 Lars Madsen står ytterst til venstre på dette bildet. Videre mot høyre ser vi hans første kone Charlotte Johanne, svigermora Jørgine Fossen, faren Martin Madsen og mora Laura Madsen. Bildet er tatt på Dikemark. Foto: Ukjent (født 24. juli 1901 i Hole, død 1982 i Degernes) var anleggsarbeider og småbruker. Han var sønn av Martin Madsen (1873–1939) og Laura Hansdatter (1875–1935), og ble født på husmannsplassen Hestehagen under Sundvollen i Hole. Ved dåpen i Hole kirke den 25. desember 1901 ble faren oppført som dagarbeider. En gang etter 1910 flytta hele familien til Asker, der Martin Madsen fikk jobb på gården Dikemark, i tilknytning til Dikemark sykehus. Vi vet ikke akkurat når de flytta, men de var i hvert fall der i 1916. Den 3. januar 1917 fikk nemlig Lars en arbeidsattest fra gårdsbestyrer Alf Næss som forteller at han hadde væt dagarbeider der fra april til desember 1916. Han omtales som flink, omgjengelig og samvittighetsfull. Her ser vi altså starten på et langt arbeidsliv; Lars hadde ennå noen måneder igjen til femtenårsdagen da han ble dagarbeider på gården. Les mer …
 Min tvillingsøster og meg. Foto: Einar Laugerud Barndomsminner fra Bjerkås og Vollen i Asker på 1950-tallet. Liv Bente Laugerud vokste opp på Bjerkås i Asker og forteller: Bjerkås og Vollen var barndommens «grønne dal» for meg. Min familie flyttet til bestefars småbruk Skovhjem i 1953 for å hjelpe ham. Da var jeg fem år gammel.
Det var bare noen få hus i Høymyrveien, det som idag heter Høymyrmarka.
Jeg kan ikke huske at vi bodde trangt, men det gjorde vi etter dagens standard. To rom og kjøkken, utedo og bryggerhus for seks mennesker var helt greit. For utendørs var det masse plass å boltre seg på. Vi hadde dukkestue og lysthus med duftende syriner. Skogen lå like ved, og vi hadde en stor tomt med bærbusker og frukttrær og en kjøkkenhage og potetåker. Grisehus og fjøs var det også, for vi hadde alltid to griser som ble slaktet til jul. Det var gøy å slippe grisungene ut av bingen og fange dem igjen, men en trist dag når slakteren kom. Da somlet vi på hjemveien fra skolen for å slippe å være med på å røre blod.
Når jeg skriver vi, er det fordi jeg hadde en tvillingsøster. Vi var alltid likt kledd og alltid sammen, så vi ble bare kalt «tvillingene». Les mer …
 Frantz Nielsen Ribers håndskrift i et brev til biskop Erik Bredal av Nidaros. Skrevet mellom 1625 og 1646, ettersom Riber omtaler seg som sokneprest i Øyer (pastoris ecclesia Öens in Norvegia). (født omkr. 1585 i Ribe i Danmark, død 1646 i Øyer) var en danskfødt prest som kom til Norge omkring 1608 og hadde flere embeter her i landet.
Han ble i april 1608 kapellan i Romedal, og hadde dette embetet til 1612. Den geistlige eden ble avlagt til biskop Niels Clausen Senning den 16. april 1608, og Frantz signerte Franciscus Nicolaj Ripensis.[1] Han ble så sokneprest i Asker, hvor han var til 1617. Det året oppsto en skandale omkring Frantz Riber. Det kom anklager om at han skulle ha krenka ei jomfru, og den 17. april 1616 ble han pålagt av Oslo domkapitel å forsvare seg. Det endte med at han trakk seg fra sokneprestembetet i Asker.[2]
Fra 1617 til 1625 var han rektor ved Tønsberg lærde skole, et embete han fikk tildelt av biskop Niels Glostrup av Oslo etter å ha levd en stund «privatus» som Glostrup uttrykker det.[3] Nøyaktig hvor han var i perioden fra han gikk av i Asker til han ble tilsatt i Tønsberg er ukjent. Ved biskopens første visitas fikk han kritikk for måten han gjorde jobben på, men det ser ut til at det så gikk bedre. En ser av bevarte brev at han skrev god latin, og han var også interessert i kultur. I tida han var i Tønsberg skal han blant annet ha satt opp flere skuespill for elevene.
Frantz Riber fikk den 3. mai 1624 kongelig oppreisning, og året etter ble han sokneprest i Øyer. Der ble han til sin død i 1646. I 1643 kom han igjen i trøbbel. Biskop Erik Bredal av Nidaros skulle reise gjennom bygda, og Riber nekta å ta ham imot på prestegården. Biskopen skrev en klage, som ble forfatta «under åpen himmel». Ribers svar er bevart (se utsnitt øverst). Utvekslinga inneholdt nokså kraftige uttrykk, men var ikke uten humor. Riber siterte apostelen Paulus, som flere steder sier at en tilsynsmann skal være gjestfri og gavmild. Men han hevder at «hvis Paulus selv var tilstede i egen person, og bodde ved en offentlig vei, tvang han meg naturligvis aldri til dette at jeg skulle stå for alle, sitte for alle og skaffe alle det nødvendige til livets opphold og det fordi jeg bor ved en kongevei» [4]. Det er ikke noe som tyder på at dette var en protest mot Bredal som biskop eller person; det var nok heller retta mot det at sokneprester og andre ble pålagt å underholde folk av høyere rang som kom forbi, noe som kunne bli temmelig kostbart. Avskrifter av to de brevene sirkulerte i både Trondheim og København, og man anser at det er originalen av Ribers brev som befinner seg i Det kongelige bibliotek i København. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer … | 
