 U. L. Ogna sin nye fane ble malt av Kjell Arne Johansen og innviet i 1968. Foto: Per Ivar Nicolaisen ble stifta på Skei fastskole i Røysinggrenda den 23. februar 1896 i det som den gang var Skei kommune. Laget har hatt mange kjendiser i sin midte; uten å fornærme noen er nok den som rager høyest Kristofer Uppdal som skrev sine første dikt i lagsavisa Hermod så tidlig som 1. mai 1896. Året etter innleda han til diskusjon over temaet ungdom og litteratur. Mange kjente navn har innledet til debatt i laget, over tema som også i nyere tid har sin aktualitet, men også blant lagets egne ble det å ta ordet, og i sær det å ha holdt foredrag sett som et stort skritt for å synliggjøre ungdommens utvikling til gangs menneske. Skogen har alltid hatt stor betydning for ogndalingene, og allerede i 1905 ble lagets første skogplantingsdag gjennomført. U. L. Ogna har, i likhet med alle ungdomslag med respekt for seg sjøl hatt eget sangkor – men ingen av de tre korene som ble starta opp varte så lenge. Derimot ble teater et godt aktivum, i sær etter at Gildevangen sto ferdig i 1919. Andre verdenskrig ble et stridens tema for laget – etter krigen. Men de «sto han av». Det kontinuerlige lagsarbeidet, samholdet, og Gildevangen ble varemerker som står seg – også i nyere tid. Les mer …
 Foto: Karsten Saugestad (2009) eller Rokkeringen er et leketøy, treningshjelpemiddel og sjongleringsinstrument. Rockeringen brukes også i dans og nysirkus. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i 1957. Men det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra « rock and roll», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. Arvid Saugestad, Steinkjermannen som lanserte den norske rockeringen i 1957, forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på Østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.» Les mer …
Oppfinneren, eller rettere konstruktøren av Den trondhjemske mysostrører var ingeniør og eier av By gård Jakob Skavlan Gram (1850–1930). By er på industristedet Byafossen ved Reinsvatnet, i det som den gang var Stod, seinere Egge herred, som i 1963 ble sammensluttet i Steinkjer kommune. Gram var for det første en godt fundert ingeniør, utdannet ved Chalmers industrihøgskole i Göteborg. For det andre var han av gode grunner interessert i å modernisere og effektivisere meieribruket som eier av By gård. Selv om denne konstruksjonen kom noen år etter at meieriet på By var nedlagt, kan vi tenke oss at Gram kan ha hatt en grunnidé som over tid utviklet seg. På By var det drevet det man gjerne kaller gårdsmeieribruk helt fra 1840, og seinere etter sveitsisk resept, som sveitseren J. Hyber sto for driften av fra 1859 til 1869. Ifølge Eivind Wekres opptegnelser om Binde meieri skal årsberetningen for 1875 fra Selskapet for Norges Vel inneholde en passus om at meierimester John Bruseth var på By i januar 1875 for å hjelpe til med «anordning av fjøsinnretning for en fast besetning av 80 kreaturer med en reservebesetning av 50 stykker i brenneritiden, samt innretning av meierilokaler for en ca. 600 potter melk daglig, hvortil tegninger senere er utarbeidet». Les mer …
Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
 Eilert Andreas Five. Født 23. oktober 1839 på Five i Kvam i Stod. Bonde og lærer. Stiftet Stod Ungdomslag 1873. Formann i hesteforsikringsselskapet fra 1876 til 1879. Foto: Ukjent (Bildet er hentet fra Stod i fortid og nutid). Lømsen hestekasse ble stiftet 3. januar 1874 på Rygg i Kvam, som den gang var et sogn i Stod kommune i Nordre Trondheims amt. Foreningen gjenomlevde en serie med navneendringer grunnet flere hesteeiere fra andre sogns inntreden i foreningen på varierende tidspunkt. Det første navnet var Kvam sogns hesteforsikringsselskab.
Foreningens formål var å sikre hesteeiere av forskjellig stand og yrke mot skade på det som enten var en kapital i form av et produksjonsmiddel eller et produkt som i seg selv skulle generere kapital for hesteoppdrettere. Denne framstillinga går fra 1874 til 1965, og vi ser enorme svingninger i forsikrede objekt fra lavmålet i 1885 på 141 hester til året 1945 da foreningen omfattet hele 855 forsikrede hester. Les mer …
 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola skal Rinnan ha brukt som sitt dekknavn allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik). Les mer … | 
