 Karl Julius Olsen Foto: Ukjent ble etablert i 1888 av fabrikkeier og trelasthandler Karl Julius Olsen (1864-1934), bror av «Store Fred» fra rederidynastiet i Hvitsten i Vestby.
Der Fred rettet sitt blikk mot havet, rettet Karl sitt mot innlandet og mulighetene der. To sønner av den industrielle revolusjon. Karl kjøpte opp gårder i Vestby, bl.a Grøstad gård med tanke på trelasteksport. Det hadde vært eksportert trelast fra Oslofjorden siden vikingetiden (mastetømmer), men da jernbanen kom til Vestby i 1879 førte det til en voldsom oppblomstring av trelastvirksomhet. Les mer …
 Klubben i 2006 Foto: Chris Nyborg Klubben i Soon var et klubblokale, og etter hvert restaurant og festlokale. Bygningen ble innvia den 23. september 1923 som klubbhus for Soon Seilforening. Den ble revet i 2009.
Bygningen ble tegna av Gottfred Christensen, som var formann i seilforeninga og disponent på A/S Soon Slip & Baatbyggeri.
I 1924 ble det åpna restaurant, drevet av Kristiane Jakobsen. Veggene ble dekorert av Gunnar Scott-Ruud og Arvid Balstad i 1925. Aagot Gulliksen tok over restauranten etter en tid, og deretter fulgte Helma Belgen fra 1945 til 1957, så Vera og Helge Grønbeck og til sist Tom Jonassen. I begynnelsen av 1970-åra tok Alex Johannessen over driften. Han fortsatte restaurantdriften en tid, men etter hvert ble Klubben et kultur- og sjenkested. Det var jevnlige musikkopptredener, særlig jazz og blues, og scenen ble også brukt av Soon Theaterlag til revyer. Da standupkomedie slo gjennom i Norge, ble også dette et fast innslag. I 1987 vedtok seilforeninga å flytte til nye lokaler ved Son torg, og Johannessen kjøpte da Klubben og drev den videre. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Fasaden mot torget. Foto: Chris Nyborg er en fredet bygning i Son i Akershus. Den ligger i Storgata, med fasaden vendt mot Son Torg. Den eldste delen av bygningen ble antagelig reist i 1647. Byggherren skal ha vært en kaperkaptein.
I 1761 ble bygningen overtatt av kjøpmann Ole Meyer, som utvidet og bygde om slik at bygningen fikk omtrent sitt nåværende utseende. På grunn av dette finner man årstallet 1761 i smijernsbokstaver over hoveddøren. Et våpenskjold som skal ha tilhørt Meyer-familien står over en dør ut i tranga mellom Thornegården og Spinnerigården. Bygningen fikk sitt nåværende navn etter handelshuset Thorne. Grunnleggeren av dette var Søren Thorne (1735–1812), som begynte som lærling hos Meyer og etter en tid giftet seg med hans datter. Les mer …
 Trebebyggelse og trange smug er typisk for tettstedet Son ved Oslofjorden nord for Moss. er et tettsted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Follo. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/ 1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son. Les mer …
| 
