 Portrett av Theodor Sørensen Støp, henta frå artikkelen «Gullgraverekspedisjonen som skulle til «Californien», og som stranda i Rio de Janeiro, Brasil» av Sveinung Havik, utgitt i Årsskrift 1985 for Levanger historielag. (født 18. mai 1828 i Skogn, død 26. juni 1911 i Verdal) var husmannsson, gardbrukar, utvandrar og gullgravar. Han var mellom dei 106 nordmennene som vart med ein ekspedisjon av Trondhjem i 1850 for å grava gull i California, og som i staden endte i Rio de Janeiro. Støp er ein av desse ekspedisjonsdeltakarane vi veit mest om: Han kom seg etter kvart til California via Chile, og herifrå skreiv han minst to brev heim åt foreldra sine, som vart trykt i Nordre Trondhjems Amtstidende i 1852. Etter at han kom heim, vart han gardbrukar i nabobygda Verdal, men han skal òg ha rukki ein liten gullgravarekspedisjon til Australia. Les mer …
 Johan Ulrik Olsen taler ved åpningen av rådhuset i Kristiansund i 1953. Foto: Monge Johan Ulrik Olsen (f. 2. august 1885 på Hitra, d. 4. oktober 1963 i Kristiansund) var en kjøpmann og politiker som representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1934 til 1961. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og administrasjonsdepartementet i 1948, og han satt deretter som sjef for kommunaldepartementet gjennom tre regjeringer fram til 1958.
Tre av Olsens sentrale merkesaker var gjennomføringen av den store kommuneinndelingsreformen i 1960-årene, gjenreisningen av Nord-Norge og etableringen av den sosialdemokratiske boligpolitikken etter annen verdenskrig. Dette var komplekse og kontroversielle politiske saker, og Olsen ble også oppfattet som en kontroversiell, men kanskje ikke kompleks politiker. Han var imidlertid kjent for sin store arbeidskraft og sin ukuelige praktiske gjennomføringsevne, som inkluderte et bredt register av politiske virkemidler, noen i ytterkanten av hva både meningsfeller og meningsmotstandere anså som korrekt.Annen verdenskrig ble viktig for Ulrik Olsens omdømme og videre karriere etter krigen. Som ordfører opptrådte han meget tydelig og konsekvent i sin motstand mot okkupasjonsstyret. Det verserer flere historier om hans klare, men av og til også underfundige språkbruk i møte med tyske militære myndigheter etter bombingen av Kristiansund i slutten av april 1940. Les mer …
 Michael Østgaard, tegnet av sønnen N.R. Østgaard i 1841. (født 21. januar 1779 i Dalsbygda, Os kommune i Østerdalen, død i Trondheim 22. august 1852) var kjøpmann og privatskoleholder i Trondheim. Han var i samtida også kjent som leilighetsdikter, særlig i forbindelse med 17. mai-feiringene i Trondheim. Han ble en sentral skikkelse i en periode da disse feiringene der fikk brodd mot storborgerskap og embetselite. Han har også etterlatt seg en mengde humørfylte viser og vers som lenge levde på folkemunne i Trondheim og i hans opprinnelige hjemtrakter.
Michael Østgaard var bondesønn fra Dalsbygda, ei lita fjellbygd i nærheten av Røros. Han ble bergverksfunksjonær, bymann, grosserer og inngiftet i embetsstanden. Så gikk han fallitt, og ble samtidig skandalisert ved sin skilsmisse fra Maren Magdalene Ramm. Resten av sin levetid livnærte han seg ved å drive en privatskole. Østgaards livsløp og karriere illustrerer muligheter og betingelser for sosial mobilitet i bygde-, bergverks- og bymiljøer mot slutten av eneveldet og i de første tiåra etter 1814. I Knut Myklands Trondheims-historie er Østgaards etterlatte papirer benyttet som kilde til å beskrive sosiale forhold i byen, spesielt forholdet mellom småborgerskapet og det øverste sosiale sjikt i byen.
Michael Østgaard var far til forfatteren og fogden Nikolai Ramm Østgaard. Les mer …
 Inderøy Sparebank ble åpnet 1. juni 1864, men først i 1887 sto bankens eget bygg ferdig på Straumen. Foto: Ukjent ble stiftet 29. januar 1864. Foranledningen skal ha vært et herredsstyremøte i 1843 der gode brennevinsprodusenter ble anmodet å donere sine for små brennevinskjeler til det gode formål. At banken var tiltenkt en sosial rolle som også skulle befordre vekst, sa de første statuttene klart fra om. Seinere statsminister Ole Richter sørget da også for at to av husmennene under Rostad ble blant de første innskyterne. I pakt med tidsånden ble det likevel bygdas kondisjonerte som sto for framdrift og den virksomhet man anså nødvendig. Banken vokste seg god og stødig, til krisa kom etter første verdenskrig, da måtte også denne banken søke offentlig akkord. Les mer … | 
.jpg)
