 Askertallerkenen 1974. Næs Bro. Baksidetekst: Motivet, Nes bru i Asker er tegnet av keramikeren Leif Heiberg Myrdam. Nes bru skriver seg fra år ca 1800. Drammensveien gikk da over Neselva på denne brua. Nes bru er en av de få hvelvede steinbruer vi har igjen i Norge. Hvelvingen er av gråstein, minutiøst føyet inn i hverandre. Pil og ask vokser langs elvebredden og speiler seg i vannflaten og danner et lite stykke idyll fra gammel tid. er en tallerken laget av Civitan Club, Asker hvert år siden 1974. Tallerkenens motiv, som varierer fra år til år, er fra forskjellige steder i Asker og er tegnet av Asker-kunstnere. Les mer …
 Helt siden 1904 har dette forsamlingslokalet - reist på initiativ av Asker Venskabelige Forening - vært møtested for askerbøringer. Bildet er utlånt av Per Schulze. er et festivitets- og forsamlingslokale like ved Asker rådhus, reist etter initiativ fra Asker Venskabelige Forening, en kvinneforening som hadde som mål å få reist et forsamlingslokale i Asker. Emma Lassen Urdal og Anna Hanevold var initiativtakere til prosjektet. Huset ble bygd i 1904 i en stil preget av norsk 1700-tallsarkitektur (ark. Ivar Næss), og innvielsen fant sted 7. desember 1904. Fra 1905 holdt herredsstyret sine møter her, og Asker Sparebank hadde lokaler her. I 1921 ble huset overdratt til kommunen, som hadde kontorer her til 1964, da det nye rådhuset stod ferdig. Les mer …
 Engelsrud. Fra boka Asker, utgitt 1917. er gårdsnr. 92 i Asker kommune, med adresse Drammensveien 987. Opprinnelig navn er Ingulfsrud av mannsnavnet Ingulf. Dialektuttalen var /ingulsru/. Engelsrud hadde kvern, registrert i 1690. Fra Engelsrudmyra på halvøya mellom Svinesjøen og Ulvenvannet ble det tatt ut torvstrø til de fleste gårder i Asker i ca. 20 år frem til 1917. Gården hørte til Asker presteembete helt til 1838. I 1647 het prestens leilending Tore Jonssøn. Dikemark Jernverk bygslet gården i ca. 70 år til 1788. Erik Andersen, siste leilending på gården, kom fra Østenstad i 1813. Han kjøpte gården i 1838 og hadde den til sin død i 1850. I 1881 kjøpte Carl Martinsen Berger gården, og hans etterslekt har siden drevet hovedbølet, bruksnr. 92/1. Sønnesønnen Carl Berger drev campingplass på området mellom Drammensveien og Svinesjøen ca. 1950–65. Martin Berger har eid og drevet gården siden 1982. Våningshuset er fra 1948 og driftsbygningen fra ca. 1900, utvidet i 1962. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer …
 Asker kirke ble innviet i 1879 etter at den gamle middelalderkirken her brant året før. Asker kirke ligger i Asker kommune i Akershus (Asker sokn i Asker prosti). Kirken er en langkirke i mur, nygotisk stil. Den ble innviet i 1879, etter at Asker gamle kirke i stein på samme sted, fra middelalderen, brant året før. Det som ble reddet fra den gamle kirken, og som er i dagens kirke, var blant annet altertavlen fra 1724 og døpefonten fra 1715.
Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan (1824-92), selve bygget er oppført av byggmester Kepler og murmester Arnesen. Oppusset i 1930 (arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas), og på 1950-tallet i forbindelse med prinsesse Ragnhilds bryllup (arkitekt Arnstein Arneberg). Les mer …
Nesøya er gårdsnummer 40 i Asker. Gården har en historie som hovedgård for det såkalte Nesøygodset. Dermed har gården også vært bosted for flere av dens høyættede eiere, men særlig etter at Nesøya og Nesøygodset ved giftermål kom over i Rosenkrantz-familiens eie omkring 1500, må Nesøya ha vært bebodd av ombudsmenn. Navnet viser til at øya ligger utenfor nabogården Nes.
Nesøya er den eneste gården i Asker som med noen rett kan kalles hovedgård, men det er høyst usikkert om den fungerte som sentrum i godssamlingen. De adelige eierne bodde neppe særlig mye på Nesøya. Frem til og med 1300-tallet holdt adelen for det meste til i byene, og senere eiere hadde embeter andre steder i Norge og Danmark. Et brev fra 1458 signert Olav Håkonsson, ridder og medlem av riksrådet, er den siste bekreftelse på at eieren var på Nesøya. Gjennom giftemål kom Nesøygodset over i den danske adelsslekten Rosentrantz' eie før 1500. I deres tid kan det ha bodd godsforvaltere der, men forvalteren ca. 1540–80, Jens Gregersøn, var borger i Oslo og sterkere knyttet til Ostøya som han hadde i forlening fra kongen. Den siste Nesøyforvalteren (ca. 1640–63), Morten Lauritssøn, var samtidig toller i Sand tolldistrikt (Drøbak og Hurum) og bodde på Storsand. Les mer …
| 
