julius Didriksen, Nordre Skogen, kom sammen med sin avdeling fra Gardermoen med tog til Bryn stasjon og tok seg frem gjennom Østmarka via «Øgården» til brannstedet. Brannen bredte seg med stor fart syd- og syd-vestover; tok med seg Dølerudåsen og Gjersrudleiken (Fugleleiken) og raste videre gjennom Stensrudskogen. Militære som hadde leir ved Lille Stensrud hugget gate i skogen der hvor nåværende Hanoavei går og klarte å stanse ilden på den kanten. Da gaten var hugget ble den nye veien til Hanoa anlagt i denne snart etter. Les mer …
 Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. (1956) Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etterhvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Les mer …
 Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel. (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad ( Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland. Les mer … | .JPG)
