 Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten. stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
Anders Sandvig (født 11. mai 1862 i Bud, død 11. februar 1950 på Lillehammer) var tannlege og museumsgrunnlegger. Han samla gårdsbygninger og antikviteter, og grunnla De Sandvigske Samlinger i 1887, bare 25 år gammel. I 1904 ble samlingen gjort tilgjengelig for publikum på Maihaugen i Lillehammer. Sandvig var selv direktør for museet fram til 1946.
Han var sønn av fiskerbonden Sjur Sandvig og Maren Knudsdotter Hustad. Han vokste opp i Hustad i dagens Fræna kommune, som fram til 1918 tilhørte Bud kommune. Det viste seg at han var lite sjøsterk, så det å følge i farens fotspor som fiskerbonde gikk ikke. Han kom i stedet i lære hos en gullsmed i Kristiansund. En av oppgavene gullsmedene hadde på den tida var å utføre gullarbeidet for tannleger. Dette var blant oppgavene lærlinger raskt kunne settes til, og Sandvig kom dermed i kontakt med tannlegeyrket. Les mer …
 Portrettfoto av Sigrid Undset. Foto: E. Rude (1932) Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer) regnes blant Norges fremste forfattere på 1900-tallet. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, og er den kvinnelige, norske forfatter som er best kjent i utlandet. Hun er særlig kjent for sine beretninger lagt til middelalderen, ikke minst Kristin Lavransdatter. Hun markerte seg også som katolsk konvertitt.
Sigrid Undset var datter av arkeologen Ingvald Martin Undset og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, svigerinne til filologen Sigge Pantzerhielm Thomas og tante til arkeologen Charlotte Blindheim.
Moren var fra Kalundborg, hvor også Sigurd Undset ble født. Hun var den eldste av tre søstre, og vokste opp sammen med dem i Kristiania. Hun sto svært nær sin far, og han trakk henne aktivt inn i sitt arbeid som arkeolog. Farens innstilling til vitenskap og forskning førte til at hun tidlig utvikla en skepsis mot den til tider naive framtidstroen som prega mange, og mot alle former for populærframstillinger. Hun var bare elleve år da han døde, men han satte svært dype spor i hennes personlighet og syn på verden. Hun skildra selv forholdet til faren i erindringsboka Elleve år. Les mer … | 
