 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Olafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Olafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Higen fotografert en gråværsdag. Foto:Pål Felix Fossum (2021). er et norsk kunstverk av syrefast stål som står på Helsfyr bussterminal i Oslo. Kunstverket ble avduket 15. februar 1978, og Albert Nordengen var tilstede.Kunstverket er laget av den norske grafikeren og billedhuggeren Thor Sandborg (f. 1942)Skulpturen veier 3 tonn og måler 1500 x 350 x 200 cm og står i rundkjøringen ved inngangen til kollektivterminalen fra motorveien. Les mer …
 Thorbjørn Egner fotografert ca. 1961. Foto: Ukjent/Oslo Museum Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Kristiania, død 24. desember 1990) var forfatter og tegner, kjent for sine barnebøker, radioopptredener og sine lesebøker for skolen. Egner var sønn av kjøpmann Magnus Egner (1872–1952) og Anna Hansen (1874–1957), og ble gift i 1937 med Annie, født Eliasen (1912–2000). Egner var født og oppvokst på Kampen, et strøk i Oslo mellom Tøyen og Vålerenga, i dagens bydel Gamle Oslo. Faren drev kolonialhandel i huset der familien bodde, i Normannsgata 5.
Egner bodde på Kampen til 1937, da han og kona som nygifte flyttet til Hammerstads gate på Majorstua. Les mer …
Vålerenga, tidligere skrevet Vålerengen, er et strøk i Oslo, i Bydel Gamle Oslo. Navnet er fra Volin som er av norrøn avstamning, fra Válin. Siste leddet er -vin (eng), mens første leddet kanskje kommer av váll («avbrent mark»).
Strøket grenser til Kampen i nord, til Etterstad i øst og til Gamlebyen i sør. Mellom Vålerenga og Gamlebyen ligger Galgeberg, som har navnet fordi det var rettersted der tidligere.Området ble hovedsakelig bebygget i siste halvdel av 1800-tallet. Mange av de som bosatte seg på Vålerenga var håndverkere, vognmenn, dreiv med småindustri eller levde av dyrehold, og de kom hovedsakelig fra hele Østlandsområdet. Vålerenga var en del av Aker kommune til strøket ble innlemmet i Oslo under byutvidelsen i 1878.
Utbyggingen var hovedsakelig på jordveien til Vålerengen hovedgård som da var eid av overrettssaksfører Carl Christian Salomonsen (1825-1910) og som sto bak reguleringen, utparselleringen og deler av utbyggingen. Særlig i årene umiddelbart før byutvidelsen i 1878 med tilhørende murtvang, var byggehastigheten også i dette området svært omfattende.
På dette tidspunktet hadde det allerede vært forstadsbebyggelse i området i to tiår, og de første tomtene ble skilt ut i 1855. Denne bebyggelsen var ikke begrenset av murtvangen og bebyggelsen er hovedsakelig tett bebygget med små laftede trehus med panel og med fasader ut mot fortauet i en eller to etasjer. Eksempler på slik bebyggelse, oppført på 1850-tallet er Vålerenggata 10, 12 og 14. Den tette trehusbebyggelsen fra disse 20 årene var en grunn til at strøket ble lagt inn under byen og murtvangen for å redusere brannfaren. Les mer …
| 
