 Andreas Pedersens ruvende gravminne på Hamar kirkegård, «reist av arbeidere i Hamar og Hedmark». (2007) Andreas Pedersen, ofte skrevet Andr. Pedersen (født 10. mars 1881 i Stange, død 18. januar 1923 på Hamar) var jernbanemann, seinere sekretær i Hamar kooperative selskap og Ap-politiker på Hamar. Andreas Pedersens gate er oppkalt etter han. Pedersen var sønn av stasjonsmester Iver Pedersen (1850-1912) og Martha Kristine Andersen Rynes (1856-1916). Sigurd Pedersen (1893-1968), som ble Hamar-ordfører, rådmann og stortingsrepresentant, var en yngre bror.
Som sønn av en jernbanemann gikk også Andreas Pedersen inn i NSB. I folketellinga for 1900 finner vi han som kontorbetjent ved Ringebu stasjon, der faren var stasjonsmester. I 1910 var han ansatt som stasjonsbetjent i Øyer, litt lenger sør i Gudbrandsdalen. Les mer …
 Berghhjørnet på Hamar i 1952. Bakeriet og konditoriet lå på hjørnet av Vangsvegen og Grønnegata. Da bildet ble tatt, var forretningen tatt over av en «eftf.». Even Johannesen Bergh (født 16. juli 1873 i Furnes, død 14. oktober 1958) var bakermester og venstrepolitiker i Hamar. Ved sin død ble han kalt «The grand old man innen håndverkerstanden på Hamar og Venstres førende skikkelse i byen i en menneskealder».
Han var sønn av husmann Johannes Mikkelsen (1847–1931) og Helvig Olsen (1846–1909). Familien bodde på Bergseie i Furnes. Bergh gikk i baker- og konditorlære i Hamar fra 1890 til 1894, og han var deretter bakersvenn i Kristiania, Fredrikstad, Røyken og Hamar før han i 1903 etablerte sin egen bakerforretning i Hamar.
Bergh ble gift med Karen Hanssen (1881–1940). I folketellingene for Hamar 1910 og 1920 er familien registrert på adressa Grønnegate 16, som er beskrevet som et «Vaaningshus med foretningslokaler og bageri». Ekteparet Bergh hadde sønnene Harald (f. 1903), Øivind (f. 1909). og Sverre (f. 1915). Øivind ble en kjent musiker, blant annet mangeårig dirigent for Kringkastingsorkesteret. Les mer …
Halvor Folkestad ( 1807- 89), også kjent som Halvor Olsen Folkestad, var teolog. Han var født i Bø i Telemark, som sønn av sersjant og gårdbruker Ole Halvorsen Folkestad (1778–1864) og Asberg Augundsdatter (1785–1866). Folkestad ble cand.theol. i 1836. Etter å ha vært lærer på Karmøy, ble han i 1841 utnevnt til sogneprest i Mo i Telemark. Fra 1849 var Folkestad i 10 år sogneprest i Kviteseid og inspektør for lærerseminaret der. I 1859 etterfulgte han Magnus Brostrup Landstad som sogneprest i Fredrikshald, nå Halden. Folkestad var biskop i det nyopprettede Hamar bispedømme 1864– 87. Fra 1873 til 1887 var han også overhoffpredikant, etter å ha holdt talen ved kroningen av kong Oscar II og dronning Sophie i Trondheim 1873. Les mer …
 Åker gard i Vang, Hamar kommune. Peder von Todderud åtte garden frå 1751 til 1764, da han overlet den til sonen. Som rangadeleg person kunne von Todderud nyte dei rettane som hefta ved Åker som rett adeleg setegard. Foto: Cato Edvardsen (2006) Peder Gulbrandsen von Todderud (fødd 17. juli 1691 i Stange, død 30. mai 1772 i Vang i Hedmark, nåverande Hamar kommune) var ein offiser som mellom anna utmerka seg under Store nordiske krig. Han var fødd i bondestand, men oppnådde generalmajors grad og fekk dermed adelskap. Han kjøpte den adelege setegarden Åker i Vang, og budde der dei siste tjue åra av sitt liv. Han vart kjend for sitt målmedvitne og framtidsretta jordbruk i ein tidleg fase av Opplysningstida.Foreldra var Guldbrand Alfsson (f. ca. 1645) og Bergitte Johannesdotter. Dei var gardbrukarar på Todderud i Stange.
Peder Todderud gifta seg i 1720 i Moss med Maren Olsdotter (1696-1771). Ho var dotter til Ole Jochumsen, formuande borgar i Moss. Les mer …
 Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … | 
